Litt om krigen i Gratangen i april

Noe om krigen i Gratangen i april, mai 1940.
forfattet av Astrup Nilssen, Sjøvegan.
Inntatt på historiesiden
http://www.krigshistorie.com.

All kopiering, reprodusering,, bearbeidelse eller lignende til offentlig bruk, som helt eller delvis bygger
på innholdet i disse sider, tekst eller foto, må i h.t. lov om opphavsrett, ha samtykke av forfatteren.
Innhold er © copyright 23. august 1999.

Egne opplevelser.
Mary Bertheussen, Foldvika
Bendiks Bendiksen, Hilleshamn
Aviser
Operasjonene til lands i Nord-Norge 1940 av generalmajor Trygve Sandvik
Helge Karlsen, Smieveien 9, 3470 Slemmestad
Eivind Hanssen, Myrlandshaug.
Krigshistorieforfatter Nils Ryeng, Narvik
Boka Fjellkrigen
" Alta Bataljon av Haga
"Gratangen 1940" av Olav Vollan og Johan Helge Berg.
Internett: http://odin.dep.no

Innledning.
Tyske fly herjer i kommunen .
Uretten. Værnes-affæren ble ikke gransket etter krigen.
Tyskerne går mot Gratangen.
Eivind Hansen, Myrlandshaug, maskinsjef på "Lance" forteller.
De første tyskere til Foldvik.
Alle som kunne, evakuerte fra Gratangen.
Sivile i Foldvik ville skyte på streifvaktene.
Kampene i Gratangen.
IR-12 og Alta bataljon.
Berg III fyrer av kanonskudd.
Hjelpen kommer
Stillingene på Laberg nedkjempes.
Franskmennene kommer til Foldvik.
Skøytetransporten.
Kapitulasjonen.
Forsyningssituasjonen.
Landminer.

Dette er ikke ment, og kan heller ikke bli en utfyllende historie om krigen i Gratangen, men en beskrivelse, om noen av hendelser slik jeg opplevde det og hørte av andre. Den beste og muligens den mest riktige beretning jeg hittil har lest om det som skjedde i Gratangen under 60 dagers-krigen. er skrevet av Arne Borren, Sjøvegan i et 54 siders hefte: "Lavangen 1940. Informasjonshefte om 2. Verdenskrig i Lavangen med hovedvekt på krigen i 1940 fram til kapitulasjonen 8. juni 1940.". Utgitt av Indre Sør-Troms distriktsmuseum i mai 1998. Men Borren har to vesentlige feil i sin beskrivelse. Den ene handler om "Dronning Maud" som ble bombet i brann ved kaia i Foldvika 1. mai 1940. Han beskriver "Dronning Maud" som et hospitalskip. Skipet var verken brukt, merket eller registrert som hospitalskip. Jeg så skipet under angrepet, og kan bekrefte at det ikke var merket som hospitalskip. Borrens beskrivelse bunner i en grov historieforfalskning iverksatt av 6. divisjon, og falske profeter, som forsvarer den grove befalstabben ved å lyve for soldatene, at de gikk om bord i et hospitalskip i Sørreisa.

Den andre feilen er nedskytingen av et tysk fly den 24. mai 1940, som jeg personlig så. Mine observasjoner om flyet, er beskrevet nedenfor. Ellers anbefaler jeg (med de unntak jeg har påpekt) etter min bedømmelse Borrens meget gode, og sikkert riktige beskrivelse om kampene i Lavangen/Gratangen i april, mai, juni, 1940.

Innledning

Noen utenforliggende krigshendelser, som er skrevet av andre, men som myndighetene og avisene har forsøkt dysset ned, er tatt med. Det har betydning for det som skjedde i Gratangen, bl. annet at det var over 2000 nordmenn som frivillig utbedret Fornebu og Værnes flyplasser aprildagene 1940, og som gjorde det mulig for store tyske krigsfly å nå opp til Bjørnfjell med krigsforsyninger og friske fallskjermtropper til Dietls armè, samt drive terrorangrep mot sivile mål i Narvikom-rådet, Lavangen og Gratangen. Det og de alliertes svik ved hemmelig å forlate stillingen ved fronten og reise fra landet, samt nordmenns innsats på flyplassen Værnes, førte til at tyskerne seiret på Narvik-fronten.

Min mor, Dagny, var den 8. april reist til Narvik med sin datter, Mary, som ble innlagt på Narvik sykehus. Ved 4 tiden om natten den 9. våknet min mor av noen fryktelige skuddsalver. Hun forstod at noe var galt, og gikk opp til sykehuset for å se til sin datter. Da opplevde hun til sin forskrekkelser at sårede og døende soldater ble tatt inn på sykehuset. I morgentimene ble det lille sykehuset overfylt av sårede soldater. En av pasientene fortalte om de forferdelige tilstander. Katastrofen kom fullstendig overraskende, på den verste tiden av døgnet. Det manglet sykepleiere, leger, sanitetsmateriell og blod for å redde blødende soldater. Det var bare nattevaktene til stede. Noen sprang til telefonen for å få tak i leger og annen hjelp. Det var ikke så enkelt om 5 tiden om morran. Grunnet plassmangel ble en del sårede kjørt inn i kirken. Der ble det problem med kulden.

Alle pasienter som kunne forlot sykehuset. Min mor og søster gikkden lange veien ned til fergekaien for å komme videre hjem. De måtte reise fra Narvik sykehus uten behandling. På fergestedet i Vassvik (Narvik) var det kaos. Narvikværinger søkte sikkerhet ved å komme seg ut av byen, med ferga over til Øyjord, men først måtte de ha en skriftlig tillatelse av den tyske kommandanten, som hadde kontor på hotell Royal. Med "Ausweis" gikk det greit. Fra Øyjord var de heldig og fikk biltransport til Bjerkvik. Det var så mange fra Narvik som søkte til Øyjord at det ble mangel på mat. Evakuerte som kom over fjellet til Gratangen fortalte at britiske krigsskip hadde skutt på en robåt med kvinner på turen over til Øyjord med mat de hadde hentet i Narvik til de evakuerte barna. Alle kvinnene i robåten ble drept. Var det en britisk "heltegjerning" for å hindre at den lille robåten skulle senke det britiske krigsskipet !

Alle kom seg fra Øyjord til Bjerkvik med bil ( 12 km ), men veien videre over til Gratangen var stengt grunnet snømengdene, så de kunne måtte gå til fots etter veien. Noen narvikværinger, bl. annet slaktermester Skarbo og frue var med i følget som gikk. Min mor (kona til daværende ordfører i Gratangen, Mikal Nilssen), og den syke datteren fikk hesteskyss på en slede. Noen eldre fikk samme skyss mot Øsevatnan.

De fleste måtte grynne i snøen. Noen få hadde ski. Natt til 10. april kom følge fram til Øse. Her råket de på tyske avdelinger, som var på tur nordover.

Tyskerne overnattet i snøhuler like ved vegen. Følget ble stoppet av vaktene før de fikk fortsette. Heldigvis så ble ikke hesten tatt av tyskerne Grunnet snøen som hadde lagt seg på skrå i kjørebanen, var det vanskelig å holde sleden rett på vegen. Da de stoppet gled uheldigvis sleden ut av vegen og mot en tysk snøhule. Min søster Mary, og alle koffertene ramlet av og rett inn i snøhula der tyskerne sov. Jenta satte i et skrik. Tyskerne våknet og for opp. Det skjedde ikke annet enn at to tyskere var behjelpelig med å få jenta og koffertene opp på sleden. Min mor ga disse to, wienerbrød som takk for hjelpen. Ferden gikk videre mot Storfossen i Gratangen. Min mor hadde ikke klær og fottøy for å dra over fjellet på denne tiden av året. Det var så kalt at hun tidvis måtte gå bak sleden. Hun hadde frosset så mye på bena, at hun senere mistet neglene. Sjåfør Trygve Myrvang fra Foldvik, som hadde ansvaret for snøbrøytinga, prøvde å åpne vegen uten at det lykkes. Georg Grenersen fra Laberg, fikk over telefon fra Bjerkvik, vite at mange fra Bjerkvik og Narvik var på tur over fjellet. Om natta kjørte han med sin kassebil mot Øse så langt han kunne. Her møtte han følget. Han snudde og fylte bilen med folk. Noen satt på skjermene. Slik kom alle i hus, onsdag morgen den 10. april.

"Da krigen brøt ut den 9. April var vi med ”Lance” på sildefiske i Lyngen . Det var meget godt fiske. Lyngenfjorden var full av sild, og en mengde båter deltok. Det var så mye sild, at de kunne ikke sette ut hele nota. Tidlig om morgenen den 9. hørte jeg plutselig at skipperen, rederen Joakim Martinsen, satte i gang skipsfløyten. Han satt tidlig om morran på lugaren for å høre værmeldingen, da han hørte at tyskerne hadde invadert Norge, og at Narvik var tatt.

Joakim sprang i styrehuset og satte i gang skipsfløyten for å gjøre de andre båtene oppmerksom på at noe alvorlig hadde skjedd. Flagget ble heist opp. Etter hvert kom flaggene opp på de båtene som hadde hørt nyheten. Fisket ble straks avsluttet. De som hadde sild dro til fabrikken i Tromsø for levering.

Etter utlossing av fangsten, gikk ”Lance” til Foldvik, der de hengte nøttene opp på nothjelden. Doryene ble satt på land.

De gikk så til Hunsnesvika innafor Årstein-straummen for å sette på land båtsmannen. Da kom det plutselig 18 tyskere på ski på veg mot Laberg. Skiføret var så de hadde de hadde vansker med å gå. Tyskerne besette Laberg. Der tok de inn på ungdomshuset. Dette var 13., eller 14. april. "Lance" ankret opp på hjemstedet, Årstein, men de ble ikke lenge i ro. "Mandag morgen den 16. april ringer Joakim Martinsen eieren av ”Lance” til meg (Eivind) og forteller at lensmannen i Ibestad har rekvirert båten til militær transport. Båten ble satt under militær kommando med soldater om bord", forteller Eivind Hansen.

Den tyske avdelingen fra Bjerkvik, kom ned til det umerkede vegkrysset på Storfossen. Her spurte de noen sivile om vegen til Elvenes. De ble vist ned til Elvenes i Gratangen. Men tyskerne mente sikkert den militære leiren på Elvenes i Salangen med lagre av militært utstyr og våpen. Feil stedsangivelse forsinket tyskernes fremrykning betydelig, og reddet muligens en besettelse av Elvenes i Salangen og Setermoen.

En liten tysk avdeling marsjerte helt til Foldvik, der tok de noen hester og kjøretøy med til Gratangsbotn. Hestene var så klok, at under treffningene på Lapphaugen, rømte de hjem. Tyskerne hadde nesten daglig streifvakter på strekningen Laberg - Foldvik. Noen var og handlet varer hos kjøpmann Jakob Jenssen i Foldvik, og hos Grenersen på Laberg. De betalte med tyske mark.

Tyskerne tok inn på skoleinternatet i Gratangsbotn. Lærerinna, Johanne Karlsen, med sine barn måtte forlate leiligheten på internatet og gå til Laberg (ca 7 km ) til svigerforeldrenes hus.

Alle som kunne rømte fra Foldvik, Laberg og Gratangsbotn med robåter eller motorbåter ut av fjorden til Hilleshamn, Hesjeberg, Lavika, Småvika eller til Myrlandshaugen, mens de fleste dro til Hamnvik. Mine foreldre og min yngste søster, Helga, (13) gikk til hytta ved Sulvannet. Min bror dro med snurpebåt (dory) med min eldste søster, som var syk, til Breivoll. Hun kunne ikke gå til hytta. De fikk bo hos kjøpmann B. Simonsen. Dit kom også jeg etter flukten fra Trøndelag 10. april til Storlien i Sverige. Derfra med et troppetog til Kiruna, videre med buss til Karesuando, og derfra etter et døgns opphold hos landsfiskalen med postruta i 3 døgn frem til Skibotn, videre med båt om Tromsø til Hamnvik. Han som kjørte var en ungdom som het Martin, ble kalt Martin Post. Jeg besøkte ham i 1999.

En tidlig morgen før folk hadde våknet, kom tyske fly inn over Breivoll i lav høyde og kastet to bomber mot oljetankene like ved forretningen. Bombene traff fjellet med noen voldsomme smeller, uten annen skade enn at vindusrutene i forretningen ble knust. Min bror , Darre, og jeg lurte vi oss inn til Gratangen med motordoryen. Vi gikk med full fart over til Hilleshamn, også inn fjorden så nært land som mulig, klar for å hoppe i land når flyene kom. Vi hadde ofte folk med begge veier.

Da mine foreldre kom til hytta 25. april, hadde 11 ungdommer fra Laberg med Heiberg Karlsen i teten overnatta på hytta. De hadde rømt unna tyskerne, etter rykter om at de tok til fange menn i vernepliktig alder. I den andre hytta var det også fullt hus. Problemet var mat. Min far gikk ned og slaktet en sau, som de bar opp de bratte bakkene. Helga var med og bar tunge bører opp til hytta. Hun var den som gikk ned om kveldene og passet fjøset. Ungdommene fra Laberg, gikk opp på fjellet (Heia). Derfra observerte de mange store transportskip som lå utafor Engenes og i Bygdasundet. Det var begynnelsen på den allierte "hjelpen" som skulle kaste ut tyskerne, trodde vi. Ungdommene fra Laberg gikk ned til Hilleshamn. Det er så bratt fra høyden og nedover mot gårdene, at de måtte skli ned på baken. Derfra reiste de med båt til Sjøvegan, hvor det også ble bombet og fyrt av skuddsalver fra fly.

Det kom stadig nye folk inn på hytta. Problemet var foruten mat, alt arbeid min mor fikk med tilberedning og oppvask. Hunden vår måtte dessverre avlives grunnet matproblem.

Det å bære tunge matbører en times marsj, opp bratte bakker, var en stor belastning. Min far innså at de kunne ikke bli der. De gikk ned, og rodde videre til Tyvskjær, som den gang kun hadde båtforbindelse. Det var ikkr mulig å gå til fots til Tyvskjær. Der ble de boende til tyskerne var kastet ut fra Laberg. Min søster rodde hver dag til Foldvik for å betjene fjøset Noen ganger var jeg med. De andre fjøsene ble også betjent av eierne. Vi passet på å dra når vi hørte at de tyske vaktene hadde vært i Foldvik, for da gikk det en dag før de kom tilbake.

Overraskende kom det en gang to tyskere på husundersøkelse hjemme hos oss. Helga var alene hjemme. Tyskerne kuttet telefonledningen og lette etter våpen. Inne i bestestua hadde vi et orgel. De ba Helga om å spille. Hun var så nervøs at hun skalv over hele kroppen, men hun klarte å spille "Gubba Noa". Tyskerne ble så begeistret at de klappet i hendene. De oppførte seg høflig og gikk sin vei. Nordsida av fjorden, Årstein, Åkenes og Hesjeberg hadde kun båtforbindelse over Straumen, og var spart for tysk besøk. Det kom senere.

I forbindelse med ishavsfangsten og det tidligere skytterlaget var det endel som hadde sitt ett eller flere Krag-Jørgen gevær og ammunisjon. Hatet mot tyskerne var så stort at noen mente de kunne plaffe ned streifvaktene fra skjulte stillinger. Ingen var klar over de alvorlige konsekvenser et sivilt angrep mot vaktene kunne utløse fra tysk side. Angriperne og flere med ville da sikkert ha blitt tatt og uten nåde henrettet for mord. Dertil kunne alle mannfolk i Gratangen blitt arrestert. I ett tilfelle var det en (kjøpmann Georg Grenersen, Laberg) som i en avsand på ca 1200 meter fyrte av geværsalver mot ungdomshuset på Laberg. Tyskerne reagerte med trussel om å ta gisler. Georg rømte til Foldvik. Der sendte han skuddsalver mot et tysk fly, uten reaksjon. Slike alvorlige hendelser hadde ingen verdi, men kunne få alvorlige konsekvenser.

Kampene ved Gratangen Turiststasjon.

De første som kom i kamp med tyskerne, var 6. divisjons skolekompani (befalskoleelever), 66 elever som bestod av gutter mellom 18 og 25 år. De ankom Sjøvegan med lokalbåten "Dyrøy" den 9. april kl 0800 om morgenen for videre transport til Hundtorp leir i Bardu. Der skulle de trene i praktiske øvelser, men øvelsene ble nokså reallistiske. Ved ankomsten til Sjøvegan, fikk de vite at Norge var overfalt av tyske styrker, og at Narvik var tatt. En av elevene fikk ringt til Narvik rikstelefonstasjon, hvor bl. annet min nåværende kone og Britt Lund, søster til D/S ekspeditør Hans Lund, Sjøvegan, betjente stasjonen. Det var sikkert ei av disse som svarte, at tyskerne enda ikke var kommet til telefonsentralen, men de var på tur.

Det viktigste nå var å stoppe tyskerne før de nådde Setermoen og Salangen (Elvenes). En av de som var ned skolekompaniet, fortalte meg (i mars 2003 i Tromsø) at fire, fem elever den 10 april, ble sendt på ski for observasjoner i Gratangsfjellet mot Turiststasjonen for å se hvor langt tyskerne var kommet. Elevene gikk så langt frem at de fikk oversikt over indre Gratangen. De kunne se at tyskerne var kommet til Storfossen. Med bare Krag-Jørgen gevær som våpen, tok elevene seg frem, kamuflert i skogen til Øsevatnan, hvor de også observerte flere tyskere. De returnerte til Hundtorp og avga rapport.

Skolekompaniet, ble av kaptein Ole Forseth i hui og hast organisert til et feltkompani. Den 11. april ble kompaniet transportert mot Gratangen. De tok seg frem til svingene på E-6 ovenfor Turiststasjon, hvor de gikk i stilling kl 2200. De hadde da sikret venstre flanke mot angrep, og sendt poster opp til Snulketind ( høyde 509). Derfra var det god oversikt over tyskernes bevegelser.

Tidlig den 12 april, så utkiken en tysk avdeling på ca 15 mann på vei opp mot Turiststasjonen. Tyske kilder forteller at de 15 var under ledelse av oberstltn. Jagoditsch. Det ble et dramatisk møte. En av elevene, senere major Olav Ravn, beskriver hendelsen slik: Det var solskinn stille og pent vær. Vi så at tyskerne kom stadig nærmere. En rødrev luntet foran de to tyske speiderne. Da han fikk teften av oss, stakk han av. Noen minutter før kl 07.00 var speiderne rett foran våre stillinger. Løytnant Kvammes ga ordre om ILD. Den ene tyskeren ble truffet av en kule i pannen og en i brystet. Han falt om og døde med det samme. Det siste livstegnet hans var en liten bevegelse med den ene hånden. Den andre speideren ble truffet i høyre side. Han slengte seg ned og fikk sendt av gårde et skudd som gikk over hodene på de nærmeste elevene. Det ble sendt flere skudd mot tyskeren.

De øvrige tyskere kastet seg ned på sidene av veien. Etter kort tid ble de første hodene synlig. De ble straks beskutt. Tyskerne trakk seg tilbake til Storfossen. En tysk beretning forteller at de norske skarpskytterne viste seg å være livsfarlige.

Etter noen timer angrep kom tyskerne på nytt, men elevene var tross nervøsiteten i så gode stillinger og så godt forberedt at tyskerne atter måtte trekke seg tilbake til Storfossen. Alle tyske bevegelser på flankene ble iakttatt og rapportert til kompaniet.

Senere på kvelden (ca kl 1800), gikk en tysk styrke på ca 150 mann opp Gratangsdalen mot Turiststasjonen, samtidig som venstre flanke på øvresiden av riksvegen var utsatt for skyting. Skolekompaniet fant det da klokest i å trekke seg tilbake, for å unngå angrep fra to sider. Men først satte de fyr på Turiststasjonen. Kompaniet gikk så tilbake til Lapphaugen uten tap.

Den tyske fremrykningen nådde Lapphaugen og fortsatte mot Fossbakken, men ble stoppet av skolekompaniet og IR 15. Ved en feiltakelse, ble en norsk soldat dessverre skutt av sine egne.

De unge elevene sammen med IR 15 fortjener en virkelig ros for sin heroiske innsats. De gjorde en kjempeinnsats, som stoppet den tyske fremrykningen. Kompaniet ble trukket tilbake til Fossbakken for å hvile. De unge befalselevene ble senere beordret som sersjanter i andre avdelinger.

To tre tyskere var helt nede til skoleskiltet på Fossbakken. Etter kapitulasjonen traff jeg en av disse, som sa han hadde vært ved en plass som het Skåle, men fant det ikke på kartet. På Fossbakken stod et skilt foran skolen med innskriften Skole. På tysk uttales O som Å.

Norske avdelinger drev tyskerne tilbake fra Lapphaugen mot Gratangen. Endel tyskere rømte mot Vassdalen, og senere videre til Bjørnfjell.

Den 17. april kom Trønderbataljonen IR 12 med "Dronning Maud" fra Finnmark til Sjøvegan. De hadde fått god trening fra nøytralitetstjenesten i grenseområdet mot Sovjet. Bataljonen ble stasjonert på Tennevoll i Lavangen.

Det viste seg at tyskerne sendte skipatruljer inn på Lavangseidet mellom Gratangen og Lavangen. Forsterkede norske feltvakter som kontrollerte Eidet, avviste de tyske patruljene, som da måtte trekke seg ned til Gratangen.

For de som er interessert i detaljene, anbefaler jeg boka "Gratangen 1940" av Olav Vollan, utgitt i 1990. samt et 54 siders rødt hefte skrevet av Arne Borren, Sjøvegan : "Lavangen 1940. Informasjonshefte om 2. Verdenskrig i Lavangen med hovedvekt på krigen i 1940 fram til kapitulasjonen 8. juni." Utgitt av Indre Sør-Troms distriktsmuseum i mai 1998, hvor heftet sikkert er å få.

Jeg vil kort nevne tragedien i Gratangsdalen, den 25. april, da trønderbataljonen kom i kamp. Bataljonen, IR12, på 754 mann, hadde fått som oppgave å ta seg over Eidet fra Lavangen til Gratangen for å ta kontroll over riksveg 50 ved Turiststasjonen, og sperre den tyske tilbaketrekningen fra Lapphaugen, samt renske Gratangsdalen for tyskere. Operasjonen gikk ikke som planlagt, uten at noen kan si hva som egentlig gikk galt. Det forferdelige uværet hadde nok en del av skylden, men det ser ut som om det var kommunikasjonene som sviktet

Marsjen fra Tennevoll over til Gratangen i nordveststorm med vind og våt snø rett i ansiktet gjorde at det var nesten umulig å finne retningen.. Det ble et umennesklig slit med det tunge utstyret, 3 kgs pakninger på ryggen, i den meterhøye våte snøen og dertil belastningen med å dra skikjelkene lastet med utstyr. Turen over Eidet ca 4 - 5 km , tok ca 11 timer, uten søvn. Soldatene ble gjennomvåte til skinnet, utslitt og sultne. Det var ikke mulig å få frem i maten i det forferdelige uværet. De 80 hestene hadde vanskelig for å gå i den dype snøen. De måtte ha hjelp for å komme fram, selv med truger. Den lange, bratte oppstigningen i tett bjørkeskog fra Tennevoll og opp på eidet, er vanskelig å avansere selv i godt vær, og det ble den første alvorlige hindringen. Soldatene ble så utkjørt at de faktisk ikke var stridsdyktige.

Paul Mellem fra Grøsnes var innkalt til IR16 . Han ble beordret som kjentmann og los for trønderne og gikk i teten over eidet

Bataljonen kom fram til nedstigningen mot Gratangen ved sekstiden om morran. Alle var så utslitt at ble gitt tillatelse til å søkte ly i husene i for å hvile. Soldatene fikk mat og ble godt mottatt på gårdene. Alle gikk til ro for natta, også de som bodde i husene, barn, kvinner og menn, med unntak av vaktpostene. Ingen fryktet noen fare, selv om de kjente til at tyskerne var på skoleinternatet.

I følge tyske kilder hadde tyskerne observert at norske styrker kom og hadde tatt inn på Moan-gårdene. Den tyske sjefen i Gratangen, major Stautner, hadde mistet forbindelsen med sitt kompani på Lapphaugen og trodde at kompaniet var gått tapt i kampene der, inntil han fikk melding om at de hadde trukket seg tilbake og var på retur mot Storfossen. Dette forandret situasjonen totalt for tyskerne. Majoren bestemte seg for å angripe den norske avdelingen på Moan-gårdene. Han regnet med at dersom de ikke gikk til angrep nå, så ville den norske bataljonen IR 12 gå til angripe dagen etter og slå tyskerne tilbake.

Det tyske angrep startet på morgenkvisten natt til den 25. april. Trønderne ble fullstendig overrasket mens de hvilte. For befolkningen ble det en forferdelig situasjon å bli veket med krig og skuddsalver mot husene. Alle søkte best mulig dekning i kjellerne. IR 12 fikk ikke tid til organisert motstand. Det ble et fryktelig kaos med skyting og rop. Sivile og soldater sprang om hverandre. Noen trønderer klarte å slå seg løs og redde seg i små grupper over til Lavangen, hvor IR 12 ble reorganisert. Dessverre så falt 34 trøndere, 64 ble såret og 180 tatt til fange. Paul Mellem ble truffet av kuler i brystet. Han kom seg inn i et hus og døde der. Tyskerne berget seg ved at de dekket seg bak sivile for å hinmdre skudd fra nordmenn. I så fall ville egne landsmenn bli skutt. Dertil gjorde det ekstremt dårlige været med nordvest sterk vind, sludd og snøfokk, det meget vanskelig for de norske soldatene å se forskjell på tyskere og nordmenn. De norske fangene ble tatt med til Elvegårdsmoen, hvor de ble beordret til å bære materiell til fronten. En klar krigsforbrytelse fra tysk side. Dersom tyskerne ikke hadde brukt sivile som skjold under kampene, ville de sikkert ha tapt slaget.

Trønderne hadde dårlig med sanitetspersonell, som kunne ta seg av de sårede. Etter slaget, tok de norske sanitetsfolk seg også av tyske sårede og omvendt.. Selfangeren "Asbjørn", som var godkjent som hospitalskip, lå i Hamnvik. Båten ble beordret til kaia på Elvenes for å ta ombord sårede for behandling og videre transportert til Harstad sykehus.

Alta bataljonen hadde ordre om å støtte trønderne i Gratangen. De kom etter over Eidet. Om Altabataljonen er det skrevet at de slet seg frem i meterdyp snø med sterk vind og snøfokk rett i ansiktet. Problemene var å få utstyret med. Altaværingen gikk da i de spor trønderne tidligere hadde tråkket. Det vitner litt om trøndernes enda større slit.

Mindre enn 2 km fra Moan-gårdene, fikk Alta bat. melding fra en nervøs ordonnans om situasjonen nede i dalen og de hørte skytingen. Krigshistorieforfatter Nils Ryeng sier i en avisartikkel i 1998 at det var Alta-bataljonens soleklare plikt å holde forbindelsen med avdelingen foran. Det klarte de ikke. Spørsmålet er: Hvorfor gikk ikke Alta bataljon til angrep for å hjelpe trønderne? Nils Ryeng konkluderer med at bortsett fra spredt bombekasterskyting, deltok ikke Alta bataljon i noen kamper i Gratangen, Nils Ryeng sier i en del avisinnlegg, at det er antydet at Alta-bataljon ved en feiltakelse skjøt mot trønderne. En beretning på Internert om Alta bataljon, står det skrevet at enkelte fremskutte ledd kan ha kommet i skade for å skyte på norske styrker isteden for tyske. Dette var uttalt fra flere av veteranene i Finnmark i august 1997.

En avdeling fra Bergartilleri-bataljonen nr 3 klarte å dra 2 kanoner fra Lavangen over eidet mot Gratangent.Kanonene ble satt i en meget gunstig posisjon i høyden og skjøt seg inn på de tyske stillinger ved skoleinternatet. Den tyske sjefen oberst Windisch sa senere at kanonene på Fjordbotneidet var meget plagsomme da de stod så høyt, og fikk lang rekkevidde. Det ble fyrt av tre salver og tre treff mot skoleinternatet. Etter skytingen, rømte tyskerne ut av bygningen og trakk seg tilbake mot Øse.

Berg art. IIL fyrer av kanonskudd og treffer. Tyskerne sprang ut fra
kapellet og rømte mot Øse.
Foto av Astrup Nilssen.
Bruk uten kildehenviselse er ikke tillatt.

Trefningen på Moan er beskrevet som et nederlag for trønderbataljonen, men det ble dog en dyrekjøpt seier. Resultatet var at den 27. april oppgir tyskerne Gratangsdalen og trekker seg tilbake sørover ca 4 km mot Øse. Der ble de angrepet av norske og franske styrker som kom opp Labergdalen, Tyskerne var nær ved å bli sperret for videre retrett sørover. Se under 1. mai i linken om Forspillet.

Tyskerne sterke sperrestillinger på Laberg for å ha oversikt over innløpet av Gratangen og sikre Labergdalen. Ungdomshuset var kvarter og lager. De planlagte franske og norske landsettinger i Foldvik og Strømsnes, kunne ikke gjennomføres før de tyske stillinger på Laberg var nedkjempet.

General Fleischer henvendte seg først til britiske marineenheter om hjelp, med negativt resultat. Deretter til den norske marinekommandoen, som sa, Ja. Vaktskipet "Svalbard" straks ble beordret til Gratangen. Skipet stoppet den 27. april innafor Hilleshamn, og praiet "Lance" som var på tur ut fjorden, om å få en kjentmann med innover mot Laberg.

Maskinsjef Eivind Hansen, Myrlandshaug, påtok seg jobben. "Svalbard" gikk inn mot Foldvik-skjæran. Der fikk de fri sikt mot ungdomshuset. Tre skudd med tre treff ble fyrt av om natta den 28. april. Da ble ungdomshuset pulverisert og tyskerne rømte ut av huset. Trykket var så voldsomt at et stabbur et stykke unna ble flyttet ca 40 cm på grunnmuren (Eivind Hansens beretningen er skrevet fullstendig under linken om "Dronning Maud" på indexsiden. 1. siden.)

Den allierte "hjelpen" lot ikke vente på seg, heller ikke i Sør-Norge. Forsyninger var allerede innlastet i England, før 9. april, og klar for å ta støttepunkter i Norge fra Narvik og ned til Stavanger, men de fikk stoppordre da det ble observert store tyske flåteenheter med kurs mot nord. Det er ufattelig at 10 tyske jagere kunne gå fra Tyskland og helt frem til .Narvik uten å bli angrepet av britene. Britiske flåtestyrker lå i farvannet utafor Lofoten. De kom i kamp med tyske flåte styrker, og led tap av ett krigsskip. Så utrolig det enn høres, så viste det seg at britene ønsket en tysk besettelse av Norge, for å slå tyskerne på norsk jord. Det var nok grunnen til at den tyske flotiljen gikk uhindret inn til Narvik

Allierte transportskip kom inn Vågsfjorden og lå utafor Engenes uten å få landsatt tropper og forsyninger. Mange av skipene var så store at de hadde problem for å gå inn for egen maskin i den trange hamna i Harstad med begrenset kaiplass. Fiske- og ishavsbåter ble rekvirert for transport til land nært krigssonen.

Båtene løste oppgaven på en beundringsverdig måte, under stadige angrep av tyske fly. Det var staute fiskere som var mannskap på disse båtene De var ikke ukjent med å takle livsfarlige situasjoner, som de var vant til på sjøen.

"Lance" var en av de første båtene, som den 12. april, ble rekvirert til transporttjenesten. Båten ble satt under militærkommando med norsk befal og noen soldater til sammen 7, og 4 av det faste mannskap.

Allierte krigsskip (marinejagere) patruljerte nesten daglig Astafjorden og Salangen inn til Løksebotn på jakt etter tyske ubåter. De tok også turer innom Gratangen og snudde med stor fart mellom Foldvik-holmene og Årstein. Jagerne hadde så stor fart at de laget høye bølger som skadet robåtene i flomålet.

Etter tyskernes erobring av de største hamnebyer fra Oslo til Narvik 9. og 10. april, gikk britiske transportskip med forsyninger til Åndalsnes og inn Vågsfjordbasenget. Den eneste frie hamnen nærmest fronten, var Harstad, men Harstad hamn hadde ikke kaikapasitet til å ta imot det store antall transportskip. De som kunne gikk inn og losset i Harstad. De største transportskipene lå utafor Engenes og i Bygdasundet, beskyttet av krigsskip.

Den engelske spionen Patrick Dalzel-Job hadde planene klare. Fiskeskøytene kunne brukes for transport fra transportskipene og til mottaksstedene i land, men det var ikke alltid at rett vare kom til rett sted på rett tidspunkt.

Patrick Dalzel - Job, virket på eget initiativ som etterretningsagent i Norge i 1930 årene frem til krigsutbruddet. Han lærte seg perfekt norsk. Om somrene dro han langs kysten med sin seilbåt, skonnerten, "Mary Fortune", helt opp til grensen mot Sovjet.

På turene, tok han notater og undersøke hamneforholdene (dybder, kaianlegg, transportforhold, registrerte båter av alle slag m.v.) Ingen av de han kom i kontakt med, trodde at denne hyggelige mannen spionerte. En norsk journalist Ivar Enoksen fra Senja var i september 2003 over i Skottland og besøkte Patrick Dalzel - Job. Patrick snakket fortsatt utmerket norsk, men han var merket av sykdom. Han fortalte da om sin virksomhet i Nord-Norge om registrering av hamneområdene og båter. Da Verdenskrigen startet med det tyske overfallet mot Polen høsten 1939, var Job med seilbåten i Havøysund Finnmark. Han hadde da med som god kamuflasje, sin mor og den 13 år gamle Bjørg Bangsund fra Tromsø, som etter krigen i 1945 ble hans hustru. Da han fikk nyheten om krigsutbruddet over radio, seilte han straks til Tromsø og la båten i opplag. I Tromsø ble Job tatt i forvaring av og forhørt av politiet. Han sa det ble et lett forhør. Han ble snart satt fri, og tok hurtigruten til Bergen. Derfra reiste videre med englandsfareren "Meteor" over til England, der han tok kontakt med de rette instanser og overleverte sine opplysninger fra Norge.

Han kom tilbake til Norge som offiser med krigsskipet "Southhamton" i aprildagene 1940 i forbindelse med den allierte hjelpen. Det var Job`s idè å bruke fiskeskøyter til transport av utstyr fra skipene til land. Det er ingen tvil om at Patrick`s initiativ med skøytetransporten. var eneste mulighet for å få krigsmateriellet og troppene til lands.

Nevnes bør, at den samme Patrick, mot britisk ordre, den 2. juni, dagen før tyskerne bombet Narvik i ruiner, ved hjelp av 100 fiskefartøy, reddet over 5000 innbyggere ut av byen. Britene skulle stille ham for riksrett for at han mot britisk ordre utførte evakueringen, men da hadde han alt som belønning for redningen mottatt Ridderkorset av St Olav av Kong Haakon. Britene kunne ikke akkurat da stille ham for riksrett med den norske utmerkelsen. Kongen reddet Patric unna straff.

Job`s seilbåt ble beslaglagt av tyskerne etter kapitulasjonen 10. juni 1940. Rester av båten ble i 2003 funnet i Salten. Job døde i oktober 2003, 90 år gammel.

Statsminister Nygaardsvold var meget fortvilt over den elendige allierte hjelpen, og sa under sitt opphold i Tromsø at britene drev et kynisk spill mot Norge med usannheter og brutte løfter. Nå er det offentliggjort dokumenter som forteller at marineminister Churchill sa: "Det tyske angrep mot Norge, var det beste som kunne skje for oss, nå kan vi slå tyskerne på norsk grunn." Allerede høsten 1939 ytret Churchill ønske om å ta støttepunkter i Norge.

Landgangen i Foldvik og Strømsnes kunne nå begynne etter at tyskerne på Laberg var rømt opp Labergdalen. Heldigvis ble landgangen ikke observert av tyske fly, for da hadde det gått galt også med bebyggelsen.

Det kom så mange franske soldater i land i Foldvik at de stod i kø oppover mot sommerfjøsene. Utstyret lagret de på forskjellige steder. Mange titalls esler (Kløvdyr) kom også i land. For nattopphold ble ledige esler stallet i naustene. Eslene var flink til å gnage og skade treverket. På Laberg ble franskmennene angrepet av fly. Noen franske ble såret og en ble drept.

Den franske general Bethouart opprettet et midlertidig kvarter på Strømsnes. Flere hus i Foldvik og på Laberg ble fylt opp med franskmenn. Franskmennene var hyggelige karer. De bydde stadig på rom (brennevin) fra feltflaskene. som aldri gikk tom. Rom var lagret på store eikefat, så det var bare å etterfylle. Noen fat med rom var lagret på Smisletta i Foldvik. De fleste soldatene gikk halvt beruset hele dagen. Franskmennene var noen urenslige griser. Søplet ble slengt der det passet. Da de forlot, hadde kvinnene et tungt jobb med å gjøre husene rene.

Transportene til fronten i Labergdalen gikk nokså langsomt med esler som lastedyr. Sammen med norske avdelinger, angrep franskmennene de tyskerne som trakk seg opp Labergdalen. Dessverre ble mange franske og norske såret, og noen mistet livet.

Senere kom det britiske soldater med et utstyr dårlig egnet for krig i snøskavlene. De tok seg inn i husene og kom ikke i kamp. Britene var et tyvpakk, som ikke så forskjell på ditt og mitt. Hjemme hos oss mistet vi verdier for flere tusen kroner. Statsminister Nygaardsvold var så forbanna på de udugelige britene, at han sa de var ikke bedre enn kirkegårdsvakter og skopussere. ( I Nygaardsvolds bok).

De landsatte franske avdelinger sammen med norske, renset hele Labergdalen for tyskere. Dermed var Gratangen fri, men de tyske flyene fra Værnes terroriserte stadig befolkningen, når de kom lavt over hustakene. Vi søkte dekning så godt vi kunne. To høye stikkrenner under riksvegen for vannavløp fra Mølla i Foldvik, var ypperlig som dekning når vi nådde dit før flyene kom.

Jeg nevner at tyskerne var godt orientert med de lokale forhold. Far til Øyvind Bahr i Småvika i Gratangen, (Jörgen Bahr) var født i Fehmaren i Nord-Tyskland. Etter kapitulasjonen 10. juni 1940, ble Jörgen oppsøkt av noen tyskere, som ville ha kontakt med en av sine tidligere landsmenn. Bahr skjelte ut tyskerne for full musikk på ekte nord-tysk dialekt. Tyskerne tok sine uniformsluer og gikk. Dette fortalte Jörgen meg engang jeg traff ham i Harstad.

Det skjedde på Sandnes i Gratangen nedenfor fjøset til skipper Johan Torbergsen, og observert av sønnen Vidar Torbergsen. Det var en fransk soldat som gikk løs på noen tyske fanger med bajonett. Han rakk å drepe en fange før de andre ble beskyttet av norske soldater.

Terrorangrepene mot mål i Gratangen førte til at kaianlegget i Gratangsbotn ble skadet og fire skip senket i fjorden: Lokalruteskipet "Bjarkøy" ved kaia i Elvenes (Gratangsbotn), en armert tråler ,Melbourne, ved Årsteinlia. Båten kom som britisk tråler til Harstad i 1938 og drev fiske frem til 1940. Det var allerede da montert våpenfundamentert på dekk. Britene tok britene båten i sin tjeneste. Etter krigen i 1945 ble den tatt opp av tyske dykkere under ledelse av havnefogden i Harstad, Bach. Båten ble reparert og solgt til Kristiansund under navnet ”Hallstein”. En annen fraktbåt, "Astafjord" ble truffet av en bombe og kjørte i land i nærheten av Arnt Nilsa kaia på Laberg. Kapteinen Sebulonsen fra Harstad og maskinsjefen reddet livet, mens 3 - 4 franskmenn ble drept om bord. Det hører med til historien at sivile fra Laberg entret båt og tok endel verdier (mat og andre ting) som var ombord.

Lokalrutebåten "Bjarkøy" bombet og senket ved kaia i Gratangsbotn den 22. mai 1940. To forretningsbygg , samvirkelaget og Thranings forretningsgård ble også utslettet..

Kjøpmannens Thranings bil som stod på kaia, ble også tatt.

De senkede skipene skulle hente ca 1300 franske soldater og noen norske for transport til Ofoten. Hvordan det gikk videre med transporten er ukjent.

Tyske fly herjer i kommunen. Ett fly skutt ned over Gratangen.

Gratangen, var den kommune i Troms som fikk den sterkeste føling med 60 dagers krigen. I de to (62 dager) krigsmåneder, ble vi nesten daglig, når været tillot det, terrorisert av tyske fly, som fløy rundt fjorden og sendte ut skuddsalver. Andre kommuner fikk også føle flyterroren. Når vi hørte fly i luften, var vi nervøse for hva som kunne skje? Det var en stor belastning. Hver gang det kom fly, måtte vi søke dekning oftest i kjellerne. Min dekningsmåte var mest å krype rundt kjellermuren for å få flyet på motsatt side. Angrepene var også plagsom for arbeidet med våronna. Da stod vi og hesten på åpent lende uten muligheter for å søke dekning. Etter at britiske jagerfly (18 stk. Noen underlegne, gammeldagse dobbeltdekkere) ble stasjonert på Bardufoss og på feltflyplassen på Evenskjer, trodde vi situasjonen skulle bli bedre, men den britiske flyinnsatsen var skuffende dårlig. De gjorde liten nytte. Samme uttalelse står skrevet i jubileumsboka for Bardufoss flystasjon. Derimot så gjorde de 6 norske feltflyene Fokker med skiunderstell en utrolig god jobb over fiendtlig område. De små flyene med 550 HK motorer hadde opptil 10 tokter pr dag avhengig av værforholdene. Til sammen hadde Fokkerne ca 270 tokter uten jagereskorte over fiendtlig område. Av de 6 flyene var det bare ett igjen da krigen sluttet 8. juni 1940, men flyverne berget seg.

Jeg fikk inntrykk av at de britiske flyverne var redd de tyske. Britene holdt seg på god avstand da tyske bombefly angrep og utslettet store deler av Narvik by. Det viste seg at det var tyskerne som under hele felttoget behersket luftrommet, og transportene fra Værnes til Bjørnfjell fortsatte uhindret som før.

De britiske flyverne var helt ukjent med forholdene. De hadde ingen øvelse i å fly i fjellområder og i trange daler. Da de skulle lande på Bardufoss, fant de ikke flyplassen. Det er jo et eventyr. De kunne ha blitt loset inn av norske fly, men britene var temmelig egenrådige og sta. Hele denne nærmest komiske situasjon, kan ikke tas med her. Men du finner den, og mer til om britenes enfoldighet, i jubileumsboka for Bardufoss flystasjon.

Bare to ganger så jeg luftkamper over Gratangen mellom britiske jagere og tyske fly. Et tysk fly ble i slutten av mai skutt ned av britisk luftvern, over Gratangsbotn. Det flyet gikk i bakken på Fjordbotneidet.

Det var nok denne Heinkelen som den angitte dag 24. mai, tidlig på kvelden i god fart kom nordfra med to britiske jagere bak. Dette forteller Helge Karlsen. Han var på Grøsnes og så flyene komme nordfra for så å svingte inn Gratangen, opp Hesjebergdalen og over til Lavangen. Jeg hørte også fly den dagen, men så de ikke noen før Heinkelen senere kom fra Lavangen over Lavangseidet og til Gratangsbotn, sannsynligvis for å riste av seg de britiske jagerne.

Jeg stod på riksvegen i Foldvik og så flyet i lav høyde. Flyet ble beskutt og truffet av en masse lysprosjektiler fra britisk luftvern på Elvenes oppsatt ved Edv. Pedersens butikk (Gratangsbotn). Flyet og skuddsalvene ble sett av flere i Gratangsbotn. Jeg så at flyet under angrepet gikk i vertikalstilling før det seilte ned mot Fjorbotneidet. Det kom noe røyk opp på Eidet etter styrten. Det er uten tvil restene av det flyet Borren skriver om, som fortsatt ligger på Eidet.

Ingebjørg Eilifsen forteller at hun etter skytingen, så en svak røyk fra flyet før det forsvant mot Lavangen . Stian Eklund forteller at han for en tid siden, fant noen mindre flydeler i stigningen opp mot Lavangseidet.

Fra Lavangen kunne det se ut som flyet styrtet på Eidet da det fløy mot Gratangen, særlig når de i Lavangen etter en forholdsvis kort tid så at det kom opp røyk.

Den tyske flyveren, Hartmut Paul, kom uskadd fra styrten. Han ble senere sendt som fange til Canada. Det var 2 som omkom (begravet i Narvik). 2 ble såret, Unteroffizier Günter Eikmann og Unteroffizier Hans Blunk.

Helge B.J. Karlsen forteller at under Eilert Eriksens (f. i 1866) begravelse på Laberg kirkegård i mai 1940 kom en tysk Heinkel ned Labergdalen i lav høyde mot kirkegården, så de som bar lista måtte sette fra seg kista og løpe i dekning. Den avdødes sønn Einar og fosterbarnet Bjarne Helge måtte hoppe ned i grave for å søke beskyttelse. Det hørtes mange skudd fra flyet.

I maidagene var det harde kamper oppover Labergdalen, dessverre med tap av menneskeliv, norske, franske og tyske.

Sanitetskompaniet ble den 25 april 1940 mobilisert på Storsteinnes i Balsfjord. Kompaniet skulle egentlig ha sitt utgangspunkt fra Elvegårdsmoen, men denne ekserserplassen ble tatt av tyskerne 9. april, og alt sanitetsmateriell gikk tapt.

Sanitetskompaniet ble transportert landeveien til Sørreisa. Herfra måtte transporten gå sjøveien til Gratangen, hvor kampene pågikk. Problemet var å finne tonnasje for transporten. "Dronning Maud" lå på det tidspunkt oppankret i Sørreisa. Ledelsen mente skipet kunne omgjøres til hospitalskip ved å merke skipet med Røde Kors symboler, og derved være beskyttet mot angrep. I Hamnvik lå hospitalbåtene , ishavsfartøyet "Asbjørn" og betelskipet "Eliezer". Disse skipene kunne nok overføre kompaniets 119 mann til Gratangen, men det var ikke plass for utstyret, inkludert 8 hester og 3 lastebiler. Det var imidlertid mulig å transportere utstyret med "Dronning Maud", og soldatene med de to godkjente sanitetsskipene

Før avgang fra Sørreisa til Gratangen, ble det over brodekket trukket 4 mørke presenninger påmalt Røde kors. På formasten og på flaggstengene forut og akterut ble det heist røde korsflagg. Det var det hele.

Det er ingen indikasjoner på at skipet var innrapportert til Røde Kors sentralt (som underretter de krigførende parter) som hospitalskip, og derved komme inn under beskyttelse av Genferkonvensjonens bestemmelser. En slik melding skal gis i god tid, minst 2 uker, før og meldes til de krigførende parter.

En matros om bord i "Dronning Maud" fortalte til Harstad Tidene 29. juli 1989, at under innlastingen i Sørreisa kl. 1100, observerte de et tysk fly i stor høyde over området.

Transporten endte i en forferdelig tragedie som følge av de grove tabber fra ledelsen.

I Gratangen ble "Dronning Maud" angrepet av to tyske fly. det kostet 19 personer livet, herav 4 kvinner. Det førte til grusomme lidelser for de drepte og mange sårede. Det ble et skrikende savn, og nød for de enker, barn, mødre og fedre som mistet sine kjære og forsørgere på en så unødig og brutal måte.

Skipet var tidligere rekvirert av Marinen for troppetransport. Etter krigen har Forsvaret uriktig uttalt at "Dronning Maud" ble omgjort til hospitalskip. Dette tiltross for at så vel Generaladvokaten for Forsvaret, og kommandørkaptein Siem, som hadde ansvaret for transporten, skriftlig har bekreftet at så ikke var tilfelle. 19 mennesker mistet livet i dette tragiske angrepet. Skipet var tidligere rekvirert av Marinen for troppetransport. Etter krigen har Forsvaret uriktig uttalt at "Dronning Maud" ble omgjort til hospitalskip. Dette tiltross for at så vel Generaladvokaten for Forsvaret, og kommandørkaptein Siem, som hadde ansvaret for transporten, skriftlig har bekreftet at så ikke var tilfelle. 19 mennesker mistet livet i dette tragiske angrepet.

"Dronning Maud" gikk fra Sørreisa om formiddagen onsdag den 1. mai i strålende maisol fra en helt skyfri himmel med kurs for Dyrøysundet, Mjøsundet, Astafjorden og inn Gratangen.

Skipet rundet Myrlandshaugen. Vi hørte flyene i luften, og vi snakket om at dette ville aldri gå bra. Det gikk som vi fryktet.

Ishavsskuta "Lance" fra Gratangen, som gikk i fraktfart for forsyningskompaniet, kom helt uventet midt opp i "Dronning Maud" tragedien. Den redningsbragden mannskapet på "Lance" utførte med livet som innsats, er helt utrolig.

Tirsdag 9. april var "Lance" sammen med mange båter på et rikt sildefiske i Lyngenfjorden. Da de fikk melding om det tyske overfallet, forlot de straks fiskefeltet. De gikk til Tromsø og leverte fangsten, og fortsatte videre hjem til Gratangen, der de tok alle fiskenøtene og øvrige redskap på land. "Lance" var en av de første båtene som ble rekvirert av Forsvaret til transportoppdrag.

Om dagen den 1. mai hadde "Lance" vært ved d/s kaia i Foldvik og losset forsyninger. Da de gikk fra Foldvik og inn fjorden for å losse resten av lasten, ble båten angrepet av fly, som droppet brannbomber og skjøt maskingeværsalver. Noen av brannbombene traff, men de fikk slokt ilden med vannslangene. "Lance" hadde en last med halmballer på dekket. Det utgjorde en stor brannfare.

Da angrepet ikke opphørte, ga den militære sjefen om bord ordre om straks å gå til kaia på Hesjeberg, for å redde besetningen i land. De regnet med at båten ville bli skutt i filler. Beboerne og kaieieren ønsket ikke båten til kaia av frykt for flyangrep. "Lance" kjørte da for full maskin fra kaia og fikk baugen opp i fjærsteinene, så besetningen kunne hoppe i sjøen og nå land.

Mens landsettingen pågikk ser skipperen, Joakim Martinsen, at "Dronning Maud" kom inn fjorden med kurs for Foldvik, og med fly over seg.

Utafor Bratsberg falt de to første bombene, uten treff. "Dronning Maud" fortsatte inn mot Foldvik. Han så Røde Kors flagg på stangene forut og akterut. Men det så ikke ut til å ha noen virkning på den tyske flygeren.

4 soldater fra "Lance" hoppet i sjøen og var på svøm mot land. De gjenværende ombord så da at "Dronning Maud" ble utsatt for flere angrep. Det så ut til å være de samme flyene som tidligere hadde angrepet "Lance". En av de om bord sa da, at vi må med en gang gå over fjorden og berge folk fra "Dronning Maud". Vi må hjelpe – hva gjør det at vi bli pulverisert.

Den militære sjefen om bord ga ordre om straks å gå over fjorden for å berge folk. "Lance" gikk så for full maskin. Sjefen gjorde de som var om bord oppmerksom, på at alle måtte være forberedt på det verste. De av soldatene som var satt i land , kom seg ikke om bord igjen.

Da "Dronning Maud" tok en styrbord sving med kurs for kaia, kom "Lance" frem til akterenden av "Dronning Maud". Da kom et nytt angrep med mitraljøser, brannbomber og sprengbomber fra lav høyde og skipet ble truffet. "Dronning Maud" hadde fått ut styrbord ankerjern, og festet en trosse i en fortøyingspåle på kaia. Baugen var kommet frem mellom Mikal Nilssens kai og D/S kaia. Skipet tok full fyr, og det var stor fare for at kaiene og bryggene skulle antennes.

Sjøfartsbladet "Skipsrevyen" har skrevet, at den første som ble drept om bord i "Dronning Maud", var en apoteker tilhørende sanitetskorpset. Skipsrevyen skriver videre: "Da skytingen begynte, trakk syv av betjeningspersonalet på "Dronning Maud" ned i provianten, midtskips på tanktoppen for å søke ly for granatene. Det tyske flyet kastet til sammen 7 bomber, hvorav 2 traff. Den ene mellom forluken og overbygget. På fordekket stod 3 lastebiler og under dekk var det 8 hester. Den andre bomben traff mellom skorsteinen og broen.

Denne bomben drepte alle i provianten, fire kvinner og tre menn. Noen bomber gikk i sjøen så leirspruten og stein for høyt opp i luften. I tillegg ble det sluppet en mengde brannbomber. Flyene kom inn fra lav høyde og pepret sjøen med maskingeværkuler. Noen ble såret i sjøen, men ingen drept. Så langt fra Skipsrevyen.

Mannskapet på "Dronning Maud" fikk alle livbåtene på sjøen, men til liten nytte. Sanitetssoldat Magnus Nordmo fra Sørreisa var sammen med noen matroser med på å låre (fire ned) en livbåt, men den ble hengende opp-ned i taljen.

Mange i Foldvik bodde like ved kaiområdet der angrepet skjedde. Da "Dronning Maud" kom inn fjorden med kurs for kaia og tyske fly over seg, ble det nærmest en panikkartet flukt ut av husene for å søke dekning. Heldigvis ble det under angrepet ingen skader på land. De sprengbombene som ikke traff skipet, gikk i sjøen. Mange brannbomber traff bakken mellom husene, men ingen hus ble skadet. Da beboerne kom tilbake til hjemmene, var flere sårede fra skipet tatt inn i de nærliggende hus for behandling av sanitetspersonell. Vi fikk mange sårede inn i stuene i vårt hjem. I tillegg fikk vi en sterkt såret og blødende ung soldat fra kampene i Labergdalen, fenrik Rolf Lange Pedersen, fra Narvik. Han ble lagt på en sofa i den ene stuen. Soldaten ble sendt til Harstad sykehus med sanitetsskipet "Asbjørn", men han døde underveis.

På gulvene og i gangene hjemme hos oss fløt det med blod. Tenk den rengjøringen etter på. Vi fikk våre fine møbler, bord, en fin sofa og tepper ødelagt, men det spilte ingen rolle, bare noen kunne reddes. Samme forhold var det også i de andre husene, som tok imot sårede. Min mor tålte ikke påkjenningen. Hun kollapset og måtte tas hånd om.

En ung sanitetssoldat, Jarl Mikalsen, fra Sigerfjord var med og bar på land to kvinner av betjeningen i 20 årsalderen , som var stygt oppbrent. Begge døde under redningsarbeidet. Det ble en grusom opplevelse for den unge soldaten.

Med skuddsalver fra flyene, lå "Lance" med baugen opp under hekken på "Dronningen" for å ta i mot folk, men alle som kunne hoppet i sjøen, og ikke om bord i "Lance". De fryktet for at også "Lance" ville bli angrepet.

En uredd fisker, Per Lund fra Gratangen, var sanitetssoldat, en ypperlig svømmer, sprang over bord. Han berget mange i det iskalde vannet fra den visse død. Flere ganger svømte han til lands med folk som holdt på å drukne, mens sjøen skummet av maskingeværkuler. En person ble skadet i hode av et prosjektil, men han overlevde. Om kvelden kom sanitetsskipet "Eliezer", samt et krigsskip og tok de sårede og døde til Harstad sykehus.

En storstilt redningsaksjon med stor fare for egne liv, hindret en ytterligere katastrofe. Ishavskipper og reder Håkon Jensen, Foldvik med sin snurpedory, ca 32 fot lang med 16 hk Marna motor, gikk til "Lance" og ba skipper Joachim Martinsen om at "Dronning Maud" straks måtte slepes fra kaia, ellers ville store verdier, to kaier med brygger full av kostbare fiskeredskaper, to notheng, samt en forretningsgård brenne opp.

Håkon fikk en stålline fra "Lance" og klarte merkverdig nok å feste denne sleperen rundt rorstammen under hekken på "Dronning Maud", mens flyene herjet over båten. Slepet startet for full maskin, men skipet var fast i kaia, og det var helt umulig å få løst den stramme ormlina (landtauet) fra kaipålen.

Per Lund, fikk tak i en øks og klarte å hugge av den stålbelagte mantelen (ormlina). Dermed var "Dronningen" løs og slepet startet, men det stoppet opp igjen grunnet ankret som var droppet. Håkon Jensen sprang hjem, og hentet dynamitt. Fra doryen sin fikk han festet sprengstoffet til ankerkjettingen og sprengte denne av. Slepet gikk da ca. en km. mot en holme nær Foldvik-leira. På grunn av varmen, var det ikke mulig å entre skipet og få satt ut det andre ankret. Det var stor fare for at skipet skulle synke for glasset i koøyene ble knust grunnet varmen, og der kom sjøen inn. Brannen om bord var nå så kraftig, at "Lance" måtte holde god avstand.

Slepetauet fra "Dronning Maud" hadde skåret seg fast i pollerten (festet) om bord i Lance, og det var umulig å få mantelen løs. Dersom "Dronningen" sank, ville den dra "Lance" med til bunns. Da var det maskinsjefen på "Lance", Eivind Hansen, fant en skipsøks mellom noen høyballer. Med denne klarte han å hugge løs mantelen og fikk derved "Lance" fri. Andre enden av stålmantelen sitter muligens fortsatt fast i rorstammen på "Dronning Maud". "Lance" avsluttet arbeidet sent på kvelden, og gikk hjem til Årstein i Gratangen.

General Sandvik skriver i sin bok, at senere på dagen (1. mai ?) ble også Gratangsbotn bombet. Feltmagasinet, som den 30. april ble flyttet fra Sjøvegan til Gratangsbotn, ble truffet. All proviant og furasje (hestefor) ble brent opp. To menn på Moan og en hest ble drept under bombeangrep. Mitraljøseskudd fra fly, traff Bjørklid-gården på Strømsnes. Også hus på Laberg ble truffet av skudd.

"Man var ikke vant med å føre krig her i landet – og dertil lå man under den utrolige enfoldighet, det brukkne geværs politikk. Det hadde så visst ikke manglet på realistiske advarsler, men våre myndigheter var for enfoldig til å ta dem ad notam, og det kunne nesten sammenlignes med mord at byde mannskap opp mot fienden i den stand vårt forsvar befant seg i anno 1940. En slik enfoldighet burde vært straffbar, og flere var dem som foreslo at stille regjeringsmedlemmer fra 1940 til ansvar for deres tåpelige uforstand. Etter at krigen var slutt, - men i fredsrusen i 1945 ble det hele tilgitt."

Hans Erik Mikkelsen (Boya) så fra sitt hjemsted hele angrepet mot "Dronning Maud" Han forteller følgende 10 mai 1999: 1. mai. 1940. "Vi kom fra Sjøvegan med vår båt ”Teistevoll” hvor vi hadde hentet en last med mel. Vi skulle losse en del av dette på ekspedisjonskaia i Foldvik. Det var tysk flyaktivitet i luften, så vi fant det best å forlate kaia. og gå til egen kai ved Teiseberget. Vi så at ”Dronning Maud” kom inn fjorden. Det var tyske fly som kretset over ”Dronning Maud”. Utenfor Teiseberget ble det sluppet 3 bomber som alle gikk i sjøen mellom ”Teistevoll”, som lå ved vår kai og ”Dronning Maud” på tur mot Foldvik

Jeg søkte dekning bak en stor stein i fjæra like ved kaia vår. Etter bombenedslagene, økte ”Dronning Maud” farten inn Foldvik-bukta. De tok en styrbord sving for å få babord side til kaia. Det var to fly i luften. Flyene tok en stor sving mot øst over Labergdalen, og kom så rett mot "Dronning Maud" langskips. Før baugen nådde kaia traff en bombe rett bak skorsteinen, og satte skipet i full brann. Jeg så at ”Lance”, som var kommet over fjorden fra Hesjeberg, fikk en sleper fast i akterenden, muligens i rorstammen. og startet slepet av det brennende skipet fra kaia for å unngå antennelse av bryggene. Det så ut som om de plagdes en del, for det tok litt tid før de fikk båten fra kaia. Jeg kjenner ikke til om de fikk ut ankerjern fra det brennende skipet.

Litt senere ble det en svak austavind som førte skipet inn mot kaiene med fare for antennelse. ”Britania”, som også var tilstede, fikk om kvelden en sleper fast i akterenden på det brennende skipet og slepte det i en bedre posisjon mellom Foldvikøya og kaiene. Mannskapet på ”Britania” fikk muligens ut et ankerjern slik at skipet ikke igjen kunne drive mot land. ”Britania” fikk også ei trossa (kraftig tau) fast ”Dronningen” og festet denne i Storøya for at ikke skipet skulle drive av".

En annen, Hans Johansen, Moa, som reiste i skøytefarten med "Harpun", kom hjem dagen etter bombingen, forteller at "han hadde hørt at "Britania" som kom tilstede, hadde festet ei line fra "Dronning Maud" og til land. Skipet begynte å synke med baugen først. En del personer dro utover i robåter. Baugen på "Dronning Maud" lå nå så lavt i sjøen, at de fra robåtene kunne gå om bord i skipet. En som var sjøvant, fikk ut babord ankerjern for at skipet ikke skulle drive ut av posisjon. Samme mann tok med flaggstangen forut. Flaggstangen hadde merker etter bombesplinter. Baugen fikk ned først så skipet stod nesten vertikalt. Akterenden forsvant sakte ned i sjøen, og det siste de så var flagget å akterstangen. Det var ikke oppbrent".

Kapteinen på "Dronning Maud" Edward Mill Grundt sier i sin rapport at det var 2 motorfartøyer som hadde sleper festet til akterskipet, og holdt skipet utpå. Rapporten fortsetter med følgende tekst:

"Man fikk saget av ankerkjettingen, og kl 17 ble det brennende skip slept innover fjorden ca. en kvartmil og landsatt. Kl 22.00 ble "Dronning Mauds" besetning til sammen 32 brakt om bord i et engelsk krigsfartøy, samt 11 hardt sårede, og ført til Harstad, hvortil ankomst straks over midnatt". Så langt rapporten.

Jeg får ikke denne rapporten til å stemme med egne iakttakelser. I det kaoset som oppstod og skytingen fra flyene, var det vanskelig å få fakta i detaljer.

Neste morgen gikk "Lance" frem til det brennende skipet, som enda var flytende. Skipssida var da rødglødende etter at kullbeholdningen var satt i brann. Plutselig kom et tyske fly i lav høyde ned Labergdalen, det tok en sving over Årstein og satte så kurs rett mot "Lance". Flyet slapp tre bomber. To traff holmen.. Bombekratet vises fortsatt.

Den tredje bomben traff sjøen så nær "Lance" at sjøsprut, leirmasser og splinter fra bomben for over båten. Jerndøra til maskinrommet ble blåst av hengslene, og de trodde to mann var blåst over bord, men heldigvis hadde disse søkt dekning nede i kahytten. Maskinsjefen søkte dekning innafor jernkeisingen, mens skipperen stod på brua ubeskyttet.

"Lance" satte for full maskin over fjorden og søkte dekning under Svabergan der sjøen gikk inn en huk i fjellet med dypt vann, og steile berg på begge sider. 3 mann hoppet i livbåten og rodde i land. Flyet kom over på nytt, og i farten hadde de glemt en mann om bord. De måtte hente ham senere. Strømmen tok "Lance" utover et stykke. Da flyet forsvant, rodde alle 4 om bord igjen, og fortsatte med sitt oppdrag.

Var "Dronning Maud" et hospitalskip?

Før krigen i 1939 hadde Geneve-konvensjonen klare og svært spesifikke bestemmelser om hospitalskip. Skipet måtte oppfylle blant annet følgende krav:

"Dronning Maud" oppfylte ingen av disse kriterier, med unntak av bevæpning. Kommandørkaptein Ole Siem var ansvarshavende for transporten. Han skriver 20. sept. 1975 .

"Så godt som forholdene tillot det var skipet utstyrt med de kjennetegn et hospitalskip etter internasjonale regler skal ha, og Røde Kors-flagget var naturligvis heist så det var synlig fra alle retninger. Men det hjalp ikke. De tyske flygere tok ikke hensyn til internasjonale overenskomster, eller de kjente dem ikke. "

Ole Siem måtte senere gå mot sin tidligere uttalelse om merkingen av "Dronning Maud" (se forrige avsnitt) da han lettet på sløret i sitt foredrag (i 1989 ?) i Oslo Militære Samfund hvor han sier. Sitat: "Vi hadde selvsagt ikke hatt tid og anledning til å få i stand et hospitalskip internasjonalt merket med den grønne stripe, så vi var nødt til å improvisere et sådant".

Kommandørkapteinen sa videre at tyske fly senket hospitalskipet "Ariadne" på over 2000 brt. som gikk fra Tromsø 7. juni 1940 med kurs for England.

"Ariadne" var beordret til Tromsø Skibsværft for å innredes til hospitalskip, og merkes i overensstemmende med de internasjonale regler, samt registreres internasjonalt. Som en følge av den norske kapitulasjonen ble skipet ikke ferdig krigen sluttet. For å berge skipet på norske hender, ble det umiddelbart beordret til England. "Ariadne" var verken utstyrt eller registrert som hospitalskip. Det var ikke tid til å få en internasjonal registrering før avgangen fra Tromsaø. Regjeringen var jo allerede da reist. Skipet forlot det landet der det skulle operere og gikk over til et for tyskerne fiendtlig land, uten klarering. Det var nok årsaken til at skipet ble angrepet og senket.

Tyske fly forstyrret ikke hospitalskipene "Asbjørn" og "Eliezer" som gikk i sanitetstjeneste i Sør-Troms. Flyene fløy nært over mastetoppene på disse skipene. De fløy i et tilfelle så nært at flygeren vinket til mannskapet om bord i "Asbjørn", ifølge uttalelser fra skipperen, Harald Årsand.

Etter slaget i Gratangsbotn den 25. april gikk "Asbjørn" til kaia i kampområdet for å hente døde og sårede. Også tyske sanitetsfolk kom om bord med sårede. Norske soldater som kom ned fra fronten, fortalte at tyskerne i noen tilfeller dekket seg under Røde Kors markeringer for å berge seg. Nordmennene var i tvil om de skulle angripe. Men vi må ikke glemme at noen av våre egne motstandsfolk i topp hemmelighet, kamuflerte seg over fødeavdelingen på norske sykehus, hvor de drev illegal operasjon med radiosendere. Var ikke det også i strid med bestemmelsene?

Hvor går grensen mellom ansvarlig og uansvarlig behandling av menneskeliv? Ble soldatene lurt?

Kommandørkaptein Ole Siems innrømmelse i foredraget, betyr at Forsvarets ledelse visste at de rekvirerte et troppetransportskip til transport av sanitetskompaniet. "Dronning Maud" kunne ikke på en dag ominnredes og registreres til hospitalskip. Det ville være umulig å få en registreringsmelding frem til Røde Kors sentralt på så kort tid. Sanitetssoldatene på sin side, stolte på ledelsen, og gikk ombord på et skip, de trodde var et hospitalskip, merket etter internasjonale bestemmelser og beskyttet av Genferkonvensjonen mot fiendtlige angrep. Ville disse soldatene gått om bord dersom de hadde kjent virkeligheten?

De norske myndigheter kjente jo prosedyren da de i begynnelsen av krigen fikk "Asbjørn" og "Eliezer" godkjent som hospitalskip. Hadde de glemt dette tre uker senere ????

Ved avdukingen av minnebauta i Gratangen den 30.juli 1989, sa vedkommende representant for Forsvaret følgende: "Dronning Maud var tydelig merket for transporten av sanitetspersonell og sanitetsmateriell".

Han fortalte så om hvordan skipet var merket og sa videre: "Disse forhold – merking og bevæpning – skulle gi skip og sanitetspersonell den beskyttelse som Genferkonvesjonen hjemler."

Det må man ha lov til å si, både med hensyn til kunnskaper om hospitalskip og gjennomføringen av transporten til Gratangen.

Sjefen for San.kp. lege og kaptein Johannes Landmark hadde ingen øvelse eller erfaring til den oppgaven han var beordret til. Transporten var meget dårlig koordinert. Den ble utført på en dag med det beste for flyangrep, og til feil tid av døgnet, da flyaktiviteten var størst.

De første tegn på en dag med flyaktivitet, var observasjonsfly som kom tidlig på dagen, ofte i stor høye. Ca 2 timer etter kunne vi vente de første bombeflyene. Så var det rolig noen timer før neste besøk kom på ettermiddagen. Det var den vanlige rutinen.

Alle som oppholdt seg i krigssonen kjente tidspunktet for flyenes aktivitet. Ledelsen burde ha forstått situasjonen, og utsatt transporten til sent på kvelden eller natta. Om natta hadde vi aldri fly over området. De tyske kampflyene kom ofte i lav høyde og fyrte av noen terrorsalver mot beboelseshus, dersom de ikke fant viktigere mål.

Med et skip som var improvisert som hospitalsskip på en amatørmessig måte, og som var oppdaget av tyskerne før avgang, var risikoen for et luftangrep meget stor. Vi som så skipet under fart og hørte flyene, var klar over at noe kom til å skje. Dersom ledelsen for transporten ikke forsto situasjonens alvor, og den fare de utsatte soldatene for, så var ledelsen udugelig for den operasjon den ledet.

Dette var en tragedie som handlet om menneskeliv. Det er en meget alvorlig sak at Forsvaret også i ettertid har fastholdt, at skipet var tydelig merket som hospitalskip, motsatt av hva kommandørkaptein Siem sa i det lukkete møte i Oslo Militære Samfund .

Det er sikkert en del gjenlevende deltakere (veteraner) og mange pårørende som fortsatt tror på usannheten at "Dronning Maud" var et hospitalskip. Det viser avisinnlegg fra deltakere og pårørende. Bør ikke Forsvaret nå offentlig erkjenne den historiske virkelighet, og ikke la de berørte og våre etterkommer fremdeles leve med en feilaktig historiebeskrivelse (historieforfalskning).

I denne alvorlige saken har alle pårørende og offentligheten krav på en korrekt historiebeskrivelse. Forsvaret har slik jeg ser, det moralske ansvar for å gi de berørte en beklagelse for den tabben som ble begått den 1. mai 1940.

6. divisjon har to ganger vist en avvisende holdning til saken (9.september og 8. oktober 1999) De henviser til generalmajor Trygve Sandviks bok om Krigen i Norge 1940: Operasjonene til lands i Nord-Norge --------, bind II, side 26 – 29.

Her står skrevet blant annet følgende i rapport av 5. mai 1940 av sanitetsløytnant S CHR Brynjulfsen (som var med "Dronning Maud". Min tilføyelse.) "Det var heist genferflagg på formasten, og over dekkene anbrakt 4 presenninger som var påmalt store Røde kors merker, som var godt synlig fra luften".

I samme brev viser også Forsvaret til generaladvokat Arne Willy Dahl sin artikkel fra boka "Krigens folkerett" nr 10 side 41, hvor han sier: "Det er ingen tvil om at tyskerne må ha sett de røde korsene---". Hans kilde er Hafsten side 43. Om senkingen av "Dronning Maud".

Det er uten tvil at tyskerne må ha sett Røde Kors merkene, men det ga ingen indikasjon på at "Dronning Maud" var et hospitalskip.

Det er beklagelig at den norske militære sanitetsledelsen ikke kjente bestemmelsene for et hospitalskip, og enda mer beklagelig er det at 6. divisjon som ansvarshavende fortsatt ikke innrømmer fadesen. Det viser liten respekt for de som ofret livet som følge av en uvitenhet.

Forsvarets v/ 6. divisjon ba meg kontakte generaladvokaten for Forsvaret. I sitt svarbrev av 20. januar 2000 med gjenpart til 6. Divisjon, skriver generaladvokaten bl. annet følgende:

"Når det gjelder myndigheters forhold, synes det altså å være på det rene at fartøyet (Min tilføyelse "Dronning Maud") ikke var korrekt merket".

Her vises det foto jeg mottok fra 6. divisjon, (gjengitt nedenfor) av "Dronning Maud" i brann etter angrepet. I formasten på skipet ser vi genferflagget som er strekt ut mot nord og markerer en forholdsvis sterk sydlig vind, på et tidspunkt da det var fullstendig vindstille, sol og skyfri himmel. Fotoet bekrefter at røyken og flammene går vertikalt opp i den stille luften. På orginalfotoet ser vi ikke noe flagg. Det hadde flammene sørget for.

I masten er det ikke flagg. Det er brent opp. Hva strekker ut flagget i vindstille? Flagget må være tegnet inn. Av hvem?

Verken henvisningene til boka eller uttalelsene fra generaladvokaten gir Forsvaret noen dokumentasjon på at "Dronning Maud" var utstyrt og merket som hospitalskip. Dokumentasjonene som foreligger, også foto, forteller at skipet ikke var merket som et hospitalskip. Det er derfor vanskelig å forstå at 6. divisjon fastholder den usanne versjonen.

Det burde være unødvendig å manipulere inn et genferflagg i formasten for å stadfeste identiteten til skipet. Antall genferflagg eller Røke Kors presenninger indikerer ikke på noen måte at skipet var et hospitalskip.

Det er helt utrolig at det var Værnes-affæren, som reddet general Dietl fra nederlag til seier på Bjørnfjell, og som kostet livet til mange nordmenn bl. annet ved bombingen av "Dronning Maud". Værnes-affæren ble ikke tatt rettslig opp etter krigen, mens bagateller ble prioritert (arrestasjoner av jenter som var sammen med tyskere m.v.). Trondheim kommune averterte etter 2000 mann til arbeid på Værnes flyplass, undertegnet av fylkesmannen og ordføreren. Tyskerne påstod at det var nødvendig å få utbedret flyplassen for å beskytte Trondheim (Min tilføyelse: Mot hvem?). Signaturherrene burde forstå at det å beskytte Trondheim bare var tøv og lureri. Hensikten var å utbedre rullebanen for at de store kamp- og transportflyene kunne nå opp til Narvik. Bistandsyterne for tyskerne, gikk fri som gode nordmenn, og noen fikk muligens etter krigen sitt deltakerbevis " Norge takker deg for din innsats".

Rikskommisaer Terboven takker de 2000 norske
anleggsarbeiderne for hjelpen til å vinne krigen på Narvik-fronten.

Den norske hærledelsen kjente ikke til at det var nordmenn som gjorde det mulig for tyske fly å nå frem til Narvik-fronten.

Skøytetransporten.

Nesten alle båtene fra Gratangen deltok i vinterens Lofotfiske. Fisket ble avsluttet etter det tyske overfallet. Båtene satte kursen hjem. Etter hjemkomsten ble båtene rekvirert til transporttjenesten.

Gratangen hadde mange fiskebåter og var godt representert i Skøytekrigen. Følgende deltok: "Ellen Katarine", "Anden", "Aktiv", Alle tre fra Hilleshamn. Videre deltok "Asbjørn", "Barvin", "Teistevoll", "Harpun", "Espenesvåg", "Ålen", "Polarjenta", "Britania", "Avance", "Nordis" og "Lance", "Gratangen", "Rundfjell", "Selsvik", "Stanse", "Uredd", "Vegar", "Øistein", "Bollaholmen" og "Brand". Tilsammen 23 båter. "Lance" hadde 9 manns besetning. Dersom vi regner en gjennomsnittligbemanning på 3 mann pr båt, deltok ca 70 mann fra Gratangen i transporttjenesten. Det var mer enn i noen annen kommune. Oppgave over båtene har jeg fått av eldre i Gratangen, og fra Ivar Enoksens bok Tusen glemte menn.

Skøytene ble beordret ut til de store og transportskipene. Disse var så høy at skøytemastene i noen tilfeller knapt rakk opp til dekket. Lasten ble vinsjet ned på skøytedekket. Det var nesten daglig angrep av tyske fly. Bombingen og luftskytset fra flyene, var en grusom belastning og en betydelig psykisk påkjenning for skøytemannskapene, som vanskelig kan beskrives. Mannskapene på skøytene hadde ikke, som britene, stålhjelmer, eller annen beskyttelse. Det var en ekstra belastning.

Under transportene til lands, ble endel skøyter angrepet av tyske fly, og det ble meldt om alvorlige skader på båt og mannskap. Noen skøyter ble så skadet at de sank. Ni menn mistet livet i skøytefarten, men alle fra Gratangen kom velberget hjem etter kapitulasjonen 10 juni 1940.

Av Gratangsbåtene fikk "Lance" og "Harpun" mindre skader. Skipperen på "Harpun", Peder Johnsen, fikk bombesjokk og måtte gå i land. To mann støttet han oppover Nessekaia. Han gikk senere om bord igjen. Det var en utrolig innsats av Peder.

Dårlige britiske kunnskaper om forholdene i Norge og dårlig koordinering, førte til at noen forsyningsskip kom inn på Helgeland-kysten istedenfor Vågsfjorden. Det skapte problemer.

Transportene fra skipene og til land, var ikke avsluttet før det den 25. mai kom kontraordre. Transportene begynte nå å gå den andre vegen. Vår skipper på "Harpun", Peder Johnsen, fortalte oss i slutten av mai, at de allierte kom til å forlate landet. Britene holdt (ifølge Churchills ordre) evakueringen hemmelig for Den norske regjering inntil 4. juni. Regjeringsmedlemmene ble rasende over britenes svik, men det er en annen historie. Dersom britene hadde levert det krigsmateriell, som var lovet og som den norske regjering hadde bestilt, ville situasjonen ha vært en helt annen, ifølge utenriksminister Koht.

Det var norske styrker som alltid lå i forreste linje. Britene holdt seg i god avstand bak og var neppe i kamp. Den 5. 6. juni rømte de allierte fra fronten uten å gi melding til de norske styrker. Det sviket førte til at de norske styrker ble fri for ammunisjon, måtte innstille kampene og trekke seg tilbake, da de hadde seieren i siktet.

Skøytefolket gjorde en heroisk innsats, som ikke ble belønnet for det de var fortjent. Det bør nevnes at "Lance" gjorde en ekstra stor innsats da de reddet bryggene og kaiene i Foldvik fra brann, ved å slepte "Dronning Maud" i full fyr fra kaia. Utpå kvelden ble bryggene og kaien igjen truet da strøm og vind tok det skipet mot kaiene. Da var det kjøpmann Jabob Jenssen som fikk "Britania" til å slepe skipet mot skjæret, der de fikk ankret ut.

Også fra Gratangen ble vernepliktige menn innkalt til krigstjeneste. De var med og gjorde med livet som innsats s som de har all ære av.

Ivar Johnsen, Sortebekks avdeling gikk inn Stordalen. Ivar fortalte meg at han lå skjult bak en snøskavel, da en tysker med gevær i anlegg, kom gående rett mot ham. Ivar hadde ikke noe valg. Det var enten han eller meg. Ivar siktet geværet inn på tyskeren lukket øynene og fyrte av. Han skalv over hele kroppen og svettet. Da han åpnet øynene langsomt , var tyskeren ikke å se. Han lå i snøen død.

Emil Larsen, Tyvskjær var med i Berg III på Øyjord. Han var med og fyrte av kanonskudd mot tyskerne på Gratangsbotn skoleinternat. Han var også på Øyjord og fyrte av skudd mot landingsstedet, da Narvik ble gjenerobret. Emil reiste fra Lofoten under raidet og over til England. Han kom etter krigen til Oslo og bosatte seg der.

Reidar Moan var med "Stord". Han var med og fyrte av 8 torpedoer med 2 treff mot slagskipet "Scharnhorst" utafor Nordkapp. Etter krigen bosatte han seg i Ålesund.

Nikolai Gunnarsen, Foldvik var i Spansdalen da han fyrte av skudd mot et lavflygende tysk fly uten reaksjon. Senere deltok han i kampene mot Bjørnfjell.

Per Lund, Årstein var med i Sanitetskompaniet. Og var med "Dronning Maud" da skipet ble bombet i brann i Foldvik.

Major Olaf Johnsen, Elvenes Gratangen, deltok i ung alder i invasjonen i Frankrike i 1944. Olaf var under 20 år da han, rømte fra Finnsnes, opp Dividalen og over til Sverige. Derfra kom han seg til England og meldte seg for Forsvaret, og kom med i invasjonsstyrkene i Frankrike. Der fikk han virkelig se og føle en forferdelig og grusom krig. Han overlevde heldigvis og kom hjem etter krigen. Etter befalsskole fortsatte han sitt arbeid i Forsvaret på Setermoen helt til pensjonsalderen.

Knut Mellem fra Myrlandshaugen falt i kampene på Moan i Gratangsdalen under det tyske angrep mot trønderbataljonen. Etter kapitulasjonen i 1940. skrev jeg noen minneord om ham. De ble tatt inn i bokverket "Våre falne".

Det var sikkert flere fra Gratangen som deltok i kampene, uten at jeg har navn på disse, men jeg håper at kommunen har navnelistene

Den 5. og 6. juni forsvant de allierte kjøretøyene fra veiene. Vi fikk høre at de var på tur tilbake til England. Dette syntes merkverdig. For Narvik var jo da på norske hender. Det var bare snakk om timer før de resterende tyske styrkene på Bjørnfjell ble jaget over grensen til Sverige. Vi fulgte hver dag med i de norske radiosendingen fra Tromsø om krigens gang. Jeg må si at vi følte oss nokså ensom og forlatt da vi på sendingene fikk høre at Kongen og Regjeringen skulle forlate landet. Vi kjente ikke til at de da allerede var på tur til England, og at det vi hørte i radioen var gjengivelsen av et opptak, tatt før de reiste. Regjeringen og Kongen rømte fra fedrelandet i den mest kritiske periode i vårt lands historie, og overlott hele folket, uten administrasjon, i hendene til de tyske okkupantene. Verre kunne de ikke gjøre det.

Etter krigen i 1945 var det forslag i Stortinget om å stille hele Regjeringen Nygaardsvold til ansvar for sine gjerninger før og under krigen, men det manglet bare noen få stemmer for flertall for forslaget. Den danske regjering hadde en avtale med okkupanten om eget styre. De fikk en betydelig større frihet enn Norge og hadde mat nok, og de fikk heller ingen Quisling. I 1945 ble Danmark et fritt land før Norge.

Etter at kampene var avsluttet, kom en avdeling norske soldater med utstyr utover til Foldvik, våpen, ammunisjon, noen lastebiler og bensin på fat. Soldatene slo leir på sletta mellom Nessebrygga og ungdomshuset. Tyskerne skulle overta det hele når de kom. Som rimelig fikk de sivile tak en del brukbare ting. Jeg fikk en kikkert og 5 fat bensin, som vi rullet nedover Nessekaia og dumpet i sjøen. Fatene slepte vi utover fjorden og søkt ned med steiner. Fra fatene la vi et langt tau til land for senere å hale de opp. Det lykkes.

Dagen etter kom en alliert jeep til Foldvik. Jeg trodde først det var franske soldater, men det viste seg å være tyskere som skulle overta restene av det norske krigsmateriell i Foldvik. og avvæpne de norske soldatene. Tyskerne var meget høflige mot den tidligere fienden. De håndhilste på de fleste. Nessebrygga ble rekvirert som forlegning. Den disponerte de helt til kapitulasjonen i 1945. Dertil rekvirerte de Ungdomshuset og tilslutt flere rom i nesten alle hus på gårdene. På nordsida av fjorden var det ingen vegforbindelse, så der fikk de leve i fred med bare sporadisk beøk av okkupanten. Om lørdagene, utover høsten ,holdt ungdommen ofte fester på ungdomshuset i Foldvik. Også tyske soldater deltok i festene. De oppførte seg pent og høflig, så alt gikk rolig.

Forsyningssituasjonen under krigen.

Endel matvarer ble svakt rasjonert allerede ved krigsutbruddet høsten 1939. Men etter det tyske overfallet 9. april, ble det fra høsten 1940 rasjoneringen utvidet til å gjelde nesten alle forbruksvarer som melk, klær, skotøy byggevarer, rørleggermateriell, elektrisk installasjonsmateriell m.v. Tilførslene ble mindre og mindre, og butikkhyllene tømtes etter hvert for de viktigste forbruksvarer. Selvbetjeningsbutikkene var enda ikke kommet. Alt vi kjøpte i butikkene ble veid eller pr stk. solgt over disk.

Av matvarer produserte Nord-Norge nesten bare poteter, melk og kjøtt. Vi hadde ikke vegforbindelse med Sør-Norge. Så sjøleia var den eneste transportåre som berget bosetningen her nord mot krise.

Varene kom nordover med hurtigruteskip og godsbåter, ble ditribuert ut til distriktene med lokalruter Det som skulle til innlandet ble lastet på godsruter eller sendt med rutebil. Dessverre det var ikke alltid at verken båtene, godset eller de reisende kom frem. Britiske ubåter og fly (våre allierte) førte krig mot den sivile sjøtransporten langs kysten. Et forsvarsløst angrepsmål. Britenes hensikt var å senke mest mulig tonnasje. Angrepene på rute- og godsskip var kun var tilskade for en lidende befolkning. Siste krigsåret var nesten alle hurtigruteskip og godsbåter senket. Alle uten forvarsel. 633 barn, kvinner og menn ble drept i angrepene på den mest brutale måte som tenkes kan. I noen tilfeller ble folk som kjempet for livet i sjøen beskutt med automatvåpen for å drepe flest mulig. Se linkene om hurtigruteskipene. All denne råskapen er lite kjent for norske myndigheter dysset ned eller forfalsket hendelsene etter krigen.

En del forsyninger kom i startfasen med jernbane over Narvik, men det monnet lite. Vareknappheten ble så stor at nygifte, som starta på bar bakke, hadde store vanskeligheter med å få kjøpt det mest nødvendige utstyr. Litt kjøkkenutstyr kunne anskaffet mot vigselsattest, dersom det fantes i butikkene. Det var heller ikke greit å holde bryllup med mangel på mat og klær. Med god hjelp fra familiene ordnet det seg som regel. Små barn fikk kjøpekort på hvetemel. Noen utsatte bryllupet til første barnet var kommet, for å få kjøpetillatelse på hvetemel til baking av kaker,.

De som hadde planer om å bygge hus, måtte søke til Fylkesforsyningsnemnda for å få tildelt byggemateriell. Verre var det å få kjøpt det materiell du hadde bruk og andre varer, som nødvendig verktøy. Det var også vanskelig å få leiligheter hos andre siden tyskere rekvirerte de fleste ledige rom i private hjem.

Forsyningsnemnda i kommunen delte ut rasjoneringskort med ukeangivelse på hver varesort, melkort, melkekort, sukkerkort, brennevinskort, tobakkskort, kort på klær og skotøy m.v., ett kort av hver sort til hvert medlem i husstanden. For å få kort måtte du være registrert som bosatt i kommunen. Det var ikke så enkelt for husmora å holde greie på alle kortene, og arbeid med få nye når de gamle var oppbrukt. I en familie ble det snart en 10 - 20 kort å holde greie på. Det ble fritt for rengjøringsmidler (vi fikk såkalt B-såpe - meget dårlig), og fritt for kaffe, the, kakao, sjokoladevarer, hermetikk, alle sorter frukt, gjær, ja, nesten alt man hadde bruk for. Det var ikke så enkelt å bake brød med dårlig mel og uten gjær og melk. Dersom du skulle ut å reise måtte du ha med brødkort for å få kjøpt mat. Matkort var nesten viktigere enn penger. Uten kort fikk du ikke mat I mange bygder var ikke strømforsyningen utbygd. Til belysningen hadde de oljelamper også i fjøsene (fjøslykter). Men grunnet oljemangel, ble det utdelt bare noen få liter i måneden. De som hadde fiskebåter var bedre stilt. Det ble ofte mange mørke vinterkvelder uten lys, og det var ikke alltid så trivelig. Ekstra mørkt var det ute grunnet de svarte blendingsgardiner som dekket vinduene. Der det var gatelys (i byene) var det ikke tent. I mørket så hele bygdene, ja, også byene ut som ubebodd.

Elektrisitetsforsyningen var sterkt begrenset, og det varte helt til ut i 1960 årene. Det ble tildelt strøm bare til lys målt over en vippe, som brøt strømmen periodisk ved overforbruk. Forsyningsnemnda sammen med lysverket delte ut kvoter på strøm til husholdningene Jeg var ansatt i Kraftforsyningen i Troms fylke, var jeg med på møter som delte ut strømkvoter til abonnentene i distriktene Bardu, Salangen. Det var ingen enkel oppgave å vurdere behovet.

I den lyse årstid kunne den tildelte ledige strømkvoten brukes til koking eller andre formål men om vinteren var det verre. Til oppvarming og matlaging, var ved (for de som hadde egen skog) og kull løsningen, men det ble også mangel på kull og ved.

Privat bilkjøring stoppet grunnet bensinmangel allarede i 1940. I 1944 tok tyskerne alle private person- og lastebiler, som ikke hadde konsesjon for tyranspor. Mangelen på drivstoff, førte til at drosjene, også lastebiler og buser, gikk over til å bruke karbidgass isteden for bensin eller diesel, men også her ble det mangel karbid. De gikk da over til å bruke vedgass som drivstoff. Sylinderformet, tønneliknende gassgeneratorer montertes bak på bilene. Generatorene fyrtes opp med tørre vedbriketter, kalt knott, som bare lå og ulmet i ovnen. Gassen som ble produsert etter koksmetoden var brennbar og kunne brukes som drivstoff, men med betydelig redusert trekkraft. Når gassen minket, gikk sjåførene ut og fyrte opp med mer knott. Forbrenningen måtte reguleres etter transportbehovet. Det var en meget arbeidskrevende operasjon. Sjåførene så av og til ut som fyrbøtere. For de som hadde sykkel ble det, det mest brukte fremkomstmiddel også på lange turer. Men så kom vanskelighetene med å tak i nye sykler og sykkeldekk.

Rutegående sjøtransport var innskrenket til et minimum, med e lokalanløp i uka. Lokalbåtene gikk innom alle småsteder. Det kunne ta et døgn eller mer for du kom frem til reisemålene. Du måtte ofte overnatte ombord i 4 mannslugarer. Laken og dynetrekk i køyene var laget av papir. Bussrutene var så innskrenket og overfylt at for å sikre seg plass, var det lurt å forhåndsbestille plass i god tid.

Telefontjenesten var så overbelastet at det gikk lang tid før du fikk en bestilt samtale, ofte hele dagen. For å få frem nødsamtaler ble det opprettet såkalte lynsamtaler til en høy pris. Disse samtalene hadde prioritet foran alle andre. Da fikk du vanligvis forbindelse på under timen.

Forsyningssituasjonen ble verre for hvert år. Siste krigsåret 1945, var matmangelen følbar i mange hjem, særlig i Finnmark, som fikk forsyninger med fiskebåter. Disse små båtene var så farlige at også de ble angrepet av allierte krigsskip og viktige matforsyninger gikk tapt. Langs kysten var fisken den viktigste matkilden, som mettet mange munner. På landsbygda dyrket bøndene, og alle som kunne, poteter, rotfrukter, grønnsaker og noen litt korn, som de fikk malt til mel. Også byfolk som hadde en hageflekk, brukte denne til matauk. De som hadde muligheter og plass, kunne ha en villagris, som gikk inngjerdet i hagen til frosten kom om høsten. Byfolk søkte også til landsbygda for å bytte til seg matvarer mot polvarer, tobakk eller andre mangelvarer.

Gårdbrukerne fikk mot slutten av krigen, pålegg fra kommunens forsyningsnemd om å dyrke et visst kvantum poteter og korn, avhengig av brukets størrelse. De pålagte kvantum skulle leveres til Salgslaget. Påleggene ble stort sett sabotert.

Om høstene plukket folk bær som aldri før. Hele familier dro i skogen med mat og kaffikjel og erstatningskaffe (brent korn). Syltetøyet smakte noe surt grunnet mangel på sukker. Om høsten kunne vi få tilleggsrasjon på litt ekstra sukker, såkalt syltesukker.

Det ble knapphet også på papir, og kvaliteten var dårlig. Papirmangelen gikk verst ut over storforbrukere. De fleste lokalavisene ble innskrenket ned til ett ark (2 sider). For de store riksavisene ble sidetallet mer enn halvert. Plast (embalsje) var ikke kommet på markedet.

Den registrerte fiskeflåten, fikk tilnærmet det brennstoff de hadde behov for. Lofot- og sildefiske gikk stort sett som før, men okkupasjonsmakten tok sin kvote av fisken, samt av andre matvarer som potet og kjøtt. Fiskebåtene tok av og til dagsturer til nærliggende by. Slik fikk mange være med på innkjøpsturer til byen. Noen hadde ikke med bare rasjoneringskort og penger, men de kunne ta med landprodukter som kjøttruller, gårdssmør, og tobakksvarer, for å bytte til seg varer man ikke fant i bygdene. Gamle klesplagg ble omsydd og nyttet etter hvert som barna måtte ha større klær. Sko var mangelvare. De du fikk kjøpt var ikke laget av skinn, men dårlig kunststoff, og varte bare kort tid. Gamle sko ble reparert. Folk var meget oppfinnsomme for å berge seg.

Rasjoneringen varte i flere år etter krigen, noe var rasjonert i opptil 10 år bl. annet sukker og biler. Det gikk mange år før produksjonen og importen kom i gang. Varebehovet var meget stort ,for ingenting ble fornyet under krigen. Det folk hadde av utstyr var fullstendig nedslitt. Barn i 6 - 7 års alderen fikk nå for første gang se og smake søtsaker, bananer og annen frukt.

Tilslutt må nevnes at under okkupasjonen la tyskerne miner i strandsonen også på mitt hjemsted Foldvik. Miner ble lagt fra Stegan ytterst og innover til Foldvikøya, samt andre steder langs strandsonen i kommunen. Adgangen til havet ble derved stengt, med unntak av veiene ned til kaiene og noen gangveier ned til sjøen. Mineområdet ble inngjerdet for å stenge ute folk og fe. Dessverre så gikk to kvinner på bærplukking innom gjerdet i Foldvikøya like nedenfor sin bolig. Den ene , Anna Gunnarsen i Øya, tråkket på en mine og mistet livet. Den andre kvinnen berget seg og ropte etter hjelp. Vår nye jakthund kom seg også innom minegjerdet og endte sine dager på en mine.

Onkel Magne og min bror Darre så mineleggingen fra bryggevinduet og noterte antall miner som ble gravd ned på vår eiendom på øvresiden av brygga – nedenfor ”gammelstua” der min søster Helga og onkel Magnes hus nå står. Og de kontrollerte at antallet stemte da tyskerne etter overgivelsen, måtte grave opp minene. Dessverre så ble en tysk soldat i Foldvik drept av en mine da han grov den opp.

I oktober 2004.