Forspillet til 9. april 1940, og 60 dagers krigen, som vesentlig berørte Ofoten-kommunene og Gratangen.
I tilknytning til det som kommer senere om de allierte angrepene mot den sivile kystfarten, synes jeg det vil være riktig å ta med en kortfattet oversikt om forspillet til 9. april 1940, litt om krigens gang vesentlig i Nord-Norge der kampene mot tyskerne varte i 62 dager. samt de 2 kapitulasjonen i 1940 og 1945, som ligger under en annen link.
Regjering gjorde under hele krigstiden mest bare tabber, som
den forsøkte å skjule ved å tie, forfalske historien, og manipulere
virkeligheten.
Oppdatert i februar 2006.
Oversikt over innhold.
Grunnet mye stoff tar det litt tid før siden kommer opp..
Innhold.
|
Norges 1. steg inn i krigen |
Den 9.
april |
|
Forspillet før 9. april og litt om krigens gang. |
|
Forspillet og det tyske overfallet mot Norge er et så stort og omfattende tema at bare noen hovedmomenter er tatt med i denne oversikten.
Den 2. Verdenskrig har sitt utgangspunkt i Fredsavtalen (Versailles-traktaten) etter den 1. Verdenskrig, som Tyskland ble påtvunget av de allierte, og som ydmyket landet på en måte som det tyske folk, og Europas største kulturstat, ikke kunne godta. De anså traktaten for dypt urettferdig. De tyske områdene vest for Rhinen (Rhinland) og Saarområdet, ble demilitarisert. Tyskland måte avstå, og forbud om å ha egne marineenheter, flyvåpen og hæravdelinger utover det til å begrense indre uro, som etter hvert økte i omfang iverksatt av kommunistene. Landet ble belastet med en enorm krigsgjeld, som de ikke maktet å betale. Industrien lå med brukket rygg. Arbeidsløsheten og inflasjonen var enorm, og det hersket nærmest anarki i landet. Med de strenge betingelsene, var det Vestmaktenes mål, for ettertiden å hindre Tyskland til opprustning og bli makt i konkurranse med de allierte (Vestmaktene). Vestmaktene burde ha lært av historien, og forstå at slike betingelser var ugjennomførbar mot en høyt utviklet industriell- og kulturstat på ca 6o mill. innbyggere.
I denne situasjon dukket det opp en despot, Adolf Hitler, som gjennom taler og propaganda lovte å gjenreise Tyskland. Hitler var uten utdannelse, men han var en ypperlig taler. Han klarte gjennom sitt Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti (naziparti) å vinne valget i 1933. Han overtok samme år som rikskansler og tok diktatorisk makt. Med vold, myrderier og løgner, tok han knekken på sine politiske motstandere. Hitlers mål var å ta hevn over de tidligere seierherrer. I strid med Versailles-traktaten og fredsbetingelsene, startet han en gigantisk opprustning, fikk orden på økonomien og slutt på den enorme arbeidsledigheten. Han gjorde jødene til syndebukker og ansvarlig for alt det gale i Tyskland (en ikke ukjent taktikk for å uskyldiggjøre seg, og fremme egne saker). Det var opptakten til de senere grusomme jødeutryddelsene under krigen.
I
kaoset i Tyskland og ellers i Europa, så Hitler muligheten til å fremme
sine egne planer: Hans mål var et Stor-Tysk rike ved å utvide grensene mot øst,
for å legge de tyske minoriteter, som etter grenseregulering i 1918, kom
utenfor de tyske grenser, inn under egne grenser d.v.s. å annektere
deler av naboland som i tur og orden skulle bli tysk område. Frankrike og
England var så opptatt med kriser på annet hold, som Italias overfall på
Etiopia og den spanske borgerkrigen m.v., at Hitler nærmest herjet vilt mot de
østlige naboland. Men da han gikk til angrep på Polen, sa de allierte
(Frankrike og England) stopp, og det utløste den 2. Verdenskrig 1. september
1939.
Norge tar det
første steget inn i den 2. Verdenskrig på britisk side.
Ved krigsutbruddet i september 1939 hadde Norge verdens 4. største handelsflåte på 4,8 millioner bruttotonn, innbefattet 1/5 av verdens tanktonnasje - flest motorskip. Som et øysamfunn var England fullstendig avhengig å få inn alle forsyninger og ikke minst oljen, sjøveien . Til det trengtes det tonnasje, som England hadde forlite av. Etter krigsutbruddet satte de derfor frem krav mot Norge om å få kontroll over den norske handelsflåten. Det hele munnet ut i at Regjeringen den 20. nov. 1939 inngikk en hemmelige tonnasjeavtale med England, uten redernes samtykke, hvor England fikk kontroll over store deler av den norske flåten til rater langt under markedspris. M.a. o. Norge subsidierte store beløp til den engelske krigføringen. Alt var holdt hemmelig for sjøfolkene om at de deltok i krigen på engelsk side.
Tyske
diplomater ble oppmerksom på den hemmelige avtalen og tok kontakt med
utenriksminister Koht. Han løy for
tyskerne, men en løgn varer ikke lenge før den avdekkes. Koht fikk nærmest et
tysk ultimatum, men det ble neglisjert. Det er forbausende at tyskerne ikke
tidligere gikk til angrep mot Norge. De innså vel at et angrep ikke kunne
stoppe handelsskipslekkasjen.
Spionasjen mot
Norge.
Tyskland hadde gode handelsavtaler med de
nordiske land. Tyskland fikk aluminium, fisk og andre industriprodukter fra
Norge, samt den svenske jernmalmen over Narvik, og SKF kulelager
og andre krigsviktige varer fra Sverige. Det var opprinnelig ikke Hitlers plan å angripe de
skandinaviske land, og binde store, sårt trengte militære enheter så langt
nord, såfremt han ikke ble tvunget til
det av de allierte. Tyskland var bedre tjent med bestående handelsavtaler.
Hitler ble daglig orientert om de franske- og britiske planer og gjorde alle
forberedelser klar i tilfelle et alliert angrep mot Norge.
For å sikre seg første hånds underretning beordret han etterretningsagenten H. Scheit til Norge for å holde et øye med all britisk virksomhet. H. Scheit var perfekt i norsk språk.
Den 19 desember 1939 landet Scheit på Fornebu med 40.000 falske pund i kofferten. Han organiserte tolv agenter i sin tjeneste .
Den 10 februar 1940 står Scheit i skjul på Oslo havn, hvor den norske damperen "Solveig" har lagt til kai. Ved ankomsten gikk mannskapet i land, men tyskeren vet at skipet ikke hadde seilt tomt fra den skotske havnebyen. Timene sleper seg frem, da det plutselig kommer tre lastebiler ned på kaia. De blinker med lyktene, og da blir det liv på dekket. 72 mann kommer ned landgangen med hver sin koffert. Det kommanderes på engelsk og britene forsvinner med lastebilene. Scheit sender straks melding til Hitler om hendelsen.
Resturangen Dovrehallen var en gullgruve for Scheit. Her snappet ham opp samtaler mellom regjeringsmedlemmer og stortingsmenn, som var uforsiktig med kjeften. Tyskeren kunne sende følgende melding til Hitler: "I den norske regjering hersker det ingen tvil om at en alliert besettelse vil komme i den nærmeste fremtid. Regjeringen og kongehus er ikke innstilt på å gjøre motstand mot en slik situasjon.
Malmtransporten fra Narvik til
Tyskland, var et torn i øyet for den engelske marineminister (og senere
statsminister) Winston Churchill. Allerede etter krigsutbruddet i september 1939
Churchill var så opptatt av jernmalmen, at han overveide å sende et hangarskip inn Vestfjorden, så engelske fly kunne uskadeliggjøre malmbanen og sende fly helt til Luleå for å sette en stopper for utskipningen derfra. Men det krigsregjeringen i London ikke visste, var at Hitler gjennom sin etterretningstjeneste hver morgen fikk full orientering om britenes planer mot Norden og Norge.
Den hemmelige aktiviteten blant de krigførende førte til at de satte i gang en storstilt spionasje mot de skandinaviske land, og særlig Norge var utsatt. Konsulatene var rene spionsentraler. Tyske spioner var klosset og lett å gjennomskue. En stor gruppe tyskere (militære personer), hadde tilknytning til et tysk firma, som ble opprettet i Nord Norge, kamuflert som "fiskeoppkjøpsfirma" - "Fischenkauf". "Firma" hadde et eget sjøfly som fløy rundt til de forskjellige fiskeanleggene for å få oppkjøpsavtaler. Firma var det rene spionrede, med eksperter - ikke på fisk. Fiskerne kunne ikke skjønne at denne oppkjøpsmåten var lønnsom. De hadde nok en mistanke om at alt var ikke som det skulle være, for flyet var ofte på andre plasser der det ikke ble landet fisk. Tyskerne drev også spionasje gjennom såkalte "Wandervögel". Det var vandrende "turister" (haikere) som reiste på ferieturer til Norge. Reisene ble delvis statlig finansiert mot at "Wandervöglene" avga rapporter om observasjoner de var pålagt å notere seg..
Begge
krigførende parter sendte spionfly over norsk luftrom i stor høyde for
fotografering. Alt
før 9. april 1940 krenket 21 tyske spionfly norsk luftrom, mens Storbritannia
tok rekorden med 44 spiontokter over Norge.
De engelske spionene var smartere enn de
tyske. For britene var Narvik særlig interessant. Noen briter kom til
Narvik som "vitenskapelige naturforskere". De var meget interessert i
den vakre naturen rundt byen og ikke minst langs Ofotbanen. De drev
massefotografering av "de naturskjønne områdene" sammen med
intetanende norske medhjelpere, uten at "naturforskerne" ble mistenkt
for spionasje. Rapportene de sendte over til England, handlet om alt annet enn
naturen.
Det kan nevnes at Winston Churchill`s nevø Giles Romilly ble beordret fra Stockholm til Narvik for å vareta de britiske (spion) interesser. Han bodde på Hotell Royal, og ble tatt til fange da tyskerne tok byen 9. april 1940.
Patrick Dalzel - Job. En annen viktig mann for britene var skotten, Patrick Dalzel - Job. Han virket på eget initiativ som etterretningsagent i Norge i 1930 årene. Han lærte seg perfekt norsk. Om sommerene dro han langs kysten med sin seilbåt, skonnerten, "Mary Fortune", helt opp til grensen mot Sovjet. Som "mannskap" hadde han med på turene, sin mor og den 13 årige Bjørg Bangsund fra Tromsø.
Han tok notater og undersøke hamneforholdene (noterte dybder, kaianlegg, transportforhold, registrerte båter av alle slag m.v.) Han var en meget folkelig mann og kom i god kontakt med mange nordmenn langs kysten, men ingen trodde eller hadde mistanke om at denne hyggelige mannen var en spion. Han var ble Norges-venn. Den etterretningen han utførte var en forberedelse til britisk invasjon i tilfelle et tysk angrep på Norge.
En norsk journalist Ivar Enoksen fra Senja var i september 2003 over i Skottland og besøkte Patrick Dalzel - Job. Patrick snakket fortsatt norsk, men han var merket av sykdommen. Han fortalte da om sin virksomhet i Nord-Norge om registrering av hamneområdene og båter. Da Verdenskrigen startet med det tyske overfallet mot Polen høsten 1939, var Job med seilbåten i Havøysund i Finnmark. Han hadde opgså med sin mor og den 14 års Bjørg Bangsund, som etter krigen i 1945 ble hans hustru. Da han over radio fikk nyheten om krigsutbruddet , seilte han straks til Tromsø og la båten i opplag. I Tromsø ble Job tatt i forvaring og forhørt av politiet. Han ble snart satt fri og uten mistanke. Han tok hurtigruten til Bergen, og reiste videre over til England med englandsfareren "Meteor". Da han kom over, tok kontakt med de rette instanser og overleverte sine opplysninger om Norge.
Han kom tilbake til Norge som offiser med krigsskipet "Southhamton" i april dagene 1940. Se avsnittet nedenfor: Hjelpen kopmmer.
Job`s seilbåt ble beslaglagt av tyskerne etter kapitulasjonen 10. juni 1940. Rester av båten er nå (2003) funnet i Salten.
Britene hadde
angrepsplaner mot Norge allerede i 1939 og 1940.
Hitler hadde alt gitt ordre om at det endelige storangrepet mot vest skulle starte 17. jan 1940 . Store styrker var kjørt opp mot den hollandske- og belgiske grensen, men etterretningen fortalte om en forstående alliert aksjon mot norsk territorium. Situasjonen ble så faretruende, at det tyske storangrepet mot vest ble utsatt. Hitler satte nå i gang forberedelsene for en besettelse av Danmark og Norge.
Churchills ønske og håp var at Hitler skulle angripe Skandinavia, slik at britene fikk et påskudd til å "hjelpe" Norge til å kaste ut tyskerne, overta herredømme over Norge. De ville da sikre seg jernmalmen fra Narvik, og andre resurser. Dette fremgår av britiske skrifter, men slik gikk det ikke.
Den 5. jan. 1940 møtte Churchill opp i krigsregjeringen med digre kart, og brettet opp den norske skipsleia. En aksjon mot malmtransporten var nødvendig, men hvordan, for ikke å komme i krig mot Norge. Å bruke de få tyske nøytralitetskrenkningene i norske farvann som argument for å "hjelpe" Norge var for svakt. Det måtte brukes andre metoder.
Den norske utenriksminister Koht fikk kjennskap til de engelske planene og uttalte, at de (England) vil straffe Norge for Tysklands gjerninger. Den norske regjeringen gjorde anstrengelser for å hindre britiske aksjoner mot Norge. De anmodet Kong Haakon om å henvende seg til sin onkel, den britiske kongen, for om mulig å roe ned situasjonen, men det hjalp lite.
Krigsregjeringen
i London fikk problemer med å finne et påskudd til et angrep mot den norske
skipsleia. Minister Halifax sa, at hvis tyskerne først går mot nord, ville det
være det beste som kunne skje. Da blir ikke vi de første, også beholder vi
norsk goodwill.
Så kom radiotalen som skremte Hitler.
Den
20. januar 1940 holdt daværende marineminister Winston Churchill en
oppsiktsvekkende radiotale i BBC. I talen oppfordret han de nøytrale land om å
gå sammen med Storbritannia i krigen mot Tyskland. Churchill sa at britene også
kjempet for de nøytrale lands eksistens, og det uten at disse land ofret noe
som helst.
Dette var en klar oppfordring til de nøytrale om å gå med i krigen, særlig rettet mot Norge. Talen vakte oppsikt over hele verden, og ikke minst hos Hitler.
I boken "Narvik" gjengir forfatteren en britisk diplomat som sier, at en tysk invasjon i Skandinavia var nettopp det vi ønsket.
Når man leser om Englands og Frankrikes kyniske spill mot Norge, så fremgår det i klar tekst at de allierte slett ikke ønsket å beskytte vår frihet. Tvert i mot. Begge land arbeidet med det mål å få Tyskland til å angripe Norden. Den propaganda disse landene drev, og som vi den gang dessverre trodde på, var altså, for å si det rett ut, bare løgn. I ettertid har det vist seg at den tyske propaganda om de samme tema, var mer pålitelig enn den allierte. Sovjets angrep mot Finland, kom for Vestmaktene som manna fra himmelen. Nå var det en mulighet til å føre krigen over til Norden.
Under påskudd av å hjelpe Finland i Vinterkrigen, planla Vestmaktene angrep mot Norge (Narvik) og Sverige. Den virkelige hensikten var ikke å yte Finland hjelp, for da kom de i krig mot Sovjet, og det måtte unngås. Hensikten med "Finlands hjelpen" var å få kontroll med Narvik og den svenske jernmalmen.
Det britene ikke var klar over, var at Ofotbanen verken hadde kapasitet eller materiell til å transportere krigsutstyr til Finland i tilfelle en krig på finsk område. De var heller ikke klar over at jernbanen i Finland hadde en annen sporvidde. Togene fra Narvik kunne ikke kjøre inn i Finland. Det måtte en omlasting til. Dertil hadde Sovjet nok flystyrker til å stoppe transporten.
En
slik operasjon ville ende i en forferdelig katastrofe for de allierte med
uanede fremtidige konsekvenser. Vi får si at heldigvis ble dette bare planer.
Den
finske regjeringen var mer forutseende enn de allierte. Finland avslo tilbud om
allierte hjelp. De innså at en alliert invasjon, kunne føre til en alliert -
russisk krig på finsk område. Dersom de allierte fikk Russland og
Tyskland mot seg, hvordan ville da sluttseieren ha blitt? Både Norge og Sverige
nektet gjennommarsj av allierte tropper til Finland.
Britene
og tyskerne planlegger angrepet mot Norge.
Det var etterretningsrapportene fra England, og Churchills tale den 20 januar som overbeviste Hitler, om at et britisk angrep mot Norge ville komme.
7 dager etter talen, det vil si den 27. januar, ga han ordre om forberedelser til operasjon "Weserübung", kodeordet for angrepet mot Norge og Danmark. General Falkenhorst fikk i oppdrag å utarbeide angrepsplanene. Den beste informasjonen om Norge, fant Falkenhorst i NAF`s veibok.
Det var ikke ukjent for tyskerne at Churchill så tidlig som høsten 1939 forlangte baser på norskekysten (Se Kerkaydy: "Kappløpet om Norge")
Den tyske general Räder påvirket Hitler til en okkupasjon av Norge, og foreslo 7. april som W-dag (Weserübung). Ikke senere grunnet de lyse nettene i nord. Den 1. april undertegnet Hitler ordren for Weserübung, satt til 9. april kl 0515.
Britene starter angrepet mot Norge i
Jøssingfjorden og legger miner i norske farvann.
I
dagene før 9. april 1940, kom det flere illevarslende nøytralitetskrenkninger
mot Norge fra begge krigførende parter. Jeg minner om observasjoner av ukjente
fly (som jeg personlig så) over norsk territorium , og "Altmark"
affæren i Jøssingfjorden den 14. februar.
Både
de allierte og Tyskland påstod at Norge ikke førte en nøytral politikk, eller
var i stand til å forsvare sin nøytralitet. Begge deler var nok riktig. Man må bare innse virkeligheten om at
det var britene som først gikk til krig mot norsk territorium ved at den
britiske jageren "Cossack, tross protester fra 2 norske vaktbåter,
den 14. februar 1940, gikk inn Jøssingfjorden og angrep det tyske hjelpeskipet
"Altmark" for å befri de ca 300 britiske krigsfanger, som var ombord.
Under kampen mistet 6 tyskere livet og flere ble såret. Selv om vi har sympati
for at fangene ble befridd, så var angrepet en krig mot og på norsk
territorium, og en krenkelse av Norges suverenitet. Hendelsen i
Jøssingfjorden gjorde Hitler rasende på Norge. Den tyske sendemann i Oslo ga
klar beskjed til utenriksminister Koht at situasjonen i Jøssingfjorden ville få
konsekvenser.
Natten til 8. april sendte britene melding til Den norske regjering om at britiske krigsskip hadde lagt ut miner i Vestfjorden og på Hustadvika. Regjeringen sendte straks en protestnote til England med beskjed om at minene straks måtte fjernes, ellers kom norske marinefartøy til å utføre jobben. Dette ville England ikke tillate. Det ble en farlig situasjon. Regjeringen brukte hele 8. april til å drøfte saken, trass i at de hadde fått flere meldinger om at en stor tysk flåte var på veg mot norsk farvann.
Hensikten
med mineutleggingen var å sperre eller tvinge malmskipene ut i åpent farvann.
Dernest var mineutleggingen et ledd i den britiske plan (Operasjon Wilfred) til
å besette støttepunker langs kysten av Norge. Til sammen 6 bataljoner skulle
sendes over Nordsjøen, to til Stavanger, to til Bergen og en hver til Trondheim
og Narvik. Tross illevarslende rapporter, trodde ikke britene på et tysk angrep
mot Norge inntil det den 7. april da flyobservasjoner rapporterte om en stor
tysk flåte i Skagerrak på nordlig kurs.
Britiske transportskip og marineenheter hadde ferdig innlastede tropper og materiell med ordre om avgang den 8. april fra engelske hamner, for å besette støttepunkter i Norge, (Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik), men ordren ble annullert da det kom melding om en stor tysk flåte på tur mot Norge.
Til sammen 46 tyske krigsskip av ulike slag gikk ut fra de nordtyske hamnebyer med kurs for Norge med utseilingstider beregnet slik at angrepene skulle starte på samme tidspunkt (9. april kl 0515 Weser tid) over hele landet. Narvik gruppen som hadde lengst veg, gikk ut først. Det er helt ufattelig at denne gruppen på 10 destroyer med ca 2000 soldater, kom frem i rett tid, uten at den britiske flåten la hindringer i veien eller gikk til angrep. Det største problemet for invasjonsstyrken var kampen mot den forferdelig NW stormen med snø som reduserte sikten til nesten 0. Det er forbausende at styrken fant inn den trange Ofotfjorden med holmer i innløpet og frem til Narvik.
Krigsskipene til de forskjellige destinasjoner hadde tropper og utstyr nok for landsettingsfasen og de første angrep mot norske styrker.
Tysk sjøtransport 9. april 1940.
33 transportskip med krigsutstyr og 7 fullastede tankskip, var gått ut fra de nordtyske hamner så tidlig at de skulle ligge klar i destinasjonshamnene når angrepene startet, men det klaffet ikke overalt. Nedenfor tar jeg med skjebnen til noen av skipene. Plasshensyn krever en kortfattet oversikt. Det var losplikt for å seile innaskjærs. Alle skip som kom sydfra måtte innom losstasjonen i Kobbervik for å få los. Handelsskipene "Bärenfels", "Alster og "Rauenfels", oljetankerne "Kattegat og "Jan Wellem" skulle alle ligge i Narvik før 9. april, for å tanke opp de 10 destroyerne, som skulle returnere til Tyskland når landsettingen var utført, men slik gikk det ikke. Det reddet uten tvil en invasjon av England. Der skulle de 10 destroyere delta når de returnerte fra Narvik.
"BÂRENFELS" kom til Kobbervik den 6. april, men fikk ikke los før den 8. Det ble for sent for å nå Narvik. Skipet fikk ordre om å gå til Bergen og losse lasten. Det ble senket i Bergen den 7. april 1944 av den britiske dvergubåten X-24 .
"ALSTER" kom til Kobbervik den 5. april med lasten kamuflert. Skipet ble inspisert av den norske torpedobåten "Stegg" uten at de fant noe mistenkelig. Skipet fikk gå videre med los. På høyde med Bodø ble skipet stoppet av den norske vaktbåten "Syrian" som fant skipet mistenkelig. Britene ble varslet og "Alster" ble bordet og besetningen overmannet. Det er en hel historie om "Alster" som ikke kan tas med her. Skipet ble overtatt av britene, og kom til England under navnet "Empire Endurance" Den 20. april 1941 ble skipet senket i Atlanteren.
"RAUENFELS" kom også inn til Kobbervik. Om "Rauenfels" er det også en lang interessant historie, som dessverre må sløyfes. Skipet kom seg opp til innløpet av Ofotfjorden. Der ble det torpedert den 10. april av de britiske jagerne som kom ut Ofotfjorden etter den første trefningen med de 10 tyske jagerne.
"JAN WELLEM" Det var bare "Jan Wellem" som kom inn til Narvik i rett tid. Skipet kom fra Murmansk. Her er også en hel historie som dessverre må sløyfes. "Jan Wellem" hadde ikke pumpekapasitet til å bunkre opp de tyske destroyerne fort nok. Bare to fikk drivstoff, men de ble senket under sjøslaget den 13. april. Ingen jagere kom til bake til Tyskland som planlagt.
Admiral Sir Charles Forbes, kommandør i den britiske hjemmeflåten, beskrev meldingene om den nordgående flåten som tvilsomme. Han trodde ikke tyskerne var så dumdristige at de sendte en stor flåte ut i rom sjø. Britene regnet ikke med tysk angrep mot Norge. Det er mulig trygt å si at tyskerne ved sin utrolig dristige operasjon lurte både britene og nordmennene, eller var det britene som trodde de lurte tyskerne i en felle ved å besette Norge?
Det britiske Admiralitet fikk etter hvert meldinger om tyske skip i Skagerrak med kurs nord. Den norske regjering (utenriksminister Koht) fikk sikreste melding kom fra København om 10 destroyere med tropper og utstyr for Narvik. Britene fikk også meldinger fra ubåter som var stasjonert i norsk kystfarvann at et stort antall uidentifiserte troppeskip var på nordlig kurs.
Den britiske destroyer "Glowworm" gikk til angrep mot den tyske eskorten på høyde med Trøndelag med det resultat at Glowworm ble senket av det tyske lommeslagskipet "Hipper".
Lommeslagskipene "Gneisenau" og "Scharnhorst" ble observert på vestlig kurs av britiske fly, men britene trodde de var på vei ut i Atlanteren. Hvorfor ble de ikke angrepet?
Det virker som om britene var handlingslammet, når den tyske flåten på til sammen 87 skip av forskjellige kategorier, kunne gå ut i åpen sjø rett foran nesen til britiske krigsflåte uten at de kjente lukten av fare. Churchills store angrepsteorier mot tyskerne, virket som rene luftslått. I følge offentliggjorte dokumenter, ville Churchill ikke hindre en tysk okkupasjon av Norge,
Dersom de allierte først hadde tatt støttepunkter i Norge, ville Tyskland uten tvil ha satt i gang voldsomme flyangrep og utslettet mange av byene i Sør-Norge med store tap av menneskeliv. Så brutalt det enn høres, når det først skulle gå galt, var det nok hell i uhell at tyskerne kom først.
Det tyske overfallet kunne ikke komme uventet på Den norske regjering.
|
|
|
Vår
regjering hadde flere dager før 9. april fått 31 meldinger om et forestående tysk
angrep mot Norge. Først fra kontakter i Nederland og senere fra Tyskland.
I følge satsminister Nygaardsvolds egne beretninger, kom det advarsler. den 1.
og 4. april, og to ganger den 5. april. De fikk advarsel den 6. 7. og
8. For vår naive regjeringen var det ikke nødvendig med flere advarsler.
De lot humla suse. Den 9. april smalt det.
Om kvelden den 8. april fikk
regjeringen beskjed om torpedseringen av det tyske transportskipet "Rio de
Janeiro" som ble torpedert på Sørlandskysten utført av den polske
ubåten "Orzel", og at reddede tyske soldater var kommet i land. I de
norske kveldsnyhetene, kom det melding om torpederingen, og at soldatene hadde
ensartede klær. De nyhetene satt jeg og hørte på. Da kronprins Olav fikk
meldingen om kvelden var han klar over at nå var det krig. Han tok han sin
familie med og kjørte ut, muligens til sin far på slottet. I det han kjørte
forbi gardevaktene, ropte han: ”Bytt om til skarp ammunisjon gutter”.
Soldatene, som ble berget fra "Rio de Janeiro", fortalte at de skulle
til Bergen for å forsvare byen mot britiske angrep. Alt dette ble medelt
regjeringen, men de gikk rolig til sengs den kvelden uten å forta seg noe som
helst. Det tyske overfallet sørget for at det ble en kort natt.
Britiske observasjonsfly orienterte den britiske ledelsen om de tyske krigsskips posisjoner på tur mot Narvik. Den britiske marine grep altfor svakt inn. De hadde stridskrefter for å knuse invasjonsflåten, men gjorde det ikke. Det virket som om britene ønsket og håpet at tyskerne først for deretter å knuse tyskerne på norsk jord. Churchill sa den 3. april 1940. Den 11. april gikk britene inn Ofotfjorden med flere krigsskip for å ta knekken på de tyske destroyerne, men klarte det ikke. Vingeskutt og med store tap, måtte britene trekke seg tilbake.
Britene opprettet et "feltsykehus" for skadede krigsskip i Skjefgjorden i Øst-Lofoten. Fjorden var omringet av høye fjell, som beskyttet mot flyangrep. Her ble skadene midlertidig reparert av verkstedfolk fra Lofoten til stor overraskelse av britene.
Churchill
uttalte i regjeringen 2. januar 1940:
Narvik er den beste sjansen vi har for å få en avgjørelse av krigen.
Den 3. januar 1940 sa han: Dersom tyskerne krenker skandinavisk
område, er det stort sett til vår fordel. Og like før 9. april kom disse ord fra Churchill:
Det ville glede meg hvis Hitler slo til i Skandinavia.
Den gleden ble ikke langvarig.
De britiske soldater som kom til Åndalsnes og senere Narvik-fronten, var så udugelig at vår statsminister, Nygaardsvold, karakteriserte disse ikke bedre enn kirkegårdsvakter og skopussere. Han tok også opp det forhold at britene oppførte seg som tyvknekter og voldsmenn. Disse uttalelser har norske myndigheter dysset godt ned for allmennheten.
Norge var det eneste land som bygde ned sitt forsvar i 1930 årene med et brukket gevær som symbol. Regjeringens dumme målsetting var at lille Norge skulle være et foregangsland i verden for fred, ved å avskaffe forsvaret. Den samme stormannsgalskap finner vi på andre områder også i dag. Som følge av Hitlers aggressivitet og overfall på naboland i øst, styrket alle andre land i Europa forsvaret i 1930 årene.
General
Ruge ville trene opp en eliteavdeling som skulle slå til der en mulig fiende
satte inn angrep mot Norge. General Fleischer spurte hvordan situasjonen ville
bli dersom angrepet kom samtidig mot flere byer. General Fleischer fikk rett.
Det ble fra Regjeringens side ikke gjort noe som helst for å forsvare landet.
Vi hadde ikke noe å føre krig med. Kommanderende general Laake gjorde forsvarsminister Monsen oppmerksom på at "Vår hær er fremdeles uten sammenligning den slettest utrustede i Europa." Det var selvmord å til kamp mot verdens sterkeste krigsmakt. Kampene på Narvik hamn da panserskipene "Norge" og "Eidsvoll" ble senket var rene selvmord iversatt av en norsk ubetenksom skipssjef., som skulle berge sin ære ved å ofre over 250 norske soldater. Da oberst Sundlo berget Narvik by mot utslettelse, ble han kalt forræder.
Generalstaben ville, i følge Hamar Arbeiderblad 23. april 1947, kapitulere betingelseløst. General John Høgevoll uttalte. ”Vi manglet våpen, stridsvogner, panservern, luftvern, ammunisjon, klær og øvelser”. På Narvik fronten hadde 6. div. fremgang i 2 måneder, men da var troppene utslitt og fri for både våpen og ammunisjon, mat og annet utstyr. Grunnet britenes svik hadde nordmennene ikke annet valg enn å kapitulere betingelsesløst.
Undersøkelseskommisjonen
av 1945 bilag 2 side 41 sier følgende om det norske forsvaret:
Det fantes ikke en eneste avdeling av hæren som etter militær oppfatning, var
skikket til å gå i krig
Den
allierte "hjelpen" endte i en katastrofe, og var årsak til
utslettelse av mange byer og tettsteder med store sivile tap.
Vår regjerings disposisjoner i forbindelse med krigen, var så alvorlig både før og under krigen, at de etter mitt syn burde ha sittet på tiltalebenken i 1945 sammen med Quisling. Det var stortingspresident Hambro som berget regjeringen unna riksrett.
Om kvelden den 8. tok generalstaben kontakt med regjeringen og ba om forholdsordre, men forsvarsministeren svarte med at de skulle bare ta det med ro til neste dag. Regjeringsmedlemmene ønsket fred for natten - jo, de fikk alt annet enn fred.
Det tyske angrepet kom den 9. april ca kl 0400, mens hele Norge sov. På noen få timer var de viktigste havnebyer tatt.
Takket være oberst Eriksens (fra Lofoten) initiativ på festningen i Drøbak-sundet, da han om morgenen uten høyere ordre torpederte og senket den tyske krysseren "Blücher", fikk Kongen, regjeringen og stortingsrepresentantene tid på seg til tidlig om morgenen å forlate Oslo med tog til Hamar, hvor det ble holdt et stortingsmøte.
Det kom melding til Hamar om at tyske avdelinger var kommet forbi Jessheim på tur nord. Møtet måtte avsluttes snarest og representantene reiste i biler videre til Elverum. Der var redningsveien åpen videre til Sverige. Det hører med til historien at under den panikkartede flukten, glemte de å ta med statsministeren. Nygaardsvold stod igjen på trappa til hotellet da en drosjesjåfør gjenkjente statsministeren og sørget for at han kom senere nokså irritert i egen drosje til Elverum
Narvik. Den tyske invasjonsflåten gikk ved 4 tiden om morgenen 9. april til angrep mot Norge og tar de større kystbyene fra Oslo og nordover til Narvik. 10 tyske marinejagere går inn Ofoten-fjorden til Narvik i en sterk NW storm med nesten 0 sikt. Det er utrolig at skipene klarte å finne frem. To jagere gikk inn til Bjerkvik. De satte i land hæravdelinger som besatte Elvegårdsmoen, og tok alt norsk militærutstyr. På hamna i Narvik lå det 40 år gamle panserskipet "Norge" og utafor lå det like gamle panserskipet "Eidsvoll". Sjefen på "Eidsvoll" avviser kravet fra tyskerne om overgivelse. Det fikk alvorlige følger. "Eidsvoll" blir straks senket av 4 torpedoer. Sjefen på "Eidsvoll burde ha bedre omtanke for sitt mannskap, og ikke ved sin handlemåte sende 186 unge menn rett i døden. Bare 8 blir reddet.
Panserskipet "Norge" tar så opp kampen mot en tysk jager som er kommet til kaia i Narvik. Skuddene går langt over målet, siden kanonene ikke kunne senkes lavt nok for nærkamp. Det burde skipssjefen vite fra tidligere øvelser.
"Norge" ble straks
etter senket med tap av 109 menn, 90 ble reddet. Panserskipene hadde hver to
Den 11. april gikk britiske jagere inn Ofotfjorden helt frem til Narvik for å ta knekken på de tyske jagerne og skipene på hamna. Britene møtte så kraftig motstand at de trakk seg ut med store tap.
Ubåtene. , Grener Grenersens opplevde krigen i Bjerkvik. I følge hans notater, kom det i kjølvannet etter de 10 tyske jagerne, 3 undervannsbåter. Herav Tysklands største, U-64 og to mindre U-51 og U-25. Grunnet dårlig vær kom ubåtene nesten 1 døgn forsinket inn Ofotfjorden. Før sjøslaget den 13. lokaliserte britene U-25 ved Tårstad og U-51 ved Narvik hamn.
Natt til den 13. april dukket
U-64 opp like utenfor strandlinjen i Bjerkvik. U-64`s lengde var
Tidlig den 13. april kom en stor britiske flåtestyrke inn Ofoten med verdens største slagskipet ”Warspite” i teten. Admiral Withworth på ”Warspite” slakket litt på farten ved Tranøy fyr. Han var noe engstelig å gå inn i de trange farvann uten å ha sikre observasjoner hvor de tyske marineenheter befant seg.
Skipets observasjonsfly, en
Swordfish en motors dobbeltdekker på flåtører, ble sendt ut med pilotene Ben
Riche og Brown for å lokalisere de tyske krigsskip. Flyet fløy inn alle
sidefjordene, og tilslutt inn Herjangen mot Bjerkvik. Grener Grenersen så flyet
komme i en stor sving over Seines og inn mot Bjerkvik. Da observerte pilotene
Tysklands største ubåt, U-64. En dødelig fare for de britiske krigsskipene var
fjernet, og ”Warspite” med sine 9 jagere gikk de igjen til angrep den 13.
april med en overlegen styrke, forsterket med et slagskip. Hele den tyske jagerflåten til sammen 10 skip. som
ble brukt i angrepet mot Narvik, ble tilintetgjort, men britene fulgte ikke
opp, grunnet intern uenighet, seieren med å erobre Narvik, som da lå åpen for
landgang.
Mot ordre, ble de unge flygerne
enig om å angripe ubåten. Etter å ha passert bukta i Hamnvik på østsiden av
Herjangen, la de flyet over i en skarp sving. Med motoren på tomgang, gled de
ubemerket i lav høyde, ned til ca
Gastene som hoppet sjøen skrek og ropte om hjelp. Over 30, mange meget dårlig, ble berget i land og tatt inn i de nærmeste hus. Her ble de renvasket, og fikk på seg husets tørre klær. Grener så at en gast hadde tatt på seg hans gamle konfirmasjonsdress.
Ubåten sank med baugen i været.
På ett minutt var den forsvunnet på
Om kvelden den 9. april. På Elverum hadde Stortinget hadde sitt siste møte på 5 år. Mer om dette står under linken om kapitulasjonen der den såkalte "Elverums - fullmakten" er beskrevet.
Angrepet på "Blücher" var vår første og største norske seier under hele krigen i 1940. Det er typisk for vår antimilitære regjering at oberst Eriksen senere fikk en irettesettelse fra forsvarsledelsen for å ha senket "Blücher" uten ordre. Så naive kunne våre øverste myndigheter være.
Vi hadde sikkert spart hundrevis av liv, sorg og fortvilelse og spart våre byer mot utslettelse, dersom tyskerne hadde tatt Kongen og regjeringen til fange. Det er bare beklagelig at så ikke skjedde, med en Regjering som hadde radert Forsvaret og lagt landet åpent for en fiende.
"Blücher"
Generalstabssjefen så den truende faren og forlangte straks den 9. april å få en ordre fra regjeringen om mobilisering. Regjeringen nølte. I all hast bestemte den seg for en stille mobilisering pr. brev med første møtedag den 11. april - tenk noe så naivt. De trodde tyskerne ville vente til Norge hadde mobilisert.
Oslo
biskopen Berggrav ber den 15. april 1940 om ettermiddagene de norske soldater i
Nordmarka (v/ Krokskogen) om å
legge ned våpnene og dra hjem snarest. Tyskerne oppfattet biskopens initiativ så
verdifullt at de utnyttet det i sin propaganga også utenlands
Det raportertes om høy stemning ved den senere ”Herrenabende” sammen med tyskerne
i bispeboligen.
Berggravs meritter. I samråd med politimester Welhaven bestemte Berggrav seg for å reise til Krokskogen i Nordmarka. Han anså det som en menneskelig plikt å yte ungdommene "hjelp". Poltimesteren samtykket og utstyrte biskopen med en elektrisk ropert, en politibil og 3 politimenn som eskorte. Han ropte i en elektrisk høytaler til de kjempende norske soldatene om at de måtte kaste børsa og dra hjem for å spare egne liv. Den tyske general i Oslo, Engelbrecht, ga sin tillatelse og tilbød Berggrav tysk eskorte. Tilbudet ble ikke akseptert , men det unasjonale oppdraget ble gjennomført til tyskernes store tilfredshet. Rikskommmisær Terboven har senere ved en konferanse i desember 1944 uttalt, at var det en nordmann som fortjente det tyske krigsfortjenestekors (ikke jernkorset), så var det Berggrav for hans innsats i Nordmarka 15. april 1940 da han tilbakekalte norske soldater. Brevet er skrevet (Jeg har kopi) som en rapport av adj. for tysk folkeopplysning, Müller.
Noen uker senere gikk biskopen
sammen med høyesterettsjustitiarius Paal Berg inn for å avsette
Kongen. Berggrav ble etter krigen ikke tiltalt eller gransket for sin støtte
til fienden
Mange Oslo foreldre var engstelig for sine sønner som var ute i Nordmarka for å slutte seg til de norske troppene. Berggrav ble oppfordret til å hjelpe ungdommene ut av en vanskelig situasjon. Foreldrene til de sønner som kjempet på Narvik-fronten i 62 dager, var også bekymret for sine kjære, men de viste en annen nasjonal holdning enn biskop Berggrav og Oslo foreldrene, som ved sin holdning gjorde forsøk på å hindre motstand mot tyskerne. Allerede første krigsdag hadde det store flertall av foreldrene i Nord Norge mistet noen av sine sønner blant de 295 som lå på havets bunn i Narvik etter ubetenksomheten med de to panserskipene som ble torpedert. De fleste ungdommene som kjempet ved Narvik- fronten, var sønner av Nord Norske foreldre, men det var aldri aktuelt å sende en biskop med ropert for å kalle soldatene hjem.
Generalstaben ville ifølge Hamar Arbeiderblad 23. april 1947, kapitulere betingelsesløst, da vi hadde ikke noe å forsvare oss med. General Gøgvoll på Hamar uttalte, at vi manglet våpen, stridsvogner, panservern, luftvern, ammunisjon, sambandsutstyr, klær og øvelser.
Dikteren Knut Hamsun skrev i Aftenposten (ukjent dato). ”Den (regjeringen) gav Ordre til Mobilisering. Den visste at vi ikke hadde noget at berge oss med overfor nogen. Men den gav ordre til Mobilisering og rømte”. Hamsun ble tiltalt som forræder for oppropet, men ikke biskopen. I 1940 var det mange som delte Hamsun og biskopens oppfatning. Generalstaben ville, i følge Hamar Arbeiderblad 23. april 1947, kapitulere betingelseløst. General John Høgevoll uttalte. ”Vi manglet våpen, stridsvogner, panservern, luftvern, ammunisjon, klær og øvelser”. General Høgvoll ble heller ikke tiltalt for sitt utsagn. Den over 80 år gamle forfatteren, Hamsun, var så ”farlig” at han etter den tyske kapitulasjon i 1945, ble hentet av væpnede vakter, og uten lov og dom satt i fengsel. I følge Arne Skjeflo`s redegjørelse, ble Hamsun overført til en Psykiatrisk klinikk hvor han ble pint og fornedret av professor Langfelt. Diagnosen ble konstruert (i samråd med statsminister Gerhardsen) til varige svekkede sjelsevner". ” Hamsuns siste bok, ”Paa gjengrodde stier” (1949), bekrefter at det i alle fall ikke var Hamsun som hadde varige svekkede sjelsevner. Hamsun ble knekket av den samme makteliten som knekket Harry Lindstrøm i Kings Bay saken 25. november 1962.
Dagbladet av 10. 09. 98 skrev følgende: Det var statsminister Einar Gerhardsen og justisminister O.C. Gundersen som selv "på en diskrè måte" bestilte den rettspsykiatriske observasjon av Knut Hamsun i 1945. Det fremgår av et ikke offentliggjort referat av et møte mellom regjeringsmedlemmer og konstituert riksadvokat Sven Arntzen. Opplysningene viser at den psykiatriske undersøkelsen av Knut Hamsun etter krigen, var politisk motivert og bestilt på høyeste nivå av regjeringen. I dag forteller Langfeldts sønn, Knut Langfeldt at også Hamsuns diagnose var bestilt fra regjeringen. Det notat jeg (journalist Andreas Wiese) sitter på er konstituert Sven Arntzens private notater fra et uoffisielt møte med statsministeren den 2. desember 1945. I notatet står at konklusjonen på møtet var at konstituert riksadvokat skulle henvende seg til retten med en anmodning om at det ble fortatt en mentalhygiensk observasjon av Knut Hamsun. Hensikten var det sterke ønske om ikke å blamere Norge med at en av landets store diktere var landssviker.
I landssvikretten ble Hamsun ikke bøtelagt, (var ikke medlem av NS) men dømt etter ugyldige lover fabrikkert i utlandet i strid med Grunnloven, til en erstatningsgjeld (ulovlig pengeinndragning) på kr. 350.000.- til statskassen for den "skade" han hadde forvoldt landet ved sine verbale utsagn til fordel for tyskerne. Hamsun nyttet, som alle andre, sin menneskerett til å gi uttrykk for sine meninger selv om de var upopulære. I diktaturstater er slike holdninger straffbare. Var ikke Norge et demokrati? Hva med alle de andre, og biskopen, som bedrev større bistand til fienden enn Hamsun?
Oversikt over overgivelse av
byer.
Hovedstaden med alle statlige kontorer, stortingsbygning, slottet, Akershus festning og andre militære anlegg m.v. ble ved politiets hjelp, overgitt til tyskerne.
Politimester Welhaven oppholdt seg i luftvernkommando-sentralen natten til 9. april hvor han av justisminister Terje Wold fikk Regjeringens ordre om under enhver omstendighet å ”bli på sin plass” å ta imot de tyske tropper og ivareta befolkningens interesser på beste måte. Det fremgikk klart at det ville ikke bli kjempet om Oslo. Beslutningen om byens overgivelse var truffet etter statsministerens telefon-konferanse fra Hamar med politimesteren i Oslo mellom kl 1515 og 1440 om at Oslo skulle overgis uten kamp, for å spare byen og folket for lidelser. Da politimesteren fikk melding om at en tysk avdeling var på marsj mot byen, beordret han sjefen for trafikkpolitiet, Haakon Schønning iført slengkappe, med ridende og gående konstabler, i alt 40 mann, (ifølge boka Mellom barken og veden av Krogdal), for å eskortere tyskerne fra Skøyen og inn til Akershus festning, Forsvarsdepartementet, Stortingsbygningen og andre statlige bygg.
Folk stimlet seg sammen på begge sider av
vegen. Begivenheten var vanskelig å forstå. Her møtte norsk politiet opp,
ikke for å kjempe mot tyskerne, men for å ta imot tyskerne og ledsage de inn
til byen. Tilbøyeligheter til overgrep og hånlige tilrop fra sivilbefolkningen,
ble fort stoppet av politiet.
Politiet banet veg for troppene. Tyskerne tok alle departement og sikret seg
viktige dokumenter. I Forsvarsdepartementet fant tyskerne meget verdifulle
informasjoner bl. annet kartotekene med navn og adresser til samtlige av
landets rekrutter. Også registreringslister med adresser over jøder og
sigøynere falt i tyskernes hender med senere katastrofale følger.
Registreringene av sigøynere og jøder var foretatt av departementene før
krigen. Til hvilket formål?
Major og mil.org.sjef i Oslo, Langeland, uttaler i sin bok (side 31) at
innmarsjen til Oslo kunne ha vært stoppet i flere dager ved å sperre
alle innfartsvegene til sentrum, og innrette bebyggelsen til
forsvar. Jeg vil tilføye at det kunne ha vært kjørt noen hundre laste- og
personbiler ut på landingsbanen på Fornebu. Det ville ha hindret den tyske
landingen, og gitt tid til å organisere et bedre forsvar av flyplassen og tid
til å fjerne viktige dokumenter fra departementene.
Det ble ikke gjort noe for å forsvare Norges hovedstad, bortsett fra lofotværingen oberst Erichens private initiativ i Drøbaksundet da ”Blücher” ble senket. Det var en utrolig prestasjon, som ikke ble verdsatt høyt nok
Det er ikke til å forstå at i tillegg til at tyskerne fritt overtok Norges hovedstad, ga byens formannskap fienden stor bistand ved å sette i gang reparasjonsarbeid med flere hundre mann på Fornebu flyplass, slik at tyske krigsfly lettere kunne angripe og tilintetgjøre norske soldater som kjempet mot tyskerne. Utbedringsarbeidet medførte at transportene av krigsmateriell til Narvik-fronten kunne økes.
1 divisjon som skulle forsvare Oslo rømte i redsel med over 3500 mann og befal i ilmarsj inn til Sverige, for å berge seg, før de hadde sett en tysker, mens 6. divisjons tapre befalskoleelever på samme tid, var de første som fyrte løs og slo tilbake en avdeling tyskere ved Gratangen turiststasjon i Troms på tur mot Setermoen. 1. divisjon ble i Sverige i 2 mnd. til krigen i Norge var avsluttet 10. juni 1940. Da ga Nygaardsvold ordre fra London, om at det var ikke bruk for disse soldatene krigen (den norske) mot tyskerne var avsluttet.
Narvik ble overgitt av oberst Sundlo etter at hele det norske sjøforsvaret på hamna lå på havets bunn etter få minutters kamp, med et tap av 296 unge norske sjømenn. Det var en unødig grusom tragedie.
Hele byen var allerede besatt
av tyske tropper, da Sundlo fikk det tyske ultimatum om å
overgi byen. Det ville ha blitt en ubeskrivelig katastrofe dersom Sundlo
uten nok våpen, ammunisjon og øvde tropper med gammeldagse geværer, fra
forrige århundre og en liten kanon, hadde tatt opp kampen mot krigsvante
og topp utrustede tyske soldater med maskinpistoler og krigsskipene klar
for angrep. Han hadde ikke noe valg, og sparte derved byen
inkludert sykehuset, fullt av sårede, for en total utslettelse. Ved
overgivelsen ble hundrevis av mennesker reddet fra den sikre lemlestelse
og død. Hadde ikke forsvaret av Narvik kostet nok blod for å berge to
offiserers ære. Eller hvor mye blod, lidelser, drepte og ruinhauger skulle
oberst Sundlo stå ansvarlig for, for berge sin heltestatus?
Det lille sykehuset ble i morgentimene overfylt av døende og sårede soldater.
Grunnet plassmangel ble en del sårede kjørt inn i kirken. Kirken var ikke
oppvarmet så de sårede fikk frysinger i tilegg til smertene. På sykehuset var
det fullt kaos. En av pasientene fortalte om forferdelige tilstander.
Katastrofen kom fullstendig overraskende, på den verste tiden av døgnet. Det
manglet sykepleiere, leger, sanitetsmateriell og blod for å redde blødende
soldater.
.
Noen som ikke kjente virkeligheten, stemplet Sundlo som høyforræder
grunnet overgivelsen, og det rykte fikk han urettferdig på seg, men under
rettssaken ble han ikke dømt for høyforræderi. Det er derfor i ettertid
ingen hjemmel for å kalle Sundlo en høyforræder. General Fleischer, som på
det tidspunkt var i Finnmark, ga ordre om å arrestere Sundlo. Det indikerte at
generalen, som på det tidspunkt grunnet kommunikasjonssvikt, ikke hadde
full oversikt over situasjonen i landet og heller ikke i Narvik. Hva med
Nygaardsvold som la landet åpent for fienden og nektet å følge Generalstabens
krav om øyeblikkelig mobilisering,
Bergen. Bergen festning åpnet ild mot krigsskipene, krysseren ”Köln”, ”Köningsberg” og noen mindre skip og torpedobåter, uten særlig virkning . Den tyske kommandanten ga beskjed om at han ville bombardere byen om ikke ilden opphørte. 2000 tyske soldater overtok byen.
Stavanger. Mot Sola flyplass ved Stavanger ble erobret tyskerne plassen med fallskjermtropper uten å møte motstand. Det hører med til historien at de tyske flyverne hadde besøkt flyplassen under åpninger i 1939.
Trondheim. Krysseren ”Admiral Hipper” og fire jagere rundet Agdenes festning i god fart. Vaktposten på festningen oppdaget bare akterenden av krysseren på tur inn fjorden. Fra festningen ble det sendt noen skuddsalver etter ”Hipper”, men skipet fosset videre tett forbi vaktbåten ”Fosen”, og gikk uhindret inn på hamna i Trondheim.
Da generalmajor Jacob Ager
Laurantzon i halv fire-tiden fikk meldingen, anså han det for sent å
mobilisere. Han reiste ut av byen og opp til Steinkjer.
Byen med alle forsvarsanlegg og flyplassen Værnes ble lagt i tyskernes
hender uten kamp.
Kongsberg med våpenfabrikkene og det hele ble overgitt til tyskerne den, 12. april, uten kamp av oberst Steen, og uten at han ble stemplet som høyforræder.
Kristiansand. De tyske inntrengerne ble oppdaget tidlig av et norsk fly. Festningen fikk tid til å forberede angrep mot det tyske skipet ”Karlsruhe”, som sammen med de andre skipene måtte trekke seg ut, men da tyske fly gikk til angrep, måtte byen overgi seg.
Raufoss Ammunisjonsfabrikk overtok også fienden i full stand uten kamp. Det var bare å sette i gang produksjonen.
Forfatteren av en annen
hjemmeside skriver, at det var engelsk luftherredømme under det
meste av felttoget. Det er helt galt og det stemmer heller ikke med mine
observasjoner. Vi trodde situasjonen i luften skulle bli bedre da de 18 stk
gammeldagse britiske dobbeltdekkerne ble stasjonert på Bardufoss, men det ble
en ynkelig prestasjon, som endte i en forferdelig tragedie. Derimot så gjorde
de 6 norske feltflyene en eventyrlig innsats med ca 270 tokter over fiendtlig
område på 60 dager uten jagereskorte. Da krigen sluttet 10 juni var det
bare ett fly igjen, men alle flygerne hadde berget seg. Flott gjort.
Kort
om 60 dagers krigen i Norge.
Krigen i Sør-Norge og frem til Narvik ble en stor fiasko. De viktigste kystbyene og militære depoter var allerede i tyskernes hender i morgentimene den 9. april. De allierte som skulle hjelpe oss å slå ut tyskerne var handlingslammet grunnet sommel og manglende koordinering. Britene kalte det selv for "The allied defeat in Norway."
Det britiske hjelpekorpset som gikk i land på Åndalsnes var ikke ferdig med landsettingen før de i all hast måtte rømme byen. "Hjelpen" resulterte i at Åndalsnes og Molde ble utslettet av tyske fly.
Avdelingene som gikk i land i Namsos for å ta Trondheim, var knapt kommet i land, før de måtte stikke til havs igjen. Svaret fra tyskerne var 2 ødelagte byer, Namsos og Steinkjær. Slik gikk det i tur og orden nordover helt til Narvik.
Den tyske planen var at etter invasjonen av Narvik, skulle jagerne returnere til Tyskland og klargjøres for invasjon av England. Tapet av jagerne var nok en medvirkende årsak til at det ikke ble noen invasjon av England.
12 - 13 april kom den første allierte (britiske) konvoien med store transportskip og krigsskip inn Vågsfjorden nord for Harstad. Senere kom en del franske skip med forsterkninger av tropper og krigsutstyr. De samlede allierte styrke var på ca 25000 mann. Jo, du leste riktig 25000 mann mot en allerede innelukket fiende på ca 3000 mann. Polske og britiske krigsskip patruljerte på Ofoten og i Astafjordene.
Problemet for de allierte var å landsette tropper og utstyr på de strategiske plasser ved fronten. De store transportskipene på 20 - til 40000 tonn
Det var Norges-vennen Patrick Dalzel - Job som hadde løsningen. Hans idè å bruke fiskeskøyter til transport av utstyr og soldater fra skipene til de nærliggende frontområdene. Det er ingen tvil om at Patrick`s initiativ løste problemet med å få overført ca 20 000 soldater med utstyr fra transportskipene til land. Under evakueringen måtte alt gå den motsatte veg. Uten Jobs initiativ, ville alt ha endt i rot og kaos.
Vi var så naive, at vi trodde at om noen dager var tyskerne tilintetgjort og tatt til fange. Men slik gikk det ikke. Den allierte operasjonen var dårlig planlagt og koordinert, dertil var det stor uenighet innen den allierte ledelsen og manglende samarbeid med norske myndigheter. Det førte til at de planlagte allierte operasjoner mot fienden ble en fiasko, som endte med at de allierte styrker måtte trekke seg ut av Norge så fort at en mengde utstyr ble etterlatt. Det var de norske troppene sammen med en del franske og polske som slo fienden tilbake fra Gratangen til en liten lomme på Bjørnfjell. Tyskerne var i de første dagene av juni klar til å rømme inn i Sverige, da de allierte i all hemmelighet forlot sine stillinger bak de norske, og dro sin vei.
Det hele er beskrevet i den utmerkede boken Tusen glemte menn av Ivar Enoksen.
Nevnes
bør, at den samme Patrick, mot britisk ordre, den 2. juni, dagen før tyskerne
bombet Narvik, ved hjelp av 100 fiskefartøy, reddet over 5000
innbyggere ut av byen. Dagen etter ble Narvik lagt i ruiner.
Britene skulle stille ham for riksrett for ikke å adlyde ordre, men da hadde
han alt som belønning mottatt Ridderkorset av St Olav av Kong Haakon.
Britene kunne ikke akkurat da stille ham for riksrett med den norske
utmerkelsen. Kongen reddet Patrick fra å bli dømt.
Les mer om Patrick under linken om kapitulasjonen.
Nær en katastrofe.
Ikke langt fra konvoien som lå utafor Engenes og i Vågsfjorden, hadde en tysk ubåt sneket seg inn ubemerket. Ubåten fyrte av sine 8 torpedoer mot troppeskipene og krigsskipene, men ingen av de store "sigarene" traff målene. Det er bare et under at ikke hele invasjonsflåten med 25 000 soldater gikk til bunns i et forferdelig blodbad.
Når "hjelpen" kunne komme så raskt, var årsaken at utstyret allerede før 9. april var innlastet i engelske havner klar for angrep mot Norge.
Luftkrigen.
De tyske flyene
gjorde betydelig skade. Bare i Gratangen kommune ble 4 større skip senket derav
hurtigruteskipet "Dronning Maud" med et tap av 19 sanitetssoldater og
alt sanitetsutstyr. Skipet hadde tidligere gått i troppetransport. I
Gratangsbotn ble 2 forretningsgårder og et kaianlegg tilintetgjort. 2 menn og
en hest ble truffet av bomber og ble drept. Også i de nærliggende kommuner i
Ofoten og Troms ble utsatt for luftangrep med betydelige skader I Narvik ble
halve byen den 31. mai utslettet av tyske fly
Mange sivile mistet livet i angrepet og store verdier gikk tapt.
Vi trodde situasjonen skulle bli bedre etter at britiske jagerfly (18 stk. noen underlegne, gammeldagse dobbeltdekkere) ble stasjonert på Bardufoss og på feltflyplassen på Evenskjær ( den ble brukt bare en dag), men den britiske flyinnsatsen var skuffende dårlig. De gjorde liten nytte. Samme uttalelse finnes i jubileumsboka for Bardufoss flystasjon. Derimot så gjorde de 6 norske feltflyene, Fokker, med skiunderstell en utrolig god jobb over fiendtlig område. De små flyene med 550 HK motorer hadde opptil 10 tokter pr dag avhengig av værforholdene. Til sammen under 60 dagerskrigen hadde Fokkerne ca 270 tokter uten jagereskorte over fiendtlig område. Av de 6 flyene var det bare ett igjen da krigen sluttet 8. juni 1940, men flyverne berget seg.
De britiske flygerne var helt
ukjent med forholdene her. De hadde ingen øvelse i å fly i fjellområder og
i trange daler. Da de britiske flyene skulle lande på Bardufoss, fant de
ikke flyplassen. Det er jo et eventyr. De kunne ha blitt loset av norske fly,
men britene var temmelig egenrådige og sta. Hele denne nærmest komiske situasjon,
kan ikke tas med her. Men du finner den, og mer til om britenes enfoldighet, i
jubileumsboka for Bardufoss flystasjon.
Bare to ganger så jeg luftkamper over Gratangen mellom britiske jagere og tyske
fly. Et tysk fly ble i slutten av mai skutt ned av britisk luftvern over
Gratangsbotn. Flyet gikk i bakken på Fjordbotneidet.
Det viste seg at tyskerne behersket luftrommet. Luftbroen fra Værnes til Bjørnfjell fortsatte som før.
Katastrofe. Den britiske flyinnsatsen ble en stor katastrofe. Da britene i hui og hast måtte rømme landet, mente de at det ble ikke tid til å berge flyene fra Bardufoss, Flyverne insisterte på at flyene skulle berges. De tanket opp og etter en heroisk innsatt klarte de uten forhåndsøvelse, å lande alle flyene på hangarskipet "Glorious". Det var en meget god prestasjon, men dessverre hangarskipet ble under overfarten til England senket av tyskerne. Alle fly gikk tapt og 1561 mann mistet livet.
Den norske marinebåten Svalbard
2 på tur til England berget fem sårede soldater. Svalbard snudde og brakte
de fem etter 18 timers gang inn til sykehuset i Stokmarknes. Skipet ble i Norge
og senere overtatt av tyskerne.
Flyplassutbyggingen. Et skammens kapitel i norsk krigshistorie.
Etter
tapet av de 10 tyske krigsskipene i Ofoten, var de tyske avdelingen i Narvik
isolert fra omverden. Uten tilgang på forsyninger, kom de i en meget prekær
situasjon. Nærmeste flyplass Værnes (
Allerede
13. april sendte tyskerne via Fornebu, nærmest i panikk forsyninger nordover
med 12 fullastede Ju 52 transportfly. De hadde ingen landingsplass, men de tok
sjansen på å gå ned på Hartvikvannet ca.
Flyene hadde ikke drivstoff for retur, men ved å overføre restene av drivstoff på de 11 flyene over på ett fly, kom dette etter store anstrengelser så vidt på vingene for retur. Flyet kom ut av kurs og måtte nødlande i Sverige. De resterende 11 fly ble ofret for å få frem hjelp til de innesperrede tyske avdelinger ved Narvik. Det hører med til historien at britiske fly gjorde den "heroiske" innsatsen å bombe flyene som stod på isen etter at nordmenn hadde reparert noen for senere å fly de til Bardufoss.
Situasjonen for general Dietls tropper var nå reddet for en tid, men den var så kritisk, at troppene var forberedt på retrett til Sverige.
Eneste mulighet for å redde Dietl`s tropper, var hurtigst mulig å få Værnes og Lade flyplasser i Trøndelag i brukbar stand. Med febrilsk tempo ble det forberedt en forsterkning og forlengelse av rullebanene. Tyskerne henvendte seg til de kommunale myndigheter i Trondheim etter arbeidshjelp. Det fikk de straks av fylkesmann, Cappelen, ordfører, Skjaanes, advokat Andr Clausen, og fungerende rådmann. Trondheim kommune sendte den 24. april ut en offentlig kunngjøring etter anleggsarbeidere til flyplassutbygging.
Over
2000 arbeidsfolk meldte seg frivillig til innsats. Rådmann, O. C.
Gundersen var fraværende da det ble annonsert etter arbeidsfolk, men da han kom
tilbake, gjorde han som rådmann intet for å hindre arbeidet, og må derfor anses
medskyldig. Nordmenn kom i flokk og følge, lokket med god
betaling, tobakk og brennevin. Etter tre dager var arbeidsstyrken øket
til nesten 3000 mann. Under norsk ledelse ble arbeidet fremskyndet, og
trass i
britiske flyangrep, ble flyplassen nesten omgående operativ for større langtrekkende
fly. I St. meld. nr. 64 står det at
kommuneledelsen hadde bedt flyplassarbeiderne om å sabotere arbeidet. Hvorfor
skulle arbeidsfolkene utsette seg for tyske represalier ved sabotasje, når
kommuneledelsen gjorde det stikk motsatte. Det hører med til historien at den tidligere rådmannen, O. C.
Gundersen, etter krigen ble belønnet med
justisministerstillingen i Gerhardsens første etterkrigsregjering. Det var
nettopp denne justisministeren som skulle behandle alle landsviksakene. Han
"glemte" Værnes-affæren der han selv var medskyldig. Var det noen som
sa bukken, og havresekken og et rettferdig rettsoppgjør? Tunge transportfly
kunne nå opprette en luftbro frem til general Dietls tropper på Bjørnfjell og
uhindret ved fallskjermer kaste ut forsyninger og friske tropper.
General Dietls prekære situasjon i Narvik, var nå reddet. Han fikk alt han hadde behov for luftveien, og det førte til hans seier. De kommunale myndigheter i Trondheim, var general Dietls reddende engler ( I boka "Dømmer ikke" av major Langland sidene 58 og 61).
Den norske hærledelsen og de trønderne som kjempet fortvilt nord for Snåsa, kjente ikke til at det var nordmenn som gjorde det mulig for tyskerne med sine kampfly å bombe stillingene ved Snåsa.
Oberstløytnant R. Roscher-Nielsen trodde knapt sine egne øyne da han kom til Trondheim den 10. juni 1940 til kapitulasjonsforhandlinger med tyskerne, og fikk se busser og lastebiler full av arbeidsfolk som ankom Værnes flystasjon for å fortsette utbedringen av flyplassen for "die Luftwaffe".
Da Hattfjelldal på Helgeland ble erobret, satte tyskerne straks i gang utbedring av flyplassen med norsk frivillig arbeidskraft. I løpet av 14 dager var plassen ferdig til å ta i mot bombefly, som gikk til angrep ved fronten og andre mål, som f.eks. transportskipet "Dronning Maud", et tidligere hurtigruteskip. Uten denne norske hjelpen ville den tyske generalen i løpet av få dager blitt nødt til å overgi seg eller rømme inn på svensk område.
Oslo formannskap var ikke dårligere enn at de allerede 15. april på fiendens anmodning, og til folks forferdelse, satte i gang reparasjonsarbeid med 200 mann på Fornebu flyplass, mens kampene enda raste i Sør-Norge. Dertil kom det store antall arbeidere som entreprenørene skaffet på anmodning fra Oslo formannskapet. De store tyske transportflyene fikk da mulighet til å fly fra Tyskland om Fornebu for opptanking og til Narvik med krigsmateriell. Også Værnes affæren ble dysset grundig ned etter krigen.
Øverste tyske sjef i Norge takker de norske
anleggsarbeiderne
for en flott arbeidsinnsats, som reddet seieren ved Narvik.
Judaspenger utbetales for innsatsen
Etterpå ble det en stor fest for den tyske seieren på Bjørnfjell
Fotoene viser de norske Værnes-arbeiderne. Tyske kilder sier at denne bistanden reddet general Dietl fra nederlaget til seier på Bjørnfjell, og forårsaket mange norske soldaters død, flyterrorisering mot sivilbefolkningen og angrepet mot troppeskipet ”Dronning Maud” og andre skip og mål. Etter krigen ble ingen av Værnes-arbeiderne tiltalt for bistand til fienden.
General
Dietl ble
en helt, takket være alle forsyninger og soldater han fikk med luftbroen ved
hjelp av ca 2500 nordmenn (kalt Dietls redningsmenn) som satte i stand
flyplassen for tunge transportfly og var med å laste opp flyene, også med
bomber Det var en skitten affære.
Værnes-affæren ble ikke gransket etter krigen.
Dersom det ikke var bistand til fienden eller ansett som landsforræderi å ta arbeid på norske flyplasser for å gjøre disse i stand for operasjon for tyske krigs- og transportfly, mens Norge var i krig mot Tyskland, da må man stille spørsmålet: Hva er definisjonen på landsforræderi. Direktør Johs. Overaa i Norges Råfisklag ble tiltalt og straffet med 2000 kroner i bot for at han støttet NS innsamlingen av penger til de etterlatte etter de 10 omkomne fiskere i tragedien på Svensgrunnen for å få inn mest mulig penger.Han reddet også Lofoten fra total utslettelse etter den britiske ødeleggelse av millionverdier i 1941. Overaa var ikke medlem av NS, og hadde ingen NS sympatier. Var Overaa`s støtte for en pengeinnsamling til etterlatte fattige enker og barn, som hadde mistet sin forsørger en større bistand til fienden enn det Værnes arbeiderne utførte?
Det er helt utrolig at Værnes-affæren, ikke ble tatt rettslig opp etter krigen. Trondheim kommune averterte etter 2000 mann til arbeid på flyplassen undertegnet av fylkesmann og ordfører. Tyskerne sa det var nødvendig å få utbedret flyplassen for å beskytte Trondheim (mot hvem)? Signaturherrene burde forstå at det å beskytte Trondheim bare var tøv og lureri. Hensikten var å utbedre rullebanen for at flyene kunne nå opp til Narvik.
Man skulle tro at den norske innsatsen på Værnes var et større landsforræderi, enn gjerningene til de 5000 norske frontkjemperne, som kjempet på Østfronten mot menneskeslakteren Stalin. De rettet ikke sine våpen mot nordmenn.
Den tyske hærledelsen anså den norske hjelpen så viktig at rikskommissær Terboven personlig møtte opp på Værnes til avslutningsseremonien. Her delte han ut gaver til de flittige anleggsarbeiderne og holdt en takketale for den norske innsatsen som gjorde det mulig å vinne krigen i Norge.
I Nordlandsposten 5.nov. 1993 har en innsender betegnet de nordmenn som utbedret flyplassene for tyskerne general Dietls redningsmenn.
En skribent skriver i Aftenposten av 7. april 1995 om samme sak, at bistanden til flyplassutbyggingen, ubåtbunkere og festningsverk, nordmenn ga tyskerne i aprildagene 1940 og senere, har etterlot varige skamfølelser hos oss som opplevde okkupasjonen.
Værnes-affæren er tatt med i St.
meld. nr. 64, foredratt av statsråd O.C. Gundersen, ((tidl. (1940) rådmann
i Trondheim, hvor riksadvokat Ø. Thommessen ved ordkunst forsvarer de
ansvarlige herrer for utbedring av flyplassene, Men du verden hvor mye vrøvl og
tøv advokater kan prestere for å innbille leserne at "snøen er
svart", og de som ikke skjønner at snøen er
"svart", må være dumme.
Oberst Sundlos disposisjoner er ikke tatt med
i ST. meld. nr. 64 om forsvaret av Narvik. Det var det all grunn til. Se
neste avsnitt.
Før 9. april hadde vår naive Regjering fått 31 advarsler om et
forestående tysk angrep mot Norge, uten å iverksette de minste forberedelser.
8. april kom det flere advarsler om tyske krigsskip på tur mot nord,
uten reaksjon fra Regjeringen. Natten til 9. april fremsatte
generalstaben krav om mobilisering. Det ble avvist av Regjeringen. Jeg
viser til major og mil.org.sjef O. H. Langelands bok Dømmer ikke sidene
35, 36, 37, 38 og 39.
Helten Dietl. Den frivillige norske innsatsen på Værnes
flyplass, reddet general Dietl fra nederlag til seier og heltestatus. Det
var Trondheim kommune (rådmann O.C. Gunnersen) som i de første ukene i april,
annonserte etter arbeidsfolk til Værnes mens kampene raste ved Narvik-fronten. Nordmenn
sørget for at general Dietl fikk alle de forsyninger og tropper han hadde
behov i fallskjermer, med luftbroen Værnes - Bjørnfjell, og han gikk av
den grunn seirende ut av kampene mot nordmennene 10. juni 1940.
Nordlandsposten skrev 5. nov 1993 at de betegnet de nordmenn som utbedret flyplassen for tyskerne, som general Dietls redningsmenn
En skribent skriver i Aftenposten av 7. april 1995 om samme sak, at bistanden til flyplassutbyggingen, ubåtbunkere og festningsverk, nordmenn ga tyskerne i april-dagene 1940 og senere, har etterlatt varige skamfølelser hos oss som opplevde okkupasjonen..
Ved rettssakene etter krigen, ble både oberst Sundlo og oberst Steen frikjent for landsforræderi for overgivelsene av byene Narvik og Kongsberg).
Den eneste organiserte motstand,
som nesten førte til seier, ble ytet av 6. divisjon i Narvik området under ledelse av general Fleischer. Dette skyldes vesentlig 4 momenter.
1 Som en følge av Finlandskrigen, mobiliserte 6. divisjon en sterk nøytralitetsvakt i Finnmark i slutten av 1939, med forsterkning av en bataljon fra Trøndelag. Disse styrkene var med få unntak inntakt den 9. april. Avdelingene var på få måneder i Finnmark godt trenet. De ble transportert til Sjøvegan med "Dronning Maud".
2 6. divisjon hadde i dagene etter 9. april ikke kontakt med regjeringen. De satte derfor i gang på egen hånd, en hurtig mobilisering, og fronttjeneste. Det ga resultater.
3 Distriktskommandoen hadde allerede under Finlandskrigen
opprettet et godt sjøtransportsystem i Finnmark for å hente finske flyktninger.
Det gikk derfor greit å få troppene til Troms, og satt disse inn i kamp mot
tyskerne. Befalselevene ble overført 9. april fra Harstad, om Sjøvegan,
til Setermoen før øvelse. Disse var de første som ble sendt mot tyskerne 12.
april i Gratangen. (Se index siden. Klikk på krigen i Gratangen) Tyskerne
var på tur fra Storfossen mot Gratangen turiststasjon da den første
skuddvekslingen startet ved Gratangen turiststasjon. Der ble den første tysker
ble skutt. De øvrige trakk seg tilbake mot Storfossen. Befalselevene satte fyr
på turiststasjonen og gikk tilbake ca 5-
4 Mange av de norske soldatene var fiskere og fangstfolk. De var vant å se farene på sjøen og det preget kampviljen.
Krigens gang med korte kommentarer.
Krigens gang på Narvik fronten er beskrevet i mange bøker. "Fjellkrigen" som kom ut i 1999 gir den beste beskrivelsen, selv om det finnes noen mindre feil i boka. Boka er å få kjøpt, eller til låns i bibliotekene. Jeg ser derfor ingen grunn til å beskrive krigshandlingene ut over den som er satt opp nedenfor.
Det var de norske styrker som hele tiden kjempet i fremste linje med støtte fra en del franske og polske avdelinger mot den krigsøvde tyske overfallsstyrke. Tyskerne ble på 61 dager jaget fra Lapphaugen i Lavangen og bakover til Bjørnfjell øst for Narvik. Det var bare spørsmål om timer før en tysk overgivelse. Denne seieren viste at det nyttet når de rette folkene kom på rett plass. De norske styrker var fullstendig avhengig av våpen og ammunisjon fra britene, men britene løy og rømte fra landet i all hemmelighet. Uten våpen var nordmennene hjelpeløse, og måtte innstilla kampene 8. juni, og kapitulere den 10. da de nesten hadde seieren i hånden.
7. - 8. april. Tyske destroyere beskyttet av større enheter går med stor fart nordover med kurs for Norge. Britene hadde krigsskip som kunne ha knust den tyske invasjonsflåten, men de gjorde det ikke.
Den tyske invasjonsflåten gikk uhindret nordover og inn Vestfjorden. Det var bare noen få svake trefninger med britene.
9. april kl 04.30: Tyske krigsskip inntok og besetter de største kystbyene i Norge opp til Narvik.
"Norge" og "Eidsvoll" på hamna i Narvik.
Panserskipet "Norge"
10. april: Britiske marinejagere angriper tyske skip på Narvik hamn. To tyske jagere og sju handelsskip blir ødelagt. To britiske jagere gikk tapt. Britene måtte trekke seg tilbake ut fjorden.
12. april. Britiske landstyrker, som skulle gjenerobre Narvik, gikk i land i Sjøvegan den 14. april, men stort lengre kom de ikke. De manglet alt utstyr for å føre en krig under de forhold vi hadde i april 1940. I
12.april. De første trefningene med tyskerne i Gratangen.
Turiststasjonen brennes av skolekompaniet. Det norske forsvaret rekvirerer ca
100 fiske- og fangsfartøyer til transporttjenesten (skøytetransporten).
13.
april : Britiske krigsskip tilintetgjør resten av den tyske
invasjonsflåten i Ofoten. Grunnet total mangel på koordinasjon, følger ikke
britene opp sjøseieren med en landgang i Narvik og tilintetgjør den tyske
styrken. I følge tyske kilder, var tyskerne nesten sikre på at de måtte overgi seg
ved en britisk landgang. Genral Dietl hadde flaks.
13. april: lander 12 Ju transportfly på isen på Hartvikvann ved Bjerkvik med forsterkninger og tropper. Bare ett fly klarte å returnere.
Den tyske marine.
14. april: Ny britisk landsetting. To britiske kompanier landsettes i Sjøvegan. Disse skulle gjenerobre Narvik, men de kom ikke lengre enn til Sjøvegan.
15. april: Britene starter landsettingen av en brigade i Harstad, og oppretter alliert hovedkvarter i byen.
16. april: Tyskerne overfaller en norsk styrke på Bjørnfjell. Storparten av styrken går over til Sverige.
19. april: Tyske fly angriper Harstad.
24. april: Britiske krigsskip angriper Narvik med kanonild, og gjør stor skade på bygninger til ingen nytte. Byen kunne da ha vært tatt allerede 13. april, men britenes dårlige planlegging førte til en katastrofe (slik britene selv uttrykte det).
25. april: Den første store trefningen mot tyske styrker, var det tragiske slaget i Gratangsdalen. Trønderbataljonen kom fra Lavangen over eidet i en forferdelig nordveststorm med vind og våt snø rett i ansiktet. Da den gjennomvåte styrken med tungt utstyr, så husene i Gratangsdalen, var de så utmattet, at de søkte ly i bebyggelsen for å hvile. De tyske vaktpostene observerte det hele, og gikk til angrep. 34 nordmenn falt, 64 ble såret og 180 tatt til fange.
27.
april: Tyskerne oppgir Gratangsdalen og trekker seg tilbake sørover
ca
Les mer om under linken Krigen i Gratangen på Index-siden.
28. april: Tre bataljoner franske alpejegere blir landsatt i Harstad, Sjøvegen og Bogen.
29. april: Britiske og franske tropper blir landsatt ved Håkvik sørvest for Narvik.
30. april. Et britisk kompani blir landsatt i Bodø, som forberedelse på å hindre at tyskerne får forsterkninger til Narvik. Det var mislykket. Bodø ble ruinert av tyske fly og evakuert.
1.
mai: Norske og franske styrker angriper i Labergdalen mot
Øsevannene på Gratangseidet. Tyskerne gjorde stor motstand, men måtte trekke
seg tilbake. I Foldvik blir hurtigruteskipet "Dronning Maud" angrepet
og senket av tyske fly. 19 kvinner og menn omkommer og 31 blir alvorlig såret.
"Dronning Maud" gikk til Foldvik med sanitetskompaniet, men skipet
var ikke hospitalskip.
3.
mai: General Ruge og hans stab kommer til Tromsø med et britisk
krigsskip.
4. mai: Et britisk kompani går i land ved Mo i Rana for å stoppe de tyske unnsetningssoldatene som var på vei fra Trøndelag opp til Narvik. Operasjonen i Mo i Rana var mislykket.
5. mai: De norske styrkene i Sør-Hålogaland grupperes i traktene ved Fellingsfors - Mosjøen for å delta i det oppholdende forsvaret mot den tyske forholdsvis lille styrken på marsj fra Trøndelag til Narvik. Det er utrolig at ikke en så liten tysk styrke kunne stoppes.
6. mai: Norske styrker (et kompani) går til angrep mot tyske stillinger i Leigastind området på Narvik fronten med betydelig fremgang. To bataljoner av den franske fremmedlegionen blir landsatt i Harstad området.
Norske soldater angriper.
7. mai: En polsk brigade kommer til Harstad området.
8. mai: I Sør-Helgeland angriper tyskerne den fremskutte norske troppen i Vefsn. Norsk tilbaketrekning. To kompanier landsettes i Mosjøen. Den tyske Bergjägerbatalionen som hadde startet i Trøndelag og skulle frem til Dietls tropper på Bjørnfjell, kom frem til Hellemobotn i Tysfjord. Her fikk de nye forsyninger og forsterkninger fra fly. I 1995 traff jeg, under et besøk i Russland, en tysk veteran, som hadde landet med fallskjerm i Hellemobotn. Han snakket fortsatt norsk.
9. mai: Franske styrker rykker videre frem på Gratangseidet. Norske styrker driver tyskerne stadig tilbake i fjellene nord for Bjørnfjell. Et nytt britisk kompani landsettes i Bodø.
10. mai: I Vefsn angriper tyskerne norske og britiske stillinger sør for Mosjøen. De norske trekker seg tilbake. Britene forlater området og reiser til Bodø. Manglende koordinasjon. Kampene fortsetter lengre nord ved Hemnesberget, men nordmennene trekker seg tilbake.
11. mai: Norske og britiske soldater, samt en gruppe frivillige besetter Finneid ved Nordlandsbanen. Den tyske bergdivisjonen besetter Mosjøen. Ved Narvik fronten presser de norske styrker tyskerne stadig tilbake mot Bjørnfjell.
12. mai: Tyske styrke angriper og tar forsvarsstillingene ved Finneid. Tre britiske kompanier blir landsatt i Mo i Rana. Tyske fly angriper byen.
13. mai: Bjerkvik, Elvegårdsmoen og Øyjord erobres av norske og franske styrker. Den sivile bebyggelsen i Bjerkvik ble skutt i filler av britiske krigsskip. En høyst unødig og ukoordinert handling.
Bjerkvik angripes fra krigsskip. Mange sivile omkom.
Det er meg fortalt at skytingen mot husene opphørte, da en mann i en liten robåt med et lite barn om bord, rodde ut til skipene, løftet opp barnet og ropte stopp skytingen. Et nytt britisk kompani blir landsatt i Bodø.
14. mai: Norske styrker gjør stadig fremgang nord øst for Narvik. Flere fjellplatåer og Vassdalen erobres. I Nordland presser de tyske styrkene seg stadig nordover.
15. mai: Det polske transportskipet "Chobry", på veg til Bodø med en irsk bataljon, bombes av tyske fly. De fleste (694 mann) blir reddet. Fremgangen nord for Narvik fortsetter.
17. mai: Tyske styrker i Rana området angriper de norske og britiske forsvarsstillingene. Britene trekker seg tilbake, og de norske må følge etter. Bombeangrep på Bjerkvik med over 200 bombenedslag.
18. mai: De norske og britiske styrkene i Rana området trekker seg nordover mot Saltfjell. Tyskerne inntar Mo i Rana. Godsbåten "Sirius" av Bergen ble senket av tyske fly ved nordenden av Dyrøya i Troms. Båten var lastet med halm, som skulle til Sortland.
20. mai: Harstad og Bodø angripes av tyske fly. Store ødeleggelser i Bodø.
21. mai: Sandnessjøen bombes av tyske fly.
22. mai: På Narvik fronten går det stadig fremover. De norske styrkene erobrer nye områder. Tyskerne trekker seg tilbake mot Bjørnfjell. Fauske bombes i grus av tyske fly. Bodø angripes også. Tyskerne i Salten området angriper de norske og britiske stillingene. Stillingene må oppgis. Lokalrutebåten "Bjarkøy" og en armert tråler ,Melbourne ble senket av tyske fly i Gratangbotn. 2 forretningsgårder gikk opp i flammer. To menn som gjorde hesten klar for arbeid i potetåkeren, ble truffet av en bombe. Begge to og hesten ble drept.
26. mai: Tyske fly senker den britiske luftvernkrysseren "Curlew" i Skånland ved Harstad. Harstad havn blir angrepet av fly.
27. mai: Bodø utslettes av tyske fly.
28. mai: Narvik ble gjenerobret. Gjenerobringen ble foretatt til tross for at de allierte var kjent med at byen bare kunne holdes i noen dager. De norske styrkene ble lurt av de allierte. Hva var hensikten med å erobre en by for noen dager. Erobringen var etter ordre fra Churchill, for den britiske regjering var det en meget viktig propagandaseier for å dekke over nederlagene. Bodø blir igjen bombet.
30. mai: Fauske oppgis. De gjenværende britiske styrkene i Salten trekker seg tilbake til Bodø. På Narvik fronten presser de norske styrkene stadig på fiendens stillinger. Fremgangen fortsetter. Dårlig vær, regn og sludd skaper store problemer.
31. mai: Narvik angripes av tyske fly. Britene forlater Bodø. Tyskerne besetter Sandnessjøen.
|
|
|
Narvik bombes Etter bombingen
1. juni: Britene underretter utenriksminister Koht om evakuering av de allierte styrkene i Norge. Tyskerne inntar Bodø. Det er nærmest en panikkartet tilstand innen regjeringen.
2. juni: Tyske bombefly ødelegger store deler av Narvik. Det var betalingen for britenes propaganda på hjemmebane. Britene visste at byen kom til å bli overtatt av tyskerne.
3. juni: Nord for Narvik fortsetter fremgangen for de norske tropper under meget vanskelige forhold. Brønøysund besettes av tyske tropper.
4. juni: De allierte tropper starter for fullt evakueringen på Narvik-fronten.
5. juni: De allierte tropper har i all hemmelighet stukket av. De norske tropper kjemper tappert uvitende om at de var mot tyskerne, og uten å få underretning om situasjonen, tiltross for at Regjeringen i Tromsø kjente til at de allierte var reist fra landet. De norske tropper ble lurt av sin egen Regjering.
6. juni: Norske styrker angriper på Bjørnfjell, men møter hard tysk motstand. Den første allierte konvoien forlater Norge.
7. juni: Nye norske angrep på Bjørnfjell. Tyskerne trekker seg tilbake, og forbereder flukt til Sverige. Kongen, kronprinsen og deler av regjeringen forlater Tromsø med den britiske krysseren "Devonshire" uten at dette blir kjent for de norske tropper.
8. juni: De norske troppene for ordre om at alle angrep skal innstilles og at striden er slutt. Troppene er uvitende og uforstående med den nye ordren. Tyskerne på Bjørnfjell var nesten på tur til å rømme til Sverige. De siste allierte troppene forlater norsk jord, og etterlater mye materiell blant annet flere tusen liter rom på eikefat.
9. juni: Forhandlinger på Bjørnfjell om norsk kapitulasjon. Tyskerne inntar på nytt Narvik
10. juni. De endelige kapitulasjonsforhandlinger i Trondheim førte til en total kapitulasjon for samtlige norske styrker. Norge forpliktet seg til ikke å gripe til våpen mot det tyske rike under nåværende krig. Den påstand fra enkelte om at avtalen gjelder kun de norske styrker i Norge, står det ingen ting om i avtalen. Det betyr at den gjelder for alle norske styrker også utenfor Norges grenser.
"Black Watch". Britenes siste angrep mot mål i Norge 4.
mai 1945.. .
Hvalkokeriet "Südmeeer" lå i Kirkenes og tjente som moderskip
for de ubåtene som hadde Kirkenes som base. Kirkenes ble stadig mer
utsatt for luftangrep fra Sovjet. I 1943 ble ny base opprettet i
Hammerfest og den 5035 br. tonn store Fred Olsen Lines båten "Black
Watsh" var rekvirert som moderfartøy for den nye basen. Båten var nybygd i
1939 og gikk med 18 knops fart, med plass for 290 passasjerer. Hun krysset
Nordsjøen på 23 timer. Da krigen kom, gikk båten i opplag i Norge inntil den
ble rekvirert av tyskerne og sendt nordover.
I 1944 forlot "Black Watsh"
Hammerfest grunnet evakuering og ankret opp i Kilbotn ved Harstad.
Noen få dager før krigen sluttet, kom britenes siste flyangrep, opperasjon Jugdement, mot mål i Norge. Jeg tør si at det var et helt unødvendig angrep, som kostet altfor mange liv, nå når krigen nesten var slutt. Det var "Black Watch" og en ubåt som ble senket. Den tyske leieavtalen med Fred Olsen er datert 28.08.1940.
De allierte rømte landet i all hast.
Alt alliert utstyr var i siste uken av mai, ikke kommet på land før transportene begynte å gå den motsatte veg, fra land og om bord i transportskipene.
Nederlagene i Norge og krigssituasjonen i Europa utviklet seg slik at de allierte allerede før 25. mai, ga orde til sine styrker om å forlate Nord-Norge. De allierte stolte ikke på den norske regjering og holdt evakueringsplanen hemmelig .
Vårt rederi som hadde en båt i transporttjenesten. Ca 30. mai ble vi klar over situasjonen da transportene begynte å gå den andre veien.
Ryktene om en alliert tilbaketrekning forsterket seg, og nådde regjeringen. Statsminister Nygaardsvold spurte den engelske militære ledelsen i Harstad om deres planer, uten å få noe klart svar.
Den allierte overkommando i Harstad syntes det var pinlig å holde den norske regjering uvitende. De tok, mot Churchills orde, kontakt med regjeringen den 1. juni, og la frem de allierte planer for utenriksminister Koht.
Koht ble helt lamslått tross tidligere mistanke at noe var på gang.
Flere regjeringsmedlemmer var forbanna over at de allierte skulle forlate landet. De ga uttrykk for at nå hadde vi fått nok av løgner og kynisk snikksnakk fra britene. Det allierte felttog endte med at forsvarsløse norske byer ble utslettet. Det var et svik mot de nordmenn som ofret livet for en tapt sak. De våpen England stadig lovet det norske forsvaret, kom aldri. (Bjørn Bjørnsen i boken "Narvik 1940"). Den norske regjering ble holdt for narr av britene.
Regjeringen
sammenkalte til møte den 3. juni hvor det ble vedtatt en beslutning om reise ut
av landet, og fortsette kampen samt at restene av den gamle orlogsmarinen, som
var uten kampverdi, skulle sette kursen for Storbritannia.
I
statsrådsprotokollen av 3. juni står skrevet, at
I denne situasjon var det umulig å skaffe
hæren våpen, nødvendig ammunisjon og annet krigsutstyr. Det vil være
håpløst situasjon og fortsette krigen.
Jeg referer fra general Ruges telegram til de tyske myndigheter: Kongen
og regjeringen har forlatt landet og har gitt meg ordre til å innstille
fiendtlighetene.
Det meste av den norske orlogsmarinen lå på havets bunn og resten var i tyskernes hender.
I statsrådsprotokollen av 7. juni står i følge kopi av protokollen, at etter nøye overveielser var han (min tilføyelse: Kongen) kommet til det bestemte resultat at det eneste han og Regjeringens medlemmer i den foreliggende situasjon hadde å gjøre var å reise fra Norge for i et fremmed land å fortsette arbeidet til Norges beste.
"i denne situasjon var det umulig å skaffe hæren den
nødvendige ammunisjon og annet krigsmateriell. Det vil være håpløst for Norge å
fortsette krigen."
Den tragiske avslutningen.
Det var stor forvirring og uenighet innen regjeringen, men de bestemte seg for å imøtekomme britenes ordre om at Den norske regjering skulle forlate landet.
Derimot så var Kongen og
Kronprinsen kommet til den konklusjon at de skulle bli igjen og dele det som
måtte komme med sitt folk.
Den britiske krigsregjeringen var ikke enig i kongens konklusjon, og de bestemte
at kongen skulle tas, om så med makt. Stilt overfor den situasjon, måtte Kongen
gi etter, til tross for at han var meget bestemt på å bli igjen i Norge. Det
viser Kongens omtanke for sitt folk, men regjeringens viste den motsatte
holdning. Mer om dette under linken om kapitulasjonen.
I den engelske teksten står det bl. annet at "The King of Norway and the Crown Prince decided to stay in Norway. Later on June 5, however, the King and Crown Prince aggreed under strong British pressure to come to England."
Den norske krigshistorien unnlater å skrive om slike viktige hendelse. Historieskriverne dysser ned det som er uønsket. for å gi en heroisk oppfatning av virkeligheten. Det er dessverre både feilsiteringer og forfalskninger av historien.
For å beskyttet den allierte fiaskoen, tok Den norske regjering ikke hensyn til dyrebare norske ungdommers liv ved å la disse kjempe alene ved fronten uvitende om de alliertes hemmelige tibaketrekning. Det viser regjerings skammelige ignorering av våre tapre soldater, som en takk for innsatsen ved fronten. Slik ble våre soldater lurt med livet som innsats. Her finner vi endel av årsaken til at mange offiserer og soldater senere gikk over i tysk tjeneste på Østfronten.
For "bistand" til fienden, fikk Østfront-soldatene etter krigen mange års fengsel, selv om de hadde kjempet tappert mot tyskerne under krigen i Norge, mens regjeringen forsømmelser av forsvaret før krigen og andre som ytet fienden stor bistand ikke ble tiltalt og straffet.
Astrup Nilssen
Kilder: Aviser
Diverse bøker og
tidsskrifter.
Krigshistorieforfatter
Nils Ryeng, Narvik
Narvik
Krigsmuseum
The German
Invasion of Norway, 1940.
Dersom du er interessert i mer ukjent stoff om aprildagene i 1940 bør du lese videre nedover. Skrevet og dokumentert av en av Norges fremste forskere på okkupasjonshistorie, John Sand, Bjerka. Gjennomgått og skannet ned av doktorand Arno Mong Daastoel.
----- Original Message -----
From: Arno Mong Daastoel
To: Astrup Nilssen ;
Sent: Tuesday, June 03, 2003 9:08 PM
Subject: NORGE APRIL 1940
John Sand har sendt en rekke artikler av
Johan Scharffenberg, som jeg møysommelig har scannet og redigert. Den mest
betydningsfulle av ham selv er limt inn under (meget veldokumentert).
Arno Mong Daastoel
Ark 1
NORGE APRIL 1940
OM KNUT HAMSUNS SYN PÅ MOBILISERINGEN I APRILDAGENE
1940
- OG OM FREMTREDENDE
NORDMENNS OPPFATNING I SAMME SPØRSMÅL
Av
historieforsker John Sand
Et av de forhold Hamsun
ble dømt for var at han hadde kritisert Nygaardsvold-regjeringen for at den
iverksatte mobilisering. Jeg siterer fra dommen :
Allerede i et åpent brev til «Nationen»s redaktør datert 23. april 1940 og inntatt i «Fritt Folk» den 1. mai 1940 under overskriften «Regjeringen Nygaardsvoll» gjør han front mot den norske regjering og den mobilisering som da pågikk. Han skriver bl.a.: «Den gav Ordre til Mobilisering og rømte. Den visste at vi ikke hadde noget å berge oss med overfor nogen, men den gav ordre til Mobilisering og rømte.
Isolert bedømt
kan dette synes klanderverdig. Men dersom du sammenligner Hamsuns vurdering og utsagn
med den samlede norske generalstabs situasjonsbedømmelse 10. april 1940 vil du
finne en forbausende konformitet -se nedenforGeneralløytnant Berg sa under sin
forklaring for kommisjonen at :
Jeg har formet den
konklusjon som ble trukket som resultat av
den militære vurdering av situasjonen
på møtet mellom Kommanderende
General og Generalstaben:
1. Avdelingenes mobilisering fant først sted etter at krigen var brutt ut og de fleste mobiliseringsplasser tatt ut av fienden.
2) De avdelinger vi kan sette opp mangler sine viktigste ledd for å kunne føre kamp og leve utover ganske kort tid.
3. Verken hærens overkommando eller divisjonene har slikt samband at det kan føres operasjoner i militær forstand.
4. Vår største mangel er imidlertid at vi i dag fullstendig mangler luftvern og flyvåpen.
5. Å opprette de nødvendige magasiner og beholdninger for de videre operasjoner lar seg nå ikke gjøre.
Den norske generalstabs enstemmige konklusjon om at det ikke kunne føres operasjoner i militær forstand ble alminnelig kjent i første del, av 1947 etter avis oppslag. Nedenfor gjengis kopi av Hamar Arbeiderblad 23 i. april 1947. Generalstabens vurdering av den militære situasjon hadde således vært kjent i nærmere 8. måneder før Hamsun fikk sin sak behandlet i Sand herredsrett medio desember 1947.men at den norske generalstab hadde tilkjennegitt samme pessimistiske syn som Knut Hamsun kom aldri til domstolenes kunnskap.
Hamar Arbeiderblad
Onsdag 22 april 1947
Generalstaben ville kapitulere betingelsesløst.
Det må presiseres at Den militære undersøkelsekommisjon (formann Erik
Solem) ikke
fant
grunn til å kritisere generalstaben for dens situasjonsbedømmelse 10 april
1940.
Se ber
kommisjonens rapport s.138 :
Generalstabens avdelingsjefer og kommandere general ga Wold helt korrekte opplysninger om forsvarets mangelfulle tilstand og vanskene ved på mobilisere og stille et ordnet forsvar på benene, når tyskerne hadde besatt alle de større byene og var helt overlegne i luften.
Foran har vi sett at det syn på mobiliseringen som Knut Hamsun ga uttrykk for ligger svært nær Generalstabens oppfatning.
Vi skal så se litt nærmere på siste setning i det som er referert fra Hamsun-dommen : "Den (Regjeringen) visste at vi ikke hadde noget å verge oss med overfor Nogen.”
Også på dette punkt kan det dokumenteres at mange fremtredende nordmenn delte Hamsuns oppfatning - se nedenfor :
I Stortinget 10.03.39 sa major Sven Kielsen (H), om den norske hær:
Sven Nielsen sa om hæren: «- kommer våre avdelinger til å stå likeoverfor en moderne utstyrt fiende, med den utrustning vi har i dag, da blir det i mange tilfeller våre soldaters lodd enten å la seg meie ned eller ta flukten. – Å sende vår vernepliktige ungdom i kamp uten tilstrekkelig øvelse, uten forsvarlig utstyr, det er intet mindre enn en forbrytelse, og ansvaret faller på dem som har sittet og i dag sitter i Norges Storting.»
Ørbæk sa noe lignende om situasjonen i flyvåpenet.
En sjelden kyndig mann i forsvarsspørsmål var fylkesmann Ingolf Christensen, tidligere forsvarsminister og nestformann i militærkomiteen. Ifølge UKs Innstilling s.176 ga han uttrykk for følgende oppfatning :
Han mente at etter den elendige hjelp vi hadde fått fra vestmaktene, og med det utstyr våre soldater hadde, fant han det uforsvarlig at vår ungdom så å si nakne ble sendt fram i kamp.
Også general John
Høgevold var en offiser med stor innsikt i militære spørsmål.
I boken
"Hvem sviktet" s. 112 uttalte han :
Vi manglet våpen, stridsvogner, panservern og luftvern, for ikke å snakke om ammunisjon, klær og øvelser. Vi hadde praktisk talt bare infanteri inne til tjeneste. De andre, like viktige våpenartene, som Koht ikke kjente til, artilleri, kavaleri, ingeniør- og sambandstropper hadde vi ikke. Kyst-festningene hadde sterkt reduserte besetninger og en rekke mangler.
Jfr. her UK II s.43 :
Til øvelsesskytning f. eks. ved kystfestningene ble det tilstått ammunisjon i så liten utstrekning at en verken fikk anledning til å gi mannskapet den fornødne trening eller anledning til å kontrollere ammunisjonens kvalitet. Ingen offiser hadde sett den avdeling han skulle føre i krig, og det ville bero på en tilfeldighet, om mannskapet tidligere hadde sett sine sjefer".
I Aftenposten 12.01.39 skrev en kjent militærperson, oberst Jonas Pedersen, om det norske forsvars stilling :
«Uten betydelige forbedringer er vår hær og flåte intet effektivt forsvar, men kan i tilfelle av krig kun anses som hjelpeløst slaktoffer for om mulig å redde vår ære.»
I boken "Hvem sviktet" skriver generalmajor John Høgevold s.88 at KG Laake gjorde forsvarsminister Monsen oppmerksom på at det var langt igjen til Norge var krigsberedt :
Vår hær er fremdeles uten sammenligning den slettest øvde og slettest utstyrte hær i Europa.»
Venstre støttet opp under Arbeiderpartiet.
At øvelsestiden var dobbelt så lang som den norske, både i Danmark og Sverige, fremgår av UK II s. 39:
K.G. nevnte at Danmark hadde i alt 190 dagers øvelse for infanteriet, Sverige 175 dager og Norge 84. (Danmark 190 dager, Sverige 175 dager og Norge 84 dager)
At Norge
bevilget mindre til forsvaret enn de andre nordiske land fremgår
av
St.dok. nr. 7/1939 s.2. I prosenter av statsbudsjettet ble bevilget til
forsvaret
1937/38 :
Norge 7,8 %
Danmark 8, 27 %
Sverige 13,2 %
Finland bevilget atskillig mer enn
Sverige, men jeg har ikke eksakte tall for
hånden.
I Undersøkelseskommisjonens
bilag bind II s.32 omtales Oscar Torps prinsipielle
syn på
norsk forsvarspolitikk :
Men vi går her ut fra det som må være
ledetråden for hele vår militærpolitikk, nemlig at Norge vil ikke og kan ikke
føre krig. -
Vi må innstille hele vår militærpolitikk på å bevare landets nøytralitet, og
her er rustningspolitikken en direkte fare. I samme utstrekning som vi ruster,
forringes vår mulighet til på kunne bli nøytrale i en kommende krig.» (St. Tid.
1936, s. 166-167)Side 30 gir Kommisjonen denne oppsiktsvekkende opplysning :
Det var altså på et hengende hår at også forsvarsordningen av 1933 ble satt ut
av kraft og forsvaret
nedlagt.
Kommisjonen er flere steder i sin rapport inne på følgene av de altfor små
bevilgninger til forsvaret :
Artilleriet var delvis foreldet med liten skuddvidde og
skuddhastighet. Av økonomiske grunner hadde det under øvelsene være liten
anledning til å skyte med stridsammunisjon.
Festningens utstyr var fremdeles mangelfullt. De aller fleste batteriene
var uten luftskyts og uten dekning mot flyangrep.
Følgen av de knappe bevilgninger viste seg på alle områder. Da en siden 1922
ikke hadde hatt regimentsamlinger og det således kun hadde vært behov for
underbringelse av rekruttene, var kvarter og leirutstyret ved de militære
øvelsesplasser etterhånden blitt så redusert at en ikke uten spesielle
foranstaltninger ville være i stand til å ta inn flere årsklasser. Sengetallet
var redusert, teltgulvene delvis helt råtnet opp, telter manglet osv.
Som følge av de knappe bevilgningene forelå det store mangler med hensyn til Hærens forsyning med våpen, materiell og utstyr. Det er tidligere nevnt at de ordinære bevilgninger ikke en gang strakk til for å vedlikeholde beholdningene, som var for knappe i forveien.
Fra den militære UKs rapport s.30 og 31 har jeg kopiert :
Den defaitistiske stemning som var overveiende her i landet de siste ti år før krigen i forbindelse med den nedrustningspolitikk som tok til i tyveårene hadde ført til at militærvesenet ikke var særlig populært. Det ble i høy grad sett på som et nødvendig onde. Den avvisende holdning som administrasjonen og de bevilgende myndigheter inntok overfor selv beskjedne forslag til styrkelse av forsvaret, måtte gi de militære sjefer inntrykk av at det ikke var noen alvorlig forsvarsvilje hos styresmaktene.
Offiserskorpset ble etter vert så å si avmilitarisert. En visste også at det materiell en hadde var meget mangelfullt på grunn av manglende bevilgninger og at mannskapene hadde en dårligere oppøving enn i noe annet land.
Under disse omstendigheter med dårlig utdannede og tilfeldig sammenskrapede tropper og mangelfullt materiell skulle kampen tas opp på de forskjellige steder mot en militærmakt som på det tidspunkt var den best utstyrte og trenede i verden.
En som fikk merke ammunisjonsmangelen var sjefen for 5. brigade, oberst O.B Getz. Da han 3. mai 1940 måtte kapitulere ved Snåsa, hadde han ammunisjon for bare en slagdags behov, se kopi av hans dagsbefaling 0.3.05.40
Dagsbefaling den 3. mai 1940.
Uten mulighet for hjelp utenfra og alene med ammunisjon for en slagdag og uten fly og luftvern og andre nødvendige våpen, vil videre kamp bare føre til total tilintetgjørelse, uten å fremme noe militært formål.
Statsråd Trygve Lie omtaler også ammunisjonsmangelen i boken "Leve eller dø" s.234 :
Våre egne tropper manglet ammunisjon. Til tross for at regjeringen en måned tidligere hadde gjort en henvendelse til England for å kjøpe våpen og ammunisjon, og til tross for stadige purringer, hadde vi ikke fått noe.
I boken ”Vi stoler på England'' s. 56 referer den franske historieprofessor F. Kersaudy fra et møte i den norske regjering :
Forholdet er nemlig at vi ikke bare mangler luftvern og flymaskiner, men vår ammunisjon er snart oppbrukt.
Norske historikere har konsekvent underslått at Norges lange kyst manglet forsvar: Ikke en eneste mine var lagt ut og noe stridsvakthold på kysten fantes ikke, se UK bilagsbind II s. 62
VII Minevesenet.
Til supplerende beskyttelse av forskjellige avsnitt var det forutsatt at kystfestningene anvendte minesperringer. Under den forrige verdenskrig var det utlagt miner på forskjellige steder, under hele krigen. 9. april 1940 var det ikke noe sted på kysten anlagt norske minesperringer.
Ingen avdeling var disponert til stridsvakthold på kysten, men lå til oppøving på ekserserplassene.
I boken "Med norske ubåter i kamp” s.20 forteller kommandørkaptein Sigurd Valvatne om den norske ubåt-"flåte" i 1940 :
Båtene var uten moderne utstyr. Periskopene var laget for første verdenskrig og således ikke konstruert for flyobservasjon. Vakthavende ved periskopet kunne bare kikke rundt seg, ikke oppover.
Kapteinen opplyser
også at flere av ubåtene var bygget i 1913, og at de ligget i opplag i
årene
1920-1940 !
Militærhistorikeren major Fredrik Meyer gir i boken "Hærens og marinens flyvåpen" en detaljert beskrivelse av det norske luftvåpen i aprildagene 1940. Side 44 i boken opplyser majoren at Norge i alt hadde 96 krigsfly den 9. april Av dem ble 24 evakuert til Horrmundsjøen i Dalarna, et par mil nord for Sälen i Sverige.
Av "flybeholdningen" var et titalls fly i ustand eller ubevæpnet. I slutten av 30-årene kjøpte Norge inn noen fly fra Italia.. At dette landet ble valgt som leverandør hadde sammenheng med at Norge kunne betale flyene med klippfisk.
Om flyenes kvalitet og utrustning forteller Meyer s. 40 :
Caproni-flyene ble senere kjent som «klippfiskflyene» på grunn av at de var innkjøpt ved hjelp av varebytte med fisk. Det viste seg .ganske at flyene langt fra svarte til forventningene.
De første instrumenter var meget sparsomme. Det -var en fartsmåler og
turteller
for motor-omdreininger. Fartsmåleren var en aluminiumsplate på en vektarm,
balansert av en fjær. Når vektarmen var under en rød strek, hadde flyet fart nok, men
kom den over, gikk flyet i spinn.
Forøvrig
opplyser Meyer
Jagervingens styrke den 9. april 1940 var ni Gloster Gladiator, hvorav syv var kampklare. De
to Mother hadde ingen kampverdi. Personellstyrken var 22 befal og 92 menige.
Bombevingen
hadde 9. april 1940 12 fly: seks Fokkere, fire Caprioni, og to Moth. En Caproni var
til overhaling og de to småfly var ubevepnet.
Avdelingenes muligheter i kamp var svært små- med de delvis utslitte fly, svak, eller ingen væpning, improvisert bakketjeneste, dårlig samband, vanskelig etterforsying samt de tyske flys overlegenhet i luften.
Foran er vi - på hver eneste side - blitt
konfrontert med dramatiske mangler av materiell innen alle
våpengrener. Og ifølge OK bilag bind II s. 94 var mangler på skikket
befal og mannskaper "meget stor' :
Den organisasjonsmessige befalsstyrke var for liten og mangelen på skikket
befal selv med de innskrenkede oppsettinger var meget stor. Alt i alt var det
innkalt 308 befal og 2995 korporaler og menige ... den for ved full
mobiliseringsstyrke 909 befal og 7515 korporaler og menige. Det ble aldri gitt
ordre til full mobilisering av Kystartilleriet
En ekstra vanskelighet oppsto derved at Kristiansand Festning overhodet ikke
hadde noen fredsorganisasjon cg at "befal og mannskap til denne festning i
det vesentlige måtte skaffes fra andre festninger som egentlig ikke hadde noe å
avse.
Nedrustningspartiene Arbeiderpartiet og Venstre har flittig fremholdt at det var umulig å øke forsvarsbudsjettene nevneverdig i
årene før 1940 på grunn av svak norsk
økonomi. Dette stemner ikke - se nedenstående tall gjengitt gjengitt fra UK II s. 95
Videre bemerkes at det i de siste år
før krigen var betydelige overskudd på Statens driftsregnskap, nemlig
1936/37........... 92.946.000.-
1937/38........... 94.590.000.-
1938/39...........104.589.000.-
Disse tall er opplysende når det gjelder å bedømme landets evne til å bære
høyere forsvarsutgifter.
Tirsdag 15.04.86 hadde Morgenbladet en interessant redaksjonsartikkel om
ledende arbeiderpartifolks syn på forsvarsbevilgninger i 1937. Fra avisen har jeg kopiert :
" I februar 1937 har forsvarsminister Monsen utarbeidet et forslag på en engangsbevilgning på 24 mill. kr. til bruk over 2-3 år. Koht mener 14 millioner er nok Man kunne f.eks. stryke 1 million av de 2 Monsen hadde satt opp til ammunisjon. Istedenfor penger til gassvern kunne man ta opp spørsmålet om «avtaler om gasskrig med alle grannelanda (derunder England, Tyskland og Russland)». Nygaardsvoll ville stryke den ene av to torpedobåter og legge ned festningene utenfor Bergen og Kristiansand."
Morgenbladet karakteriserer dette som ”i sannhet forstemmende lesning.”
Den 17.mai 1940 holdt general Carl Gustav Fleischer en tale, kringkastet over Tromsø radio. Avisen "Tromsø" brakte dagen etter (18.mai) et helsides referat av talen. Ifølge avisen sa generalen bl.a. :
Som vi alle vet har vår forsvarsevne planmessig vært brutt ned i mange år. Vårt militære nederlag har vært forberedt av oss selv.
Arbeiderpartiavisen Nordlys gjenga ikke noe av talen, men kom med en kraftig irettesettelse av generalen for at han trakk fram slike ting.
I "Historisk Supplement" s- 46-47 kommer stortingspresident C.J. Hambro inn på hva som var årsaken til den nedsatte forsvarsviljen i det norske folk:
Det faktiske forhold er jo det som Mjøen skildret: det var Arbeiderpartiet «som stod ved Venstres side når det gjaldt å få våre forsvarsutgifter ned.» Ikke det alene, men det vesentlige — det som kommisjonen helt unnlater å nevne: Det var Arbeiderpartiets konsekvente og fanatiske agitasjon mot forsvaret som nedsatte forsvarsviljen i det norske folk og som ikke lot det kommisjonen kaller «de menige velgere» upåvirket i noget parti.
Det er den lange utvikling som er knyttet til slagordet «det brukne gevær» som det er nødvendig å ha for øye, når man vil analysere den stemning overfor forsvaret som var til stede i det norske folk.
Av den militære undersøkelseskommisjons rapport s. 138 fremgår at Nygaardsvollregjeringen ikke hadde planer om å gå til krig mot Tyskland verken den 9. eller 10. april. Kommisjonen omtaler en telefonsamtale om kvelden 10-april.
Wold ringte etter dette opp Regjeringen i Nybergsund. Etter daværende odelstingspresident Neri Valens forklaring; fikk han der Trygve Lie i tale, og fikk bekreftet at Regjeringen ikke så noen annen utvei enn å dra over til Sverige.
Jfr. utenriksminister Koht i ”Fra skanse til skanse" s. 50
Utpå kvelden denne 10. april kom statsråd Torp med bilen sin og tok meg med.
Eg hugsar at mea vi satt i bilen, tala eg om at no måtte vi rekne med å bli «emigrantar» - ei «emigrant-regjering». Og eg sa kor eg grudde for slikt.
Birger Gotaas, pressekonsulent i Generalstaben, skildrer i sin bok "Fra 9. til 7. juni" den pessimisme som rådet om kvelden 10. april (s. 24-25 ):
"Stemningen var dyster. Ingen av våre venner blant stortingsmennene nådde større trang til å si noe.
Hva skulle de også si? Det hele stod
så åpenbart i oppløsningens og
overgivelsens tegn".
Like efter sitt møte med
stortingsmennene kalte utenriksminister
Koht sammen de departementsfunksjonærer
som hadde fulgt med oppover, og gjorde
rede for stillingen. Han tok
avskjed med dem og takket dem for deres
arbeid. Selv var han nu forberedt på å
gå i landflyktighet.
Det hele syntes å drive i den retning at regjeringen ville måtte gi op og forlate landet, og ingen av oss
mente under de omstendigheter å kunne
gjøre noen nytte ved å gå i
landflyktighet — kanskje for alltid. Det så ikke ut til at det skulde bli gjort noe forsøk på å kjempe — alt tydet på en nær forestående kapitulasjon.
Også om kvelden den 11. april var det, i følge Trygve Lie, statsminister Nygaardsvolls "bestemte mening" at Kongen og regjeringen skulle reise til Sverige, se her Lie :Leve eller dø" s. 150:
Statsministeren var ikke helt som han pleide da han begynte drøftelsene om hva vi nå skulle gjøre. Han hadde ikke snakket med noen om sine planer på forhånd. Det var hans bestemte mening at Kongen og Kronprinsen sammen med regjeringen skulle reise til Sverige. Der oppholdt allerede kronprinsesse Märtha seg med de to prinsesser og arveprinsen. Joh. Ludw. Mowinckel og frue hadde også reist dit tidligere på dagen, etter at de hadde hatt en lengre samtale med Nygaardsvold på Nybergsund. Utenriksdepartementets folk og fruene Støstad, Torp og Lie og alle barna var dessuten på Sälen. Nygaardsvoll sa at nå at han holdt nesten ikke ut lenger. Vi klarte ikke å holde stand mot tyskerne,
Statsrådene Ystgaard og Hjelmtveit ga sin tilslutning til Nygaardsvolds synsmåter og forslag, mens Trygve Lie og Terje Wold ikke ønsket å forlate landet, noen andre var usikre.
Om kvelden den 11. april heter det hos professor Kersaudy i "Kappløpet om Norge" s. 103 :
Det ble en langvarig diskusjon den kvelden om hva de nå skulle gjøre. Statsministeren hadde fått nok og ville flykte til Sverige.
Av flere sikre kilder fremgår at Johan Nygaardsvoll allerede 9. april var overbevist om at det var vestmaktene som ved sin provokasjon hadde trukket Norge inn i krigen.
Se her Trygve Lie s "Med England i ildlinjen" s. 21 :
Nygaardsvoll hadde en god hukommelse. Og det tok lang tid for ham å kvitte seg med de inntrykk han hadde fått våren 1940 - hvis han noen gang gjorde det - at franskmennene og britene, med velberådd hu hadde tatt sin beslutning i mars måned om å kreve fri gjennommarsj til Finland gjennom. Norge og Sverige, og om natten til 8. april å legge ut miner i norske farvann, for å få Norge på sin side i krigen mot nazi-Tyskland. Britene hadde holdt oss for narr og ikke vært fri for å ville bløffe oss, mente han.
Det er meget oppsiktsvekkende at Nygaardsvoll stilte seg negativ til britisk hjelp etter invasjonen. Han fant det vel problematisk å ta mot bistand fra det land som etter hans sikre overbevisning hadde trukket Norge inn i krigen. Kersady nevner s. 72 :
Nygaardsvold hadde såvidt nevnt Storbritannia et par ganger, og selv da i særdeles lite smigrende ordelag.
Professor Kersaudy forteller s.73 at Koht refererte et telegram fra London om norsk-britisk samarbeid
Deretter leste han
opp det ferske telegrammet fra London. «Den britiske regjeringa,» avsluttet han, «telegraferte
dessutan at ho reknar på samarbeid med den norske regjeringa i dette motstandet».
Men Nygaardsvoll avbrøt: «Ikke så snart.»
Noen
vil kanskje spørre : Hva kunne årsaken være til at Nygaardsvoll så på England med slik
mistro ? Jeg tror at man må ha for øye at han var en mann med usedvanlig store
kunnskaper også i historie. Som stortingspresident Hambro hadde Nygaardsvoll
kjennskap til de tallrike overgrep og ydmykelser som England gjennom tidene hadde
påført Norge. En nøktern mannsom C.J. Hambro skriver om britiske inngrep i Norges
rettigheter som suveren stat" :
"Denne oppfatning av at Norge egentlig var en britisk dependency gav legasjonen ugenert uttrykk for — også skriftlig. Under 20de februar 1917 skriver Castberg i sine dagbøker fra et møte i utenrikskomitéen den foregående dag: "
«Under forhandlingene i komiteen leste Ihlen — for å vise at Findlay ikke var saa let at ha med at gjøre, en skrivelse han i sommer hadde mottatt fra den britiske minister, hvori han på den fornærmeligste og mest uforskammede maate talte om Norges avhængighet av England – vor selvstendighet og existens var avhængig av denne magt.
Under 3dje desember det foregående år forteller Castberg om en konferanse mellom regjeringen og presidentskapet.
«Utenriksministeren talte først i en temmelig oprørt stemning om de daglige ydmygelser og krenkelser som England tilføier os ved sin blokade-politik. De inngrep i Norges rettigheter, som suveræn stat som vi maatte taale uavladelig av England, var sandelig mere ydmygende end om der gik nogen menneskeliv tapt.
Det som her er beskrevet vedrører Englands fornærmelser mot Norge og krenkelser av norsk suverenitet under den første verdenskrig.- I det følgende skal jeg - med utenriksminister Halvdan Koht og tidligere statsminister J. L. Movinckel som kilder - gi et bilde av Norges- "vennen" England. I "For fred og fridom" s. 305 beretter Koht :
Enda meir i strid med folkeretten er det når den britiske regjeringa har teki seg til å rannsaka posten um bord på nøytrale skip. Her er det beint fram brot på millomfolkeleg avtale som Storbritannia har skrivi under. Det står i ein av Haagkonvensjonane frå 1907 (nr. XI, art. 1) at brevpost er ukrenkeleg i krig, jamvel på skip som høvrer til krigførande land, og alltid må bli framsend so fort som råd er til den han er esla til. Men de britiske myndigheitene har likevel teki posten i land frå norske og andre nøytrale skip som dei har ført inn til hamnene sine, og gjevi seg til å ransaka han der.
I regjeringskonferanse 23.01.40 kom Koht inn på britenes trusler :
Eg sa at enda låg trugsmålet frå Stor-Britannia over oss om samsperre fersla langs kysten vår med krigsmakt.
Under møte i den utvidede
utenrikskomité Formann: Hambro.
fredag
22. desember 1939 kl. 17 kom utenriksminister Koht inn på en uttalelse av en
engelsk regjeringsrepresentant :
Han sa at den britiske regjeringa meinte at ho hadde rett til å pressa på Noreg for å få Noreg til å gå med på dette, og ho meinte å kunne pressa på Noreg, fordi Noreg låg til soleis at det var den britiske regjeringa som .hadde makta. Han sa — so nådig var han — at den britiske regjeringa, vilde ikkje beint fram gå til militære tiltak mot Noreg, soleis ikkje beint fram lysa krig mot oss, men vi måtte i tilfelle vera budde på å bli blokert. Ordet blokade vart nytta. Det var dei trugsmåla som her vart reist mot oss.
England bryr seg ingenting um at vi er nøytrale eller har rettar som nøytrale, del berre byggjer på si makt og vil tvinga seg fram, tvinga oss or nøytraliteten.
I "For fred og fridom" s. 301 omtaler Koht Englands krav under forhandlinger med Norge medio desember 1939 :
Kravet kom i så kvass ein form som ein berre kunne tenkje seg. Og det var ikkje fritt fyrr at det kom i fylgje med reine trugsmål, Det vart sagt at den britiske regjeringa ikkje vilde bruke våpenmakt imot oss; men det vart slegi på at ho kunde nytte blokade, plent som imot eit land ho var i krig med.
Men eg må seia at ho gjekk ikkje fram på hedersmanns vis mot Noreg i denne saka. For veke etter veke sette ho ut med å sende umbodsmenner til forhandiinga i Oslo, somtid på reint tome grunnar,
Meget åpenhjertig forteller Koht at det ikke var Tyskland men de allierte som utgjorde en trussel mot Norge :
både frå Hitler og frå Goering fekk vi høre at dei helst hadde ynskt Noreg skulle vera utanfor krigen, — det var ikkje "berre noko dei forklara no etterpå, det var ord dei hadde sagt i sjølve krigstida.
Faren for oss lag i det stendige presset frå dei allierte vestmaktene som kunne drive dem tyske regjeringa til vepna mottiltak mot oss. Frå fyrsten pressa dei på med å få allslags økonomiske føremoner. Til slutt (fra desember 1939) freista dei på alle måtar beint fram lokke eller truge oss til å gå med dem i krigen.
Koht omtaler også de ”fæle krav" som norske redere og forretningfolk ble utsatt for :
Engelskmennene gjorde mykje ugagn for handelen var med a ta skipa våre inntil hamnene sine til ettersyn, Og dei kom med fæle krav til reiarane og forretningsmennene våre.
Jfr. her Joh. Ludv. Movinckel :
Joh. Ludw. Movinckel: Har han også skrevet? Englenderne er meget hensynsløse. Igår tok de «Bergensfjord» inn med 125 passasjerer, så alt dette er vi jo vant til.
At Churchill ønsket å trekke både Norge og Sverige inn i krigen fremgår, av flere kilder, selv om norske historikere har "glemt" å fortelle det. Jeg henviser til to meget pålitelige kilder : Professor ved Helsingfors universitet, Jukka Nevakivi, skriver i sin avhandling "The Appeal That Never was Maid” (1976) s. 63 :
Churchill became irritated and
turned the whole problem upside down: it was not in the interest of the Allies
to keep Norway and Sweden outside the conflict, as Halifax had suggested, but
to draw them into the war!
Jfr.
ambassadør Leif Leifland i "General Bøhmes val" (Norstedts 1991) s.
155 :
Framfor allt får vi inte överskatta Churchills tilamod. Han hade länge längtat efter ett tilfälle då han skulle kunda ställa svenskarna mot väggen och tvinga dom att ansluta sig till de allierade.
Det finns faktisk i det material som jag har gått igenom från åren 1944 och 1945 ingenting som skulle tyda på att Churchill skulle ha haft den minsta sympati for vårt land. Det finns tvärtom en rad av nogså ringaktande uttalanden.
Professor dr. juris Jacob W. Sundberg omtaler i Tidsskrift i Sjøväsenet 3/99 s. 350 :
” Churchills plan på at minera
Churchills plan på att minera norska farvatten godjendes av Supreme War Council 283.1940 och Churchill skriver i anslutning hartill i sin bok The Gathering Storm, 1457:
As our mining of Norwegian waters might provoke a German rclort, it was also agreed ' that a British brigade and a French contingent
•should be sent to Narvik to clear the port and….
“ I den norska tidskriften Farmand nr 2/1951 refereras ett tal som den förre brittiske premiärministem Lloyd George höll i Cardiff hösten 1940 i följande form:
Vi engelskmenn bør slutte med å innbille oss og verden at det er tyskerne som har påført Skandinavia krigen. - Vi hadde bestemt oss for å besette visse punkter på den norske kyst, men tysterne kom som vanlig noen timer før oss. Lord Hankey förklarade i House of Lords 5.5.1949 at planleggningen av den britiska operationen mot Norge inläddes 29.9.1939, då Churchill begärde att sådana planer skulle utarbetas. Det var 4 dagar innan storadmiral Raeder tog sig av Weseübung.
Jfr. Trygve Lie 2 "Med England i ildlinjen" s. 21 :
Etter krigen er det åpent erkjent fra britisk side at formålet med mineutlegningen var å provosere tyskerne til å foreta et motangrep mot Norge. Planen gikk videre ut på at Norge så skulle be om eller godkjenne en alliert okkupasjon av Narvik og de tre byene i det sørlige Norge — Trondheim, Bergen og Stavanger — "Ukens Nytt" 18.10.47 gjengir en uttalelse av den kjente britiske historiker, professor ved Oxford Universitet, Cyrill Falls :
”Vi hadde håpet å komme Hitler forkjøpet”
... skjønt det ikke er offisielt bekreftet i Storbritannia, at vi hadde håpet å komme Hitler forkjøpet ved å sette oss fast i Norge uten å møte norsk motstand. Dette forklarer hvorfor styrkene ikke ble innskipet på taktisk basis, men det forklarer også deres forholdsvis høye grad av forberedthet og hurtigheten av intervensjonen.
Allerede høsten 1939 begynte Churchill å verve nordmenn til sabotasjeoppdrag i Norden.
"Ukens Nytt" 18.10.47
Tidligere
redaksjonssekretær Arthur Grønnevold-Olsen er død 39 år gammel.
Grønnevold-Olsen, som var født i Oslo 8 mars 1892, tok i 1913 – bare 21 år
gammel – eksamen som sjøkaptein. Han var sekretær i Foreningen Norges
Sjøforsvar fra starten av. I denne egenskap ble han vinteren 1939-40, før
tyskerne okkuperte Norge, medlem av en gruppe som påtok seg spesialoppdrag for
å gjøre malmeksporten fra Norge til Tyskland mindre effektiv. Det var Winston
Churchill som tok initiativet til å danne denne gruppen.
Til en annen sabotasjegruppe ble Oslo-mannen Helmer Bonnevie vervet. Han ble plassert i Section D og fikk den britiske sabotasjeeksperten Alexander Rickman som sjef.
Se Charles Cruishank : "SOE in Scandinavia"(Oxford University 1986) s. 33 :
In September 1939 an office was found — on the eighth floor of a modern block in Oslo — for Helmer Bonnevie, the 28-year-old Norwegian chosen by Rickman to be his agent in Norway. He was advertising manager for the German Telefunken firm, which job he found distasteful, and was glad to have the chance of helping the Allies. He bad just opened a small factory to make radio dials and had many business contacts in Norway. It was logical for him to represent the Skandhamn company and he was given a full-time job as 'commercial and secret agent’ at Kr. 500.- a month.
I følge samme side \var det særlig tre mål som sabotasjen skulle rettes mot :
Nevertheless, plans were envolved for sabotaging the three iron ore ports: Operations Lumps for Oxelösund; Sub-Arctic for Lulea; and Arctic for Narvik in Norway
Forfatteren forteller også hvor tidlig britene var ute :
The possible disruption of Oxelosund had been studied as early as October 1938 but it was not until a year later, after war had broken out, that plans were prepared and exhaustively discussed.
Det var nok Churchill som var den store pådriver med å planlegge sabotasjeaksjoner på nøytrale staters territorier, se Cruishank :
The First Lord said if Oxelösund was to be put out of action it was now or never.
I motsetning til Churchill var utenriksminister Halifax og statsminister Chamberlain motstandere av folkerettskrenkelser.
Lord Halifax. brølte at STRIKE OX var «en krenkelse av internasjonal lov uten sidestykke».
jfr. Bjørn Bjørsen : "Narvik 1940" :
Vi må sannelig betale en høy pris for Churchill, sukket Chamberlain*
Den kanadiske
forfatter William Stevenson forteller i "A .Man called Intrepid" s85:
at
Churchill foretrakk folkerettsstridige metoder :
Den 16. desember 1939 kom Churchill med en ny interpellasjon med krav om støtte fra marinens etterretningsvesen til STRIKE OX. Livsviktige forsyninger til det nazistiske Tyskland måtte «hindres i å nå fram ved hjelp av metoder som verken må være diplomatiske eller militære.»
STRIKE OX var oppkalt etter Oxelosund, en
isfri havn omlag
Ifølge samme forfatter s. 135 var det en
slags Bin Laden-krig Churchill forestilte seg :
I juni 1940 erklærte Churchill at storparten av den kampen han førte måtte skje
med hjelp av geriljasoldater, spesialagenter, revolusjonære og sabotører. Deres
virksomhet måtte dirigeres via
I Nationen 26. april 1955 har ambassadør (i Moskva) Einar Maseng en usedvanlig interessant kronikk "Hvem var det 'som drog Norge inn i krigsulykken ? Maseng skriver bl.a.
Etter undersøkelseskommisjonens og Scharffenbergs avslørende publikasjoner er det ikke mulig å komme forbi den ting at ved siden av vestmaktenes i og for seg legitime politikk var det våre egne lederes uerfarenhet med hensyn til den slags politikk som drog oss inn i krigen. Da ulykken var skjedd, måtte disse, for ikke å miste sitt ansikt, legge skylden på den andre krigførende parten. Det var denne som ble skurken i fortellingen. For dem som hadde lokket oss - vestmaktene - var dette en ekstra triumf.
I Morgenbladet 25. oktober 1948 skriver overlege Johan Scharffenberg bl, a. ;
Den norske allmennhet bør ikke lenger anse alle tyske fremstillinger tyske fremstillinger som djevelsk løgn og alle engelske og franske som guddommelig sannhet. Vi bør kritisk trekke våre egne sluttninger. Johan Scharffenberg
Mer enn 50 år er gått siden sannhetssøkeren Johan Scharffenberg tilkjennega sitt syn, bygget på grundige og mangeårige studier. Men den ensidige oppfatning som Scharffenberg advarte mot, finner vi også i dag hos de fleste norske historikere. Den meget kjente svenske jurist professor dr. Halvaar G. F. Sundberg skrev i sin tid om norske historikere "Dom gjør sig løjliga." (De gjør seg latterlig). En av Finlands mest kjente historikere, professor. Jukka Nevakivi, skrev i Hufvudstadsbladet, Helsingfors, den 12.11.80 :
... de norske historikerenas ufattbart länga odlade myt om de allierades «snällhet.»
(de norske historikeres ufattelig lenge dyrkede myte om de alliertes ”snillhet.”)
I boken ”Vi stoler på England" gir den franske historie-professor F. Kersaudy et lite bilde av den store Norgesvenn, England :
På britisk side nådde heller ikke «det tradisjonelle vennskap mellom de to folk»
hindret Hans Majestets regjering i å avbryte kull-leveransene til
Norge vinteren 1916-17, borde Altmark i februar 1940 eller forlate
den norske hæren i Namsos tre måneder senere.
Etter 1940 hadde det heller ikke forhindret Storbritannia i fullstendig å overse norske
interesser
Forfatteren Bjørn Bjørnsen forteller i VG 27.11.80 om hva som skjedde da hans bok "Narvik 1940" kom på markedet
Norske historikere gikk til ubeherskede angrep.
Som kjent har norske historikere hardnakket påstått at Norge tilhørte de allierte. De har henvist til en "militæravtale" av 28. mai 1941 Men nå ser jeg at en meget kyndig militærperson, general Torkel Hovland i biografien ”Carl Gustav Fleischer" har satt tingene på plass. Side 292 i biografien skriver generalen :"
Dette var ingen allianseavtale. En generell gjensidig uttalelse som dette uten klargjøring av reelle norske forpliktelser i forbindelse med krigføringen, hadde bare en symbolsk betydning.
På ark IX forlot vi regjeringen og aprildagene i 1940. Jeg vender nå kort tilbake. Ved 17.00 tiden den 12. april kjørte Koht, Torp og Hjelmtveit fra Drevsjø, over svenskegrensen og til Säna. Her overnattet de på det store hotellet. Om formiddagen fredag den 13. kjørte de opp til Sälen turisthotell i Herjedalen. Koht hadde nok tenkt seg å være noen dager i Sverige, men ifølge Kohts beretning i "Fra skanse til skanse" s. 67 kom det en henstilling fra den svenske utenriksminister om at han (Koht) måtte gjøre Sveriges-oppboldet kortest mulig : utenriksminister Günther bad om at eg ville gjera opphaldet mitt i Sverige så stutt som mogleg.
Se her Grundlagberedningen SOU 1972 : 18 :
u Koht telefonerade till utrikesminister Gunther och frågade om Konung Haakon kunde få uppehålla sig i Sverige och lämna landet når han önskade eller om han i så fall skulle bli internerad.
Samma dag inngikk svenska regeringens svar vari förklarades att Norges konung jämte honom åtföljande personer naturligtvis kunde komma in i Sverige, men regjeringsmakt fick ej utövas där och man kunde icke ge något löfte om att han skulle undgå internering.
Dokument nr. 2 i HANDLINGAR RØRANDE SVERIGES POLITIK UNDER ANDRA VÄRLDSKRIGET opplyser at den svenske diplomaten friherre Hans Beck-Friis i en telefonsamtale med Koht bekreftet det günther s før hadde sagt. Dokumentet har en påtegning av utenriksråd Staffan Søderblom :
(Påteckningar av Söderblom) : Enligt utrikesministerens uppdrag har jag presiserat svaret (per telefon til Koht kl. 13.30) i följande punkter:
1. Konungen jämte följeslagare naturligvis välkomna til Sverige
2. Statsmaktens befogenheter kunna enligt folkrätten ej utövas på utenländsk territorium.
3. Svenska regjeringen ville ej på förhand giva garantier beträffande återresa.
Det usedvanlig viktige pkt. 2 ble aldri nevnt under "rettsoppgjøret" - og det er også "glemt" av Johs. Andenæs !
STATSMAKTENS FORRETNINGER ( ANLIGGENDER ) .KAN IFØLGE FOLKERETTEN IKKE UTØVES PÅ UTENLANDSK TERRITORIUM :
Jfr. overlege Johan Scharffenberg i Farmand 18.06.60 s. 27 :
Borgerne i det okkuperte Norge hadde verken plikt til eller mulighet for å adlyde bestemmelser makten som eksilregjeringen utstedte i kraft av fullmakten. Se også professorene Strupp & Schlochauer i VÖLKERRECHT I s. 499
Die britischen Gerichte behelten sich aber vor, die formelle Gültigkeit der berichtlichen Erlasse der Exilregierungen zu überprüfen.
I "Hovedpunkter i folkeretten" s. 181 uttaler professor dr. juris Carl Aug. Fleischer :
16. Spesielt om militær okkupasjon
Under krig vil ofte en av partene få herredømme over et større eller mindre del av den annens territorium. Det alminnelige synspunkt_i folkeretten er at okkupasjonsmakten anerkjennes som den faktiske innehaver av statsmyndigheten i området. Okkupasjonsmakten skal derfor utøve de tiltak som er nødvendige fordi de ordinære myndigheter er satt ut av spillet.
Jfr. her h. r. advokat Annæus Schjødt i RIKSRÅDSFORHANDLINGENE i 1940 s. 66 :
Jeg minner på dette punkt om hva jeg tidligere har påpekt, nemlig at Kongen og Regjeringen dengang i utstrakt grad faktisk var satt ut av spillet.
Jeg har på denne og på foregående side dokumentert :
A Statsmaktens anliggender kan dikke utøves på utenlandsk territorium
B Borgerne i det okkuperte Norge hadde ikke plikt til adlyde bestemmelser som eksilregjeringen utstedte i kraft av (Elverumsfullmakten)
C De britiske domstoler forbeholdt seg å overprøve eksilregjeringens forordninger.
D Etter folkeretten anerkjennes okkupasjonsmakten som den faktiske innehaver av statsmyndigheten i området.
E. Kongen og
Regjeringen var i okkupasjonstiden i utstrakt grad faktisk
satt ut
av spillet.
Konklusjon
her
De anordninger som "oppgjøret" bygget på var ulovlige og ugyldige.
Som ytterligere bevis tar jeg med en uttalelse av den kjente professor Johan Vogt (Kronikk i Dagbladet 09.04.60) :
Det er en annen folkerettslig regel som sier at en landflyktig regjering
ikke har jurisdiksjon over et område som den ikke lenger behersker.
En landflyktig regjering kan nok
utsende moralske appeller til befolkningen i et okkupert område,
men den kan ikke utøve noen juridisk
myndighet.
På ark I har jeg dokumentert at en samlet generalstab
fastslo at det kan ikke ”føres operasjoner i militær forstand."
På ark VIII (nederste linje) har jeg gjengitt pressekonsulent Gotaas : "alt tydet på en nær forestående kapitulasjon"
På ark III (siste linje) har jeg sitert Undersøkelseskommisjonen : ”Det fantes således ikke en eneste avdeling i Hæren som etter militær oppfattning var skikket til å gå i krig.”
På ark IX har jeg dokumentert Nygaardsvolls "bestemte mening var å reise til Sverge.”
Jeg kan her tilføye at statsminister Nygaardsvoll allerede under Stortingets ettermiddagsmøte på Hamar 9. april tilkjennega sitt syn : Det var f o r h a n d linger- ikke krig som var hans linje. (Se "Forhandlinger for lukkede dører") s. 352 :
Jeg kan ikke si at jeg er imponert over Englands hjelp, eller over de løfter som vi får. Jeg må derfor anbefale at hvis vi får et svar som er tilfredsstillende på det telegram som presidenten visstnok refererte, så må Regjeringen og presidentskapet nevne opp kanskje en tremannskomité til å forhandle med den tyske minister om hvilke betingelser Norge kan utøve sin suverenitet på.
Her vil nok leseren spørre forundret : Dersom det nå var slik at generalstaben fant det umulig å ta en krig med så mangelfullt utstyr, og landets statsminister (og flere av statsrådene) ville flykte til Sverige - hvordan kunne det da komme til krig ? I det følgende skal jeg forsøke å svare på det..
Qberst Otto Ruge var ved krigsutbruddet generalinspektør for Infanteriet og var den 9. april om morgenen på toget fra Stockholm til Oslo. Etter ankomst til Oslo fikk han telefonkontakt med oberst Johs. Schiøtz, og sammen tok de bil over Sundvollen Gjøvik og Hamar. Deretter reiste Ruge videre til Elverum, hvor hans mobiliseringsplass var. Han søkte forsvarsminister Ljungberg for å få ham til å velge krigslinjen. Se Militære UKs rapport. s.146
I samtalen ga oberst Ruge uttrykk for at man burde velge krigen.
I Nygaardsvollbiografien "Gubben" skriver Reidar Kirsti :
"Mange av de gamle antimilitaristene var blitt nyfrelste forsvarsvenner".
Blant disse nyfrelste fant Ruge? meningsfeller. En av dem var Terje Wold. Den militære UK opplyser om ham s. 138 :
Wold så saken fra et rent politisk synspunkt Han var ikke i tvil om at vi måtte gjøre motstand og ikke risikere å komme på den gale siden i den krig som pågikk.
Ifølge Kersaudy : "Vi stoler på England” s. 45 var det forsyningsminister Trygve Lie som sørget for at general Laake ble avskjediget på timen og erstattet med Lie
Trygve Lie overtalte sine kolleger til å gi Ruge general Laakes plass, og dette ble gjort natten mellom 10. og 11 april.
eg må her bringe til lesernes kunnskap at Trygve Lie var en mann med en sjelden allsidig bakgrunn. I årene 1919-22 var han sekretær i Det norske Arbeideparti. Samtidig var han en høyt gasjert medarbeider for Stalin.
I Nationen 19.02.02 fortelles om Trygve Lie bl.a. :
Titlestad har funnet dokumenter fra så tidlig som 1920, som beviser tunge økonomiske overføringer til norske kommunister og sosialister.
To som fikk penger dette året var Martin Tranmæl og Trygve Lie, henholdsvis 10.000
og 7.000 kroner.
Det var svimlende summer den gang.
Avisen bygger her på
en årelang undersøkelse av russiske arkiver, utført av
professor
Titlestad.
Senere
hen gjorde Trygve Lie seg bemerket som oppvigler mot militærvesenet,
se her
Kjell
Fjøstoft : "Mot stupet" s. 49 :
Og raseriet blant offiserene blir ikke mindre når de oppdager at den ene av oppviglerne er Trygve Lie.
I Nygaardsvollbiografien "Gubben" skriver Reidar Kirsti :
Mange av de gamle antimilitaristene var blitt nyfrelste forsvarsvenner
”gubben” s.114
Arbeidskamper, konflikter — og klassejustis. Mange av Arbeiderpartiets fremste folk ble satt under tiltale. For oppfordring til militærstreik ble disse dømt i 1924: Einar Gerhardsen, Håkon Hoff, Rolf Hofmo, Malfred Bergseth, Martin Tranmæl, Håkon Meyer, Oscar Torp, Severin Arnesen, Nils Hønsvald, Aksel Zachariassen.
Øverst på foregående side har jeg omtalt at general Laake nokså brutalt ble fratatt sin stilling som KG og erstattet med oberst Ruge natt til 11. april. Laakes store "feil" var at han vurderte den militære situasjon faglig riktig – noe vi snart skal få bekreftet. Om Laakes avgang skriver dr. Borgersrud s. 264 i "Konspirasjon og kapitulasjon" :
Nå skulle han ofres av statsrådene som ikke hadde spandert en tanke på hans arbeid. Det var ikke merkelig at han følte seg urettferdig behandlet. Men Wold ga seg ikke, og spilte for galleriet.
Det er nok to hovedårsaker til at Ruge valgte krigslinjen : Han anså seg flere ganger forbigått i tjenesten, bl.a. ble den yngre Fleischer foretrukket som sjef for 6. divisjon i Harstad og oberst Ljungberg - som var yngre enn Ruge ble utnevnt til forsvarsminister i desember 1939. Den annen - og kanskje mest tungtveiende årsak - var at Ruge hadde en naiv tro på at England ville komme Norge til hjelp - raskt og effektivt. Det skulle ikke gå lang tid før Ruges optimisme måtte vike plassen for dyp skuffelse og fortvilelse.
I boken "Vi stoler på England" s. 48 beretter professor Kersaudy om Ruges reaksjon da han fikk se ”hjelperne" :
«Skuffelsen ved synet av de britiske troppene som defilerte foran "ham sto tydelig å lese i ansiktet hans. Det var ingen vanlige tropper og vi konstaterte med forskrekkelse at de eneste våpnene de hadde var geværer og lette mitraljøser (...) intet luftvernskyts, intet panservern, intet artilleri, ingen transportmidler.» (132)
S. 46 i samme bok forteller professoren om de samme tropper :
Faktisk var det bare to av disse offiserene, bortsett fra Morgan selv, som hadde krigserfaring,44 og flertallet av soldatene hadde en heller skral bakgrunn: Tretti timers kveldskurs... '. ~
Mange kjenner statsminister Nygaardsvolls bitre ord om "befrierne" som kom til Romsdalen (Nygaardsvold I s. 166:
Det var sagt om dem at det bare var kirkegårdsvakter og skopussere England hadde sendt, og etter resultatet å dømme var det grunn til å tro at det var riktig nok. På Åndalsnes hadde de ikke utmerket seg på annen måte enn som tyveknekter og voldsmenn.
Se også Kersaudy : "Kappløpet om Norge" s. 164 :
«Ved en anledning hadde halvfulle britiske soldater kranglet med og til slutt skutt mot noen norske fiskere. Offiserer i den britiske hæren oppførte seg stadig med prøyssisk arroganse.
I før nevnte avhandling stiller dr. Borgersrud et interessant spørsmål :
Hva slags hær var det som kjempet mot tyskerne i Sør-Norge i 1940? Detter er et viktig spørsmål for svaret på det avgjør hvilke muligheter Ruge hadde i valget av taktikk. På Renamøtet hevdet Generalstaben at det ikke lenger kunne føres operasjoner i militær forstand. Det var riktig. Den regulære hæren hadde i realiteten gått i oppløsning for den oppsto, fordi mobiliseringsbeholdningene allerede var tapt.
Det kom snart knuter på -tråden mellom Ruge og de britiske militære, bl.a. om kommandoforholdene. Britene vek ikke .tilbake for å føre Ruge bak lyset. I boken ."Unngå å irritere fienden" s. 122 blir dette nevnt av Lars Borgersrud :
Samme dag hadde det kommet et telegram fra imperietsgeneralstab til Ruge. Nå foregikk imidlertid Ruges samband med britene via den mobile kortbølgestasjonen som Secret Service-mannen Franks Foley hadde organisert (generalstabens kommunikasjonsavdeling hadde brutt sammen). Foley fikk den britiske militærattachéen King-Salter til å ta ansvaret for å holde telegrammet tilbake. PÅ samme måte underslo King-Salter Ruges ultimatum i sin rapport om møtet til London.
I "Vi stoler på England" s. 46 kommenterer professor Kersaudy :
Det var nok bra at den nye øverstkommanderende var nesten helt ukjent med det som skjedde i London i mellomtiden. Hvis han hadde visst det, ville han utvilsomt hatt adskillig mindre tro på at planen-skulle lykkes...
Side 48 skriver professoren :
Hvordan var så de norske myndigheters reaksjon? General Ruge og Kongen selv gjennomgikk en prosess som spente fra stor tro på rask britisk hjelp til tydelig skuffelse da hjelpen uteble.
"Den tydelige skuffelse" hos Kongen synes å ha meldt seg bare vel en uke etter at felttoget kom i stand. Han innså vel at britenes mange løfter var sørgelig lite verd. I "Kappløpet" beretter Kersaudy s. 163 :
I Norge ventet Kongen og regjeringen, i likhet med general Ruge og staben hans, fremdeles på den store flåteoperasjonen mot Trondheim. England hadde tross alt lovet dem dette helt siden 9. april. Den 21. april fikk Kongen mens han var i Vågå besøk av admiral Evans som kunne fortelle ham at angrepet ville begynne ... samme dag. Kong Haakon var etter hvert blitt skeptisk til troverdigheten i de britiske løftene, og svarte at han ikke ville si noe til regjeringen, «for hvis angrepet ikke ble satt i verk eller mislyktes, ville de miste troen på britene». Troen var sannelig blitt satt på prøve før: Ved Åndalsnes hadde de opplevd primitive, dårlig utstyrte, udisiplinerte soldater uten kjøretøyer og artilleri, som marsjerte til fronten med fire fotballer og 50000 sigaretter.
Ruge hadde som norsk
KG et voldsomt handikap : Han måtte unnvære informasjon både fra det britiske
forsvarsdepartement og fra admiralitetet, se "Kappløpet"s. 135 :
Med hensyn til strategiske planer hadde tross alt både forsvarsdepartementet og
admiralitetet samt statsministeren selv helt siden felttoget startet passet
godt på å holde sine nye allierte i uvitenhet.
Den britiske sendemann Cecil Dormer, ble tydeligvis ikke imponert over norske regjeringsmedlemmers realitetssans da de møttes 26. april. I "Kappløpet s. 164 gjengis deler av Dormers rapport :
Til min forbauselse virket de relativt optimistiske, men det var åpenbart fordi de ikke var klar over den militære situasjonen
Ruges og "vår store alliertes felttog i Sør-Norge varte bare i vel 2 uker. Så skjedde dette :
Ved daggry den 28. april mottok general Paget den skjebnesvangre ordren fra forsvarsdepartementet: Evakuering av alle britiske styrker «så snart som mulig». Videre fikk han instruks om ikke å underette general Ruge.
Da allierte styrker den 2, mai 1940 rømte fra Namsos, fulgte den britiske sjef en tilsvarende ordre - Oberst Getz som var sjef for de norske styrker ble latt i stikken. Se Getz: ”Fektningsrapport" s. 153 :
Dagsbefaling den 3. mai 1940.
Da England og Frankrike av oss ukjente grunner har opgitt forsøket på å støtte oss i vår kamp og inatt uten varsel har trukket sine tropper ut ved Namsos.
General Paget var imidlertid tvunget til å bryte instruksen cm å hemmeligholde ordren, om evakuering fra Sør-Norge, se "Kappløpet" s. 165 :
Jeg var avhengig av Ruge for å få transport, både med bil og tog, og for å få beskyttelse av flankene. [...] Jeg besluttet at det riktigste ville være å si alt som det var. [...] Derfor gikk jeg til hovedkvarteret hans og gjorde som jeg hadde bestemt.»78
Ved 5-tiden om morgenen 28. april ble general Ruge oppsøkt av sin britiske kollega Paget og fikk forkynt "budskapet" om britenes tilbaketrekning - se "Kappløpet s. l65 :
Så sprakk det, ifølge Paget, for Ruge: «Han snakket i sterke ord om at landet hans var sveket. Da vi la minefeltene utenfor norskekysten, sa han, måtte vi ha vært klar over faren for at Tyskland ville svare med invasjon, og likevel hadde vi ikke tatt de nødvendige forholdsreglene. Han var blitt lovet en britisk divisjon i sør, og alt han hadde fått var min styrke på fem bataljoner uten artilleri. Han hadde holdt hæren sammen ved forsikringer om at sterke britiske styrker var på vei med hjelp, men etter dette ville ingen lenger ha tillit verken til ham eller England,»80
Som
nevnt på ark IX hadde statsminister Nygaardsvoll liten tro på Englands
"høysinnede" hjelp. I Nygaardsvold I s. 106 gir han uttrykk
for tvil.
Søndag den 21. april var den engelske admiral Evans på besøk. Han lovte at
neste søndag skulle Trondheim være gjenerobret. Jeg kan ikke si jeg trodde noe
videre på ham, og min tvil viste seg dessverre senere å være berettiget.
S. 139 i samme bok konstaterer Nygaardsvoll :
Englands interesse har hele tiden samlet seg om Narvik. Det har vært et rent politisk spill, intet annet.
C.J. Hambro hadde fra felttogets første dag. hatt en klippefast tro på at de allierte ville kaste tyskerne på havet i løpet av kort tid. Man kan derfor lett forstå hans sinne og skuffelse da han fikk underretning om de alliertes evakuering. I "Frå skanse til skanse" forteller Koht :
Harmen hos Hambro kokte reint over. Han sa at vi kunne ikkje lenger ha noka tillit til England, for den engelske regjeringa, heldt ikkje det ho lova. Han nytta sterke ord.
Kanskje det var Englands løftebrudd overfor Norge Hambro hadde i tankene da han i en kringkastingstale i Town Hall Club i New York 9. februar 1943 sa bl.a. :
Kan hende de små nasjoner er unødig mistenksomme. Men de har all mulig grunn til å være det. De husker altfor godt hvor ofte vage løfter som er blitt forespeilet små nasjoner er blitt glemt.
Den norske regjering kom med en innstendig henstilling til britene om å trekke tilbake evakueringsordren. Men det førte ikke fram - se Nygaardsvoll I s.113 :
Vi ble enige om telegrafisk å gjøre de kraftigste forestillinger i London om tilbaketrekningen. Utpå ettermiddagen fikk vi imidlertid beskjed om at beslutningen var uigjenkallelig, og at vi skulle være ferdige til å gå om bord på en engelsk krysser klokken 23.
Britenes beskjed om "å være ferdige" klargjorde uten omsvøp, hvem som hadde den faktiske makt i kongeriket Norge - se "Kappløpet" s. 166 :
Telegrammet var i virkeligheten temmelig skarpt: «Hans Majestets regjering har besluttet at Hans Majestet Kongen av Norge, hans følge og medlemmer av den norske regjering skal evakueres sammen med de siste troppene som forlater Molde-området. Dette skal gjennomføres sågar mot Kongens ønske om nødvendig, for at han ikke - gjentar ikke - skal fallle i tyske hender. [...] Hans Majestet skal ikke - gjentar ikke - underrettes om evakueringsplanen på det nåværende tidspunkt. Det skal bare brukes makt hvis Kongen etter første evakueringsnatt nekter? å reise.»87
Kl. 21.30 om kvelden den 29. april gikk Kongen og regjeringen samt. de alliertes sendemenn ombord i den britiske krysser Glasgow for å bli transportert til Nord-Norge. Samme kveld ble det holdt statsråd ombord. Koht .klarte ikke å styre sitt raseri - se "Kappløpet" s. 167 ;hvor den britiske sendemann siteres :
Men Koht hørte ikke lenger på meg og styrtet ut fra offisersmessen hvor konferansen ble holdt, mens han ropte: «Dere dreper oss,_dere dreper oss».
Statsråd Nils Hjelmtveit synes også å være bitter over løftebruddene. Se "Vekstår og Vargtid" s. 190
Men tiltross for at de like overfor Norge hadde vært nokså påtrengende for å få trukket oss med i krigen, var de lite forberedt på å ta konsekvensen da vi var kommet med. Effektiv hjelp kunne de jo ikke gi oss. Nå kan Norge være den syndebukken som de kan laste ansvaret over på..
Der var underhandlinger med engelskmennene om å få overdratt håndvåpen, og det var gitt løfter også her, men også disse ble brutt.
Statsminister Nygaardsvold følte seg forrådt og bedratt. I Nygaardsvoll I s. 172 står det :
Vi hadde for over en måned siden bestilt våpen og ammunisjon fra England. Som jeg før når sagt, vi bad ikke om det som gave, vi ville kjøpe for full og kontant betaling. Vi hadde spurt, vi hadde telegrafert, vi hadde tryglet, og vi hadde forsøkt å være brutale. Intet hjalp. Vi fikk bare løfter, men ikke noe av det vi hadde bestilt. Også stod vi der! Forrådt., sviktet og bedratt. En kan si at vi hadde vært naive, ja, at vi til og med hadde vært utilgivelig dumme.
Etter krigen ble Ruge betraktet som en nasjonalhelt og han ble tildelt høye utmerkelser og æresbolig. Det var først i 1989 at en høyere sakkyndig offiser våget å gi en nøktern og korrekt beskrivelse av Ruge og hans målbevisste arbeid med å få trukket Norge inn i krig mot verdens den gang sterkeste krigsmakt. Fra offiserens redegjørelse i tidsskriftet NORDISK FORSVAR s. 31 tas med :
Først og fremst har fremstilt Ruge som om han mottok, vervet som KG - Kommanderende General - nærmest motstrebende. Det skriver han også selv ved en anledning, men hans handlinger de første par dagene ener den tyske invasjonen viser at han arbeidet bevisst med politikerne for å få de til å ta opp kampen. Han uttrykker ingen motforestillinger, til tross for, som han ut trykker det: "Kommanderende General, generalstabssjefen, generalstabens avdelingssjefer og Kommanderende Generals førsteadjutant, alle uttalte seg sterkt og fremholdt hvor vanskelig vår militære situasjon var.
Ruge's lederstil var den samme som politikene han hadde lært seg å samarbeide med: PASSIV. Hvis forsvarsordningen av 1933 var et folkebedrag, så var det et like stort folkebedrag å tro at det skulle komme noe hjelp som monnet fra de allierte. Dette burde Ruge ha forstått, likevel som den sittende militære ledelsen.
Muligheten for alliert hjelp var Ruge's hovedargument for å kunne ta opp kampen. Men intet i tiden før invasjonen av Norge ga noen holde punkter for at England og Frankrike skulle stille opp noe mer enn de hadde gjort i Polen, Finnland, eller for den saks skyld på sin ”egen" front, i Frankrike. Mannerheim i Finland, skjønte fort dette.
Artikkelforfatterens konklusjon er klar:
Merkelig nok har historien undertrykt at disse herrer faktisk fikk rett. Det var de som vurderte situasjonen riktig. Det VAR håpløst.
Tidende, 9.5.1948:
Churchill ville.
Winston Churchill opplyser i sine memoarer fra siste krig, at den britiske regjering hadde bestemt ikke bare å legge miner på norsk territorium for å stanse malmtransporten fra Narvik, men også å landsette slarker i Narvik, Stavanger, Bergen og Trondheim, for å hindre at tyskerne satte seg fast i disse byer.
Det er dermed slått fast at tyskerne hadde rett i den påstand som vi ikke trodde på, at de allierte ville opprette baser i Norge. Winston Churchills opplysning er et varsel for fremtiden om hva som vil skje med en liten nasjon som vil være nøytral.