Den norske kapitulasjonen 10

Et resymé om den såkalte "Elverums-fullmakten", den norske kapitulasjonen 10. juni 1940 og den tyske kapitulasjonen 7. mai 1945.

Etterkrigsmyndighetene gjorde det de kunne, for å skjule sannheten om ubehagelige krigshendelser, og sin egen virksomhet før, under og etter krigen. Det ble skrevet en heroisk krigshistorie som passet Regjeringens tidligere propaganda, og som tilfredsstilte folks oppfatning av hendelsene. Inhabile professorer, jurister og journalister var behjelpelig med forfalskninger, omskrivinger, feile oversettelse av kapitulasjonsavtalen av 10 juni 1940 m.v.

Jeg vil ikke her unnlate å ta med noen linjer om statsrådene før, under og etter krigen, Trygve Lies og Oscar Torps I perioden 1918 - 1932 fungerte disse som agenter for Sovjetunionen og var med å smugle inn ca 50.000 kroner fra Moskva for å finansiere opprør mot militærvesenet så landet kunne legges åpent til å bli en provins under Sovjet.

I den senere tid er avsløringene av forfalskninger kommet på løpende bånd, uten at myndigheten har tilbakevist noe som helst. De som, for en 20 til 50 år siden, avslørte forfalskningene, ble i mangel av motargumenter, mobbet fra alle hold og injuriert for å forsvare nazismen.

Flere forfattere og andre har påvist grove torturmetoder noen verre enn de tyske i fredstid mot ikke dømte, politiske fanger utført av nordmenn, og mot uskyldige barn, uten at myndighetene har grepet inn. Gjerningsmennene ble trodd av myndighetene, men ikke ofrene. Jeg viser til boken Brennpunkt egroN av Roar Henriksen, Tønsberg

Forslagsstilleren, stortingspresident Hambro, sa den 12. juni 1946 til undersøkelseskommisjonen:

Regjeringen i London kom i vane til å strekke den såkalte Elverums-fullmakteen lengere og lengere. Det var som om dens medlemmer efter hvert bibragte seg den tro at Regjeringen hadde fått enstemmig tillitsvotum på Elverum. Dette ble sagt offentlig skjønt det var meget langt fra det faktiske forhold.

Dermed bekreftet forslagstilleren at det eksisterte ikke noen "Elverums-fullmakt".

Jussprofessor Jon Skeie sa etter krigen i 1945 at selv om Regjeringen hadde hatt en "Elverumsfullmakt", så ville den ikke ha vært rettsgyldig av den grunn at den strider mot Grunnlovens § 97 som lyder: "Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft".

Foruten de foran nevnte emnene, la eksilregjeringen i tillegg, følgende momenter for sin virksomhet:

Konstitusjonell nødrett etter Grunnlovens § 17 og folkets rettsbevissthet. Rettsbevistheten hadde ikke noen lovhjemmel eller betydning m.h. til lovgivingen.

Heller ikke § 17 om nødrett, kunne brukes til nye lover, siden den ikke hjemlet strafferettslover.

Folks rettsbevissthet var fullstendig avhengig av den psykologiske propaganda de krigførende parter drev og hvor sannferdige de klarte å manipulere usannhetene. De allierte, og den norske regjering vant propagandakrigen.

Regjeringen var allerede handlingslammet om natten til 9. april da meldingen om overfallet kom. Takket være oberst Eriksens torpederingen av krysseren "Blücher" i Drøbaksundet og ved stortingspresident Hambros initiativ, rakk så vidt Kongen, Regjeringen og Stortinget å komme seg til Hamar om morgenen 9. april.

Under flukten ble det holdt 3 stortingsmøter. 2 på Hamar og det siste om kvelden 9. april i Elverum.

På møtet i Elverum foreslo Regjeringen at Stortinget skulle velge tre representanter til forhandlinger med tyskerne om en overgivelse. Hensikten var å få i stand en liknende overgivelse som i Danmark.

Presidenten uttalte: Vi håper sikkert alle, at det vil gå slik at disse forhandlinger kommer i gang , og at Stortinget, med de innskrenkninger som måtte bli en følge av situasjonen, kan fortsette å gjøre sin gjerning.-------- Jeg går ut fra at regjeringen og Storting vil kunne fortsette sitt arbeide omtrent på samme måte som Regjeringen og riksdagen i Danmark, innen den snevre ramme som er gitt. Forslaget ble enstemmig vedtatt, men ikke realisert. Det ble senere dysset ned og skjult for allmennheten.

Danskene gjorde det riktige. De forhandlet med okkupanten og sparte derved mange liv og store verdier. Danmark ble også et fritt land ca 2 og1/2 mnd. før Norge etter krigen.

Regjering og Stortinget ble klar over at de kunne ikke holde møter under flukt fra tyskerne. Det var dog lettere for Regjeringen å komme sammen, men også det viste seg ikke å være så enkelt.

Ved det siste stortingsmøte på Elverum, ble det av stortingspresident Hambro fremmet 4 muntlige forslag.
3 av disse ble enstemmig vedtatt. Det ble ikke stemt over det 4. forslaget, som var nr. 3 i rekken. Det 4. forslaget (forslag nr. 3) fremsatt av Hambro lyder:

"--------Det vil derfor, forekommer det meg, være naturligt at Stortinget gir Regjeringen en generalfullmakt til inntil det tidspunkt kommer da residentskapet i overensstemmelse med Regjeringen innkaller Stortinget til "møte igjen, å ivareta rikets anliggender, med Stortingets fullmakt til å treffe de nødvendige avgjørelser og beføyelser."

"Vi har fra før en bestemmelse om at regjeringen kan gi provisoriske anordninger i det tilfelle Stortinget ikke er samlet. Det er den samme fullmakt vi gir nå."

Getz: "Fullmakten ligger i situasjonen, vi kan ikke begynne å granske paragrafer."

Presidenten: "Det er en helt riktig bemerkning, og Stortinget bekrefter alene ved sin beslutning den generelle adgang til å gi provisoriske anordninger (min tilføyelse § 17 i grunnloven) som regjeringen har i den tid da stortinget ikke er samlet."

Stortingspresident Hambro sa at hans opprinnelige fullmaktsforslag ikke lenger var aktuelt. For undersøkelseskommisjonen etter krigen, forklarte Hambro at det ikke formelt ble votert over forslaget som var fremsatt da inntrykket var at representanten Førre ville reise sterk motstand om det kom til votering. Denne uttalelsen er aldri blitt offentliggjort, og av en eller annen grunn er den heller ikke nevnt i Kommisjonens innstilling til Stortinget. Forslaget, som ikke var nedskrevet falt derved bort (trukket tilbake) og følgelig ikke vedtatt. Det ble, som vi ser, sterkt fremhevet at hans forslag ikke skulle gi regjeringen (Kongen) noen utvidet fullmaktsordning utover § 17.

I sin bok om stortingspresident C.J. Hambro Liv og drøm skriver hans sønn på side 218: I et tilbakeblikk skrev CJH siden at "det kan neppe sies å være historisk riktig når Regjeringen under sitt opphold i London stadig lot anvende og selv anvendte det uttrykk at den hadde fått et enstemmig tillitsvotum i Stortinget. (Min tilføyelse: Om "Elverums-fullmakten"). I Norge kunne meget få den gang være vitende om at dette uttrykk lå på siden av sannheten".

Regjeringen ankom London uten noe fullmaktsforslag i lomma. I London ble Hambros forslag skrevet ned etter hukommelsen. Denne avskriften med mange feil og uten underskrift la Regjeringen til hjemmel for sin lovgiving i eksil.

Stray siktet i sitt innlegg til Grunnlovens § 17, nødretts-paragrafen som har denne ordlyd:

Kongen kan give og ophæve Anordninger, der angaa Handel, Told, Næringsveie og Politi, dog maa de ikke stride mot Konstitusjonen og de af Stortinget givne Love. De gjælde provisorisk til næste Storting."

Som det fremgår av § 17, så er nødretten temmelig begrenset, og det må foreligge en virkelig nødsituasjon, som vi hadde under krigen 9. april – 10. juni 1940.

Etter 10. juni, var Regjeringen ikke en nødsituasjon. De reiste frivillig ut av landet, levde godt og hadde god tid på seg også til betydelig intern krangel, som vi kan lese om i boka "Mai dagene 1945."

"Krigsavisen" som kom ut i år 2000 i forbindelse med 60 års markeenstemmig vedtatt.

For å si det rett ut så har "Krigsavisen" skrevet mye tøv, og en ønsket krigshistorie. Intet forslag er gyldig før det er foretatt en avstemning for eller imot, og ikke minst i en så meget viktig sak som en fullmakt om at regjeringen skal overta Stortingets funksjoner, så lenge krigen varer.

Samme avis skriver videre at den de såkalte "Elverums-fullmakten" var overflødig. Den konstitusjonelle nødretten (Grunnlovens § 17) ville har vært grunnlag godt nok for Nygaardsvold-regjeringen.

På stortingsmøte den 28.2.46 kom Nygaardsvold med følgende uttalelse som motsier Krigsavisens konklusjon:

"Er det så at Stortingets vedtak på Elverum var og er uvirksom, et uttrykk som ble innført under under forhandlingene i juni måned 1940 mellom tyskerne og presidentskapet, er det så at fullmakten er uvirksom, all right, da er jeg - og jeg er sikker på også den øvrige regjering - villig til å stå til ansvar for det som vi gjorde mens vi satt over i England. NØDRETTEN ER IKKE NOK."

§ 17 lyder: "Kongen kan gi og opphæve anordninger hva angår handel, Told, næringsvei og politi."

I sin bok "Med England i ildlinjen" side 69, omskrev statsråd Trygve Lie Grunnlovens § 17 slik:
"Kongen kan gi og foreskrive anordninger hva angår handel, folk, næringsvei og politi."
Ordet "ophæve" er skiftet ut med "foreskrive", og ordet "Told" har han erstattet med ordet "folk." Var denne feilskrivingen gjort med vilje?

Og der (på Elverum) fekk Hambro forma dei fullmaktene som ga Regjeringa eit fast lovleg grunnlag å stå på.

Stortingsmann Carl P. Wright 21.01.1960.. Den norske regjering i London kunne umulig ha det stenografiske referat av Stortingets forhandlinger på Elverun 9. april 1940. Det regjeringen holdt seg til i London, var et referat av ordlyden til forslaget om Elverums-fullmakten, skrevet av professor Wilhelm Keilhaug. Dette stemmer. Fordi stortingspresidenten hadde ikke skrevet ned sitt forslag til fullmakt. Forslaget ble trukket tilbake, da Stortinget mente at § 17 i Grunnloven var dekkende.

I Hambros forslag til "Elverums – fullmakten" sier han at den gjaldt de vedtak som er påkrevd for å vareta Rikets interesser.alle, For å utvide sin myndighet føyde eksilregjeringen til for egen regning, det betydningsfulle ordet alle slik at ordlyden ble: "fullmakt til å gjøre alle de vedtak som er påkrevd." Er ikke en slik tilføyelse en forfalskning?

Stortinget kan ikkje delegra sin konstitusjonelle råderett til ei anna statsmakt, som f.eks. Kongen i statsråd. For Stortinget kunne ikkje gjeva noko slik fullmakt.

Dette sitatet forteller at Stortinget ikke hadde hjemmel til i delegere sin myndighet. Et eventuelt fullmaktsvedtak ville ikke ha hatt noen konstitusjonell verdi.

Hambro holdt til sammen 18 taler i eksil. Ingen av talene omhandler en så meget viktig sak som "Elverums – fullmakten."

I følge historieforfatter John Sand, var det smarte norske – og inhabile jurister som fikk regjeringen ut av knipa, bl. annet professor Johs. Andenæs. Han skriver om "Elverums-fullmakten" i sin bok "Det vanskelige oppgjøret" side 93:

"---presidenten sørget ikke for at den ("Elverums-fullmakten") ble satt under formell avstemning. Høyesterett fant at forslaget likevel må anses vedtatt, og jeg er enig i det".

Her begår professoren så mange feil at han ville ha strøket til eksamen, men så var han seierherrens representant.

Dommere har, uten ansvar, tidligere begått grove feil ved å dømme og ruinere uskyldige menneseker. Det var inhabile dommer som i høyesterett med en stemmes overvekt, anså "Elverums-fullmakten" som gyldig. Flertallet i Høyesterett mente at det i stortingsmøte 9. april ikke var kommet innvendinger mot forslaget. Det stemmer ikke. Som tidligere referert, var det kommet innvendinger fra Chr. Stray (H) og fra Ingv. Førre (V). En avstemning ville ikke ha blitt enstemmig. Presidenten sa derfor heller ikke at forslaget anses for enstemmig bifalt.

Det er utrolig at Høyesterett overtar Stortingets funksjoner etter krigen, og bestemmer at et forslag anses vedtatt uten at Stortinget har foretatt votering. Konklusjonen av høyesteretts avgjørelse blir at forslag i kommunestyremøtene, kan anses vedtatt uten avstemning.

Juristprofessor, Jon Skeie, hevdet i et offentlig skrift (Farmand nr 45 6.nov 1965) og i dagspressen, at det lovverk rettsoppgjøret var basert på, var grunnlovsstridig, og dessuten at både lagmann Solem og høyesterettsjustitiarius Berg var ugilde som dommere, siden de hadde vært engasjert ved utarbeidelsen av det anvendte lovverk.

Denne delen er beskrevet under avhandlingen i linken om Forspillet. Jeg vil bare kort nevne at over 3000 norske anleggsarbeidere jobbet på harde livet med å gjøre flyplassene i stand for tyskerne. De kom dit i flokk og følge, lokket av god betaling, tobakk og brennevin, samtidig som andre nordmenn kjempet en desperat krig mot overfallsmennene i Nord-Trøndelag og på Narvik fronten. Resultatet var at store tyske bombe- og transportfly kunne fly skytteltrafikk helt opp til Narvik med forsyninger og og angrep sivile og norske stillinger ved fronten.

Jeg legger inn noen foto som viser tyskernes begeistring over den norske hjelpen.

Øverste tyske sjef i Norge takker de norske anleggsarbeiderne
for en flott arbeidsinnsats, som reddet seieren ved Narvik. Etterpå ble det en stor fest for den tyske seieren på Bjørnfjell

Spionen i ballettsko som skulle sørge for at Kongen ble kidnappet av tyskerne. Spionasjen i Bjerkvik.

Kilder:
Grener Grenersen, Bjekvik
Avisene Nordlys og Harstad Tidende.

Etter de tyske flyangrepene mot Bjerkvik, 17. mai, påstod de allierte at det måtte være spioner i området som ga opplysninger til tyskerne.

Det gikk rykter om spioner både her og der, men det var ingen nordmenn som drev spionasje mot eget land. Derimot så var det spioner av utenlands fabrikat. Det forteller forfatteren Anne Lene Lie, Bjerkvik, i sin bok "Gåten Marina, Hitlers spion i norske ballettsko." Boka forteller at den russiske ballettdanserinnen Marina Goubina ble i 1931 gift med nordmannen, ingeniør Einar Andreas Lie. De var bosatt i Sovjet, men ble uønsket der, og flyttet til Norge i 1934. Den egentlige planen var at Marina skulle bli sovjetspion i Norge. Det var hemmelig for mannen, men hun holdt kontakten med sine oppdragsgivere i Sovjet. Under oppholdet i Norge gikk hun over til tyskerne og ble en av deres beste spioner. Hun fikk kontakt med den tyske storspionen Benecke, kjent for sin virksomhet i Narvik området før krigen. Han ble avslørt og utvist fra Norge med avreise den 8. april 1940, men krigsutbruddet dagen etter førte til at han ble i landet.

Tyskerne hadde hele tiden planer om å kidnappe Kongen og bringe ham tilbake til Oslo, men det lykkes ikke. Kongen kom til Tromsø. Benecke satte i gang et nytt forsøk på å kidnappe Kongen.

I den frie delen av Nord-Norge var det prekær mangel på medisiner og annet legeutstyr. Det ble gjort en henvendelse fra Tromsø til Røde Kors i Oslo om å få sendt et fly nordover med medisinske utstyret. Tyskerne godtok forslaget og satte i gang sine forberedelser, men de hadde andre hensikter.

Etter de franske styrkers landgang i Bjerkvik 13. mai, og de norske angrep mot Bjørnfjell, manglet tyskerne etterretningsrapporter om de alliertes planer og styrke. General Dietl tok kontakt med øverstkommanderende for Norge, Falkenhorst i Oslo og ba om hjelp til etterretningen. Spionsjefen, admiral Wilhelm Canaris fikk oppdraget. Han var også kjent for sin førkrigsspionasje i Nord-Norge. Han ga oppdraget til sin venn Benecke, og valget for han var ikke vanskelig. Ballettdanserinnen hadde usedvanlige gode evner som etterretningsagent og hun ble satt til oppdraget.

Planen var at hun skulle være med et Røde Kors fly nordover, kamuflert som Røde Kors søster iført uniform og falske papirer. På returen skulle flyet ta turen om Bjørnfjell. Der var det meningen at Marina skulle hoppe ut i fallskjerm nær Dietls hovedkvarter. For sikkerheten skulle flyverne være tyske.

Planen ble diskutert på en kafè i Oslo. En kvinnelig gjest i resturangen ,Aslaug Holm-Hansen, oppfattet hva som ble sagt og underrettet polarforskeren Helge Ingstad som igjen kontaktet Røde Kors i Oslo. Etter dette satte Røde Kors frem krav om at de selv skulle plukke ut mannskapet på flyet. Flyverne skulle være norske. Det godtok tyskerne motvillig, men de kunne ikke hindre at Røde Kors sendte hjelp nordover. Avsløringene på kafeen, førte til at spionen Marina ikke ble med med flyet.

Under en senere pressekonferanse møtte den da 100 år gamle Helge Ingstad og fortalte om dansespionen "Ebba". Han berømmet forfatteren Anne Lene Lie for det meget grundige arbeid hun hadde utført i sin bok.

"Ebba" ble isteden sendt som Røde Kors søster nordover til Bjørnfjell med tog gjennom Sverige. Hennes kamuflerte oppdrag var å skaffe oversikt over hvilken "hjelp" sivilbefolkningen i Narvik - området og Bjerkvik hadde behov for. Den 12. mai reiste hun fra Oslo med tog gjennom Sverige. Hun kom greit gjennom de sterke svenske kontrollposter ved hjelp av de falske papirer.

Under en stopp i Kiruna, kom hun i kontakt med en såret norsk krigsfange, kaptein Eidissen fra Bjerkvik. Hun prøvde å spørre ham ut. Han fortalte at hjemme i hagen hadde han gjemt et kart som var kommet på avveie fra noen tyske flyslipp. Tyskerne lette forgjeves etter mappen med dokumentene og kartene. Nå måtte ikke mappen ikke komme i tyskernes hender. Dette var en lekkerbisken for spionen.

Benecke hadde ordnet alt. På Vassijaure stasjon like ved grensen på Bjørnfjell, skulle hun gå av toget og ta reinskyss (Benecke hadde ordnet reinskyssen klar for transport) ned til Bones i Salangsdalen. Grunnet økende grensekamper i området, måtte denne planen kanselleres. "Ebba" som også behersket skikunsten, fikk skiutstyr og kom seg frem til grensevannet Holmvatn. Her møtte hun to ukjente menn (svensktalende) som sa sitt passord og hadde instrukser og mat. Etter en meget anstrengende tur kom hun omsider frem til Bjerkvik, Som representant for Røde Kors, i sin Røde Korsuniform. Med et lite Røde Korsflagg i handa (eller på ryggsekken?) kom hun fort i kontakt med de nødlidende bjerkvikværingene.

I Bjerkvik var nesten alle hus skutt i filler etter det britiske angrep den 13. mai fra sjøen. 18 - 20 sivilpersoner var drept, dertil mange sårede. Nøden var stor. Det manglet alt, hus, mat klær m.v.

"Ebba" ble omringet av folk, deriblant Grener Grenersen, som har skrevet om hendelsen slik: " Herre min Gud her står jo en engel, tenkte flere. Hun snakket litt svensk og norsk. Hun var trøtt og sliten etter den lange turen fra Riksgrensen. Når hun tok frem sin hvite notisbok med røde kors merker på permene, følte vi at hjelpen allerede var på tur. Alt vi trengte ble grundig nedskrevet i den vidunderlige boka. At det hele var et bedrag av en velskolert spion, var utenfor vår fatteevne. Hun delte ut litt sjokolade til de minste og bad oss holde motet til hjelpen kom fra Sverige. Hun fortalte om møte med kaptein Eidissen i Kiruna og om kartene i hagen.

Grenersen forteller, at på en eller annen merkelig måte hadde en Bjerkvik-dame funnet denne kartmappen i Stordalen. Mappen ble forseglet og levert til Marina. Hun forsikret at den skulle leveres til en svensk offiser straks hun kom over til Sverige. Ingen tenkte på at de tyske vaktposter ved grensen sikkert ville kontrollere ryggsekken.

Nå gikk turen til det norske og franske hovedkvarter, hvor hun merkverdig nok kom inn, for konferanser. Her var alle vegger dekket med kart og planer over operasjonsområdene. Alle i hovedkvarterene satte sikkert pris på den trengende hjelpen hun skulle organisere fra Sverige.

Etter to døgn forsvant "Ebba" like fort som hun var dukket opp. Det var nære på at hun ble avslørt av de norske vaktposter ved fronten mot Bjørnfjell. Med litt sjokolade, falske papirer og diplomatisk prat om at enhver forsinkelse måtte meldes til Røde Kors sentralt, kom hun gjennom. Etter ca 4 - 500 meter var hun over hos sine egne og var berget.

17. mai kom det første resultatet av hennes visitt, med flyangrep mot mål i Bjerkvik. I følge forfatteren Anne Lene Lie ble det foruten mot hovedkvarterene, rettet angrep mot et lasarett der sårede soldater lå klar for å bli fraktet til sykehuset i Harstad med lokalbåten "Trondenes". Grener Grenersen skriver i sin beretning at han registrerte over 200 bombetreff. Det var vanskelig å telle nedslagene for gjenlyden fra fjellene laget et kontinuerlig tordenbråk.

" Søster Ebba" traff general Dietl og hans adjutant, major Hermann, i hovedkvarteret på Bjørnfjell. Hun la ut alle sine opplysninger for Dietl også de hemmelige kartene for tysk angrep mot Kiruna. "Dette er helt utrolig. Du er vår redning", Uttrykte Dietl flere ganger under samtalene. "Ebba" tok returen med tog gjennom Sverige til Oslo. Dødssyk i en alder av 70 år ble hun innlagt på et sykehus utenfor Lisboa. Her fortalte hun til besøkende om sin spennende tur til krigsskueplassen i Bjerkvik og Bjørnfjell.

kom Røde Kors-flyet med sanitetsutstyr frem til Tromsø den 15. mai. Det norske forsvaret tok seg av flyet. Flyverne ble sendt til Målselv der de ble avhørt av general Ruge. Ryktene gikk at de to flygerne, Hans G. Lund og Finn Karlsen, var spioner og det ble arrangert en en fingert henrettelse av dem i Målselv.

Hans G. Lund flyktet senere over til England og begynte som flyver i Forsvaret. Han fløy bl. annet større transportfly fra USA til Storbritannia. Etter krigen (i 1950 årene) kom han til Bardufoss som oberstløytnant og stasjonssjef.

Det påståes at det var det britiske nederlaget i Frankrike som var årsaken til tilbaketrekningen av de allierte styrker fra Nord-Norge, men det er ikke hele sannheten. Det allierte (britiske) nederlaget i Norge var et faktum allerede da Åndalsnes måtte rømmes.

Da den hemmeligholdte evakueringsplanen ble kjent for Regjeringen i de første dagene av juni, oppstod det nærmest en panikkartet og rasende holdning over at britene ikke hadde gitt melding tidligere om en så viktig sak..

Dertil var britene så frekke, at de ba regjeringen å sende ut en kunngjøring om att tilbaketrekningen fra Norge var på anmodning fra Den norske regjering, men det nektet Regjeringen å gå med på.

Koht sa at nå hadde det vært nok av løgner, lureri, tomme løfter og kynisk snikksnakk, som om og om igjen endte med at forsvarsløse norske byer ble utslettet, og et svik mot våre soldater som ofret livet for en tapt sak.

Ennå var de våpen som var bestilt før krigsutbruddet og som var lovet i april ikke kommet, og nå begynner britene til og med å ødelegge de luftvernkanonene som skulle beskytte Tromsø.

Nordmennene hadde seieren i hånden, da de som en følge av det allierte sviket, mangel på ammunisjon og utstyr måtte be om våpenhvile. På formiddagen 10. juni ble det undertegnet et kapitulasjonsdokument i general Dietls hovedkvarter i turiststasjonen på Bjørnfjell. 6. divisjons styrker måtte trekke seg tilbake fra Bjørnfjell og demobilisere. Tyskerne overtok det resterende norske krigsmateriell. Jeg referer fra general Ruges telegram til de tyske myndigheter: Kongen og regjeringen har forlatt landet og har gitt meg ordre til å innstille fiendtlighetene.

I tillegg til kapitulasjonen på av 6. divisjon på Bjørnfjell, fikk forsvarssjefen fullmakt til gjennom legasjonen i Stockholm å henvende seg til tyske myndigheter og be om en statlig kapitulasjon av samtlige norske styrker etter at alle militære avdelinger hadde lagt ned våpnene.

I statsrådsprotokollen av 7. juni står skrevet, at I denne situasjon var det umulig å skaffe hæren våpen, nødvendig ammunisjon og annet krigsutstyr. Det vil være en håpløs situasjon og fortsette krigen. Etter nøye overveielser var Han ( Min tilføyelse: Kongen) kommet til det bestemte resultat at det eneste Han og Regjeringen i den forliggende situasjon hadde å gjøre var å reise fra Norge for i et fremmed land å fortsette arbeidet til Norges beste.

Kongen uttalelse var skrevet etter at britene hadde truet Kongen med å bruke makt for å få han til å reise over til England. (Se senere avsnitt om desertert i tysk fangenskap).

Fra enkelte regjeringsmedlemmer var det gitt uttrykk for av kampen for Norges selvstendighet skulle fortsette fra Storbritannia. Det er disse uttaleser som har gått igjen i krigsbeskrivelsene etter krigen, og som er oppfattet som om Norge førte krigen videre. Dette er ren usann propaganda. Det er kun det som Regjeringen har vedtatt og nedskrevet i statsrådsprotokollene som er gjeldende. Intet lands regjering kan reise fra sitt hjemland til et annet land og derfra føre krig mot et tredje land. Storbritannia tillot derfor ikke Den norske regjering å opprette egne stridsavdeliner.

For å få en propagandamessig seierrik avslutning på den britiske katastrofen ved Narvik, bestemte krigsrådet i England at før de allierte trakk seg ut av Norge, skulle byen gjenerobres for deretter å evakueres når de allierte forlot landet. Denne seiersbløffen måtte Norge betale dyrt med mange døde og sårede og en ruinert by, men det bekymret ikke britene. En propaganda seier var viktigere enn norske liv.

Kapitulasjonsavtalen av 10. juni i Trondheim var det mest nedverdigende og fullstendig unødvendige dokument, som ble undertegnet med tyskerne. Hvorfor ble den egentlig undertegnet? Regjeringen kunne jo forlate landet uten annen avtale. Det er åpenbart at Regjeringen ikke kjente konsekvensene av kapitulasjonsavtale, og det er nok grunnen til at de har gått ut med uriktige informasjoner både om avtalen og "Elverums-fullmakten" for å forsvare sitt eget skinn.

Kongen og Regjeringen hadde forhåndsratifisert avtalen ved en blankofullmakt til general Ruge. Den norske fullmaktsforhandler fra overkommandoen, oberstløytnant Roscher-Nielsen, ble hentet fra Tromsø den 9, juni i et tysk sjøfly og fløyet til Trondheim. Den norske forhandleren la frem kravene, men tyskerne avviste alle norske innsigelser, og dikterte betingelsene.

"Die gesamten norwegischen Streitkräfte legen die Waffen nieder und werden sie wärend der Dauer des gegenwärtigen Krieges nicht gegen das Deutsche Reich oder dessen Verbündete ergreifen.

Oversatt: Samtlige norske stridskrefter legger ned våpnene og forplikter seg til ikke å gripe til våpen igjen mot Det tyske Rike eller dets allierte så lenge (varigheten av) den pågående ( nåværende) krig varer.

Det ble fra norsk side ikke satt frem stedsbegrensinger i avtalen. Det betydde at den var gyldig for norske styrker også utenfor landets grenser. Det var for så vidt logisk, for Norge hadde ikke lengre innenlands styrker.

Kapitulasjonsavtalen har aldri vær oversatt riktig til norsk. I avtalens § 9 står det: Für seine Auslegung ist der deutsche Text massgeblich. Oversatt: For dens fortolkning er den tyske teksten bestemmende.

De øvrige §§ omhandler den praktiske gjennomføring av kapitulasjonen og refereres ikke.

I og med kapitulasjonsavtalen, hadde regjeringen fra skrevet seg alle rettigheter uten å være klar over det. De norske uniformene ble ikke lengre godkjent som stridsuniformer verken av de allierte eller tyskerne. Norge fikk ikke disponere egne styrker i eksil. De fikk ikke delta i de senere kapitulasjonsforhandlinger i Norge ved det tyske nederlaget. De fikk ikke krigsutbytte og ikke delta i fredsforhandlinger med tyskerne.

Da general Roscher Nielsen oppdaget tabben, skrev han i sin erindringsbok at hele avtalen var bare "a scrap of paper". Den forpliktet etter hans oppfatning ingen ting. Det ser her ut til at det ikke er yrkestittelen som gjør folk kloke.

Avtalen medførte slike konsekvenser for myndighetene at de, med god hjelp av noen historikere, ble satt inn "store akademiske styrker" for å få avtalen umyndiggjort, eller til å virke mot sin hensikt.

For å få avtalen feiltolket, fikk myndighetene god hjelp av historieprofessor Magne Skodvin, som ved ordsaltomortaler og usannheter godt støttet av medløperne Arnfinn Moland, Ivar Kraglund og andre sannhetsdrepere.

Magne Skodvin er så freidig at han griper til usannheter og forfalsker teksten i avtalen når han skriver at, det står med reine ord følgende: "Die gesamten noch vorhandenen norwegischen Streitkräfte legen die Waffen nieder -----------.

Det oversetter han med: ”Dei samla ennå beståande norske stridskrefter ------------------” Gessellschaft für deutsche Sprache sier at Die gesamten norwegischen Streitkräfte skal oversettes med Samtlige norske stridskrefter, og ikke de samlede norske stridskrefter. Som offentlig tjenestemann, forfalsker Skodvin her et meget viktig, statlig offentlig dokument. Etter norsk lov grenser forfalskningen opp mot etterforskning eventuelt tiltale og straff.

Avtalen ble senere feilaktig oversatt til norsk i flere varianter til fordel for regjeringen. Det er de feilaktige oversettelser og den villedende pressepropaganda, som ble lagt til grunn for offentligheten og i rettssalene om landssvikoppgjøret. Avtalen ble skrevet i 10 eks. Den norske forhandler fikk 5 eks., men de forsvunnet. Ett eksemplar i feil oversettelse ble den 6. juli gjennom legasjonen i Stockholm sendt til den norske regjering i London, hvor den ble godkjent og signert av statsminister Nygaardsvold, forsvarsminister Birger Ljungberg og utenriksminister Halfdan Koht den 7. juli 1940.

Jeg vil her gi et klassisk eksempel på en forfalskning: Kongen sa i sin proklamasjon 7. juni 1940 bl. annet at Norges Konge og Norges regjeringen vil så langt det er gjørlig opprettholde det norske folks selvstendige liv.”

Norske aviser, med unntak av en Finnmark-avis, gjenga Kongens proklamasjon feilaktig
til å lyde ” --------- opprettholde det norske folks selvstendighetskrig” Den feile gjengivelsen skulle bekrefte at den norske regjering fortsatte krigen fra England. Den 17. januar 1946 sendte riksadvokaten (riksadvokat Sverre-----) ut et sirkulære, (meddelelse nr 39) til dommere, statsadvokater og til andre som hadde med rettsoppgjøret å bestille med ordre om å bruke ordet ”selvstendighetskrig” under rettssakene, og ikke selvstendige liv.”

I en rettssak mot juristen, oberstløytnant Harnvoll i januar 1948, ble det dokumentert at Kongens proklamasjon var ukorrekt gjengitt i riksadvokatens sirkulære, Forfalskningen fikk ingen betydning for dommen, eller de senere påtaler under rettsoppgjøret.

"Krigsavisen" som kom ut i år 2000, skriver om den inngåtte kapitulasjonsavtalen følgende: "Det er spesielt viktig å understreke at selv om den militære motstand i Norge opphørte, var det på ingen måte tale om en kapitulasjon". Den feilaktige tolkningen fikk dominere i alle offentlige media.

Ruge mente, i følge generalmajor Hovland, at: "Norges militære motstand var over, og at styrkene i utlandet nærmest ville få en symbolsk betydning," I Krigens dagbok 11 skriver Ruge: Frankrike er avvæpnet og maktesløs. Offisielt er Frankrike i og med kapitulasjonen nøytralt og ute av krigen." Norge var i samme situasjon d.v.s. ute av krigen etter 10 juni 1940.

Aftenposten konkluderer i 2003 med at det neppe kan herske tvil om at kapitulasjonen av 10. juni gjelder de lokale styrker, og at tyske myndigheter oppfattet det slik. At det var norske myndigheters oppfatning og hensikt med avtalen, er utvilsom. Flere samtidige kilder vitner om det, også general Ruges erindringer som ble utgitt i bokform høsten 1989.

Hvordan Aftenposten kan forsvare en slik konklusjon, er uforståelig. , De tyske myndigheters oppfatning var noe helt annet enn det Aftenposten hevder. Det kommer til uttrykk i den tyske hovedforhandler, general Buschenhagens brev av 15. mars 1969, fra Oberstdorf, til byrettsdommer Knut Haugen. Buschenhagen skriver:

1) Ich bestätige die von mir in meinem Schreiben von 18.10.1963 an Herrn Hans S. Jacobsen gemachten Ausfürungen über die Kapitulationsvorhandlungen von 10.6.1940. Die mir zugesandte Kopie meines Schreibens vom 18.10.1963 füge ich wieder bei.

Gerichtsprotokoll von 27.11.1947 gemachten Ausfürhrungen stand und steht für die deutsche Seite fest, dass es sicht der Verhandlungen am 10.6.1940 i Drontheim um Verhandlungen über eine Kapitulasjon und nicht über einen Vaffenstilstand gehandelt hat.

a) Eine Beschränkung des Abkommens auf die Landstreitkräfte in
     En innskrenking av avtalen til bare å omfatte landstridskreftene i Nord-Norge
    Nord-Norwegen (Blatt 5/6 des Gerichtsprokokolls vom 27.11.47) lag weder
   lå verken i hensikten eller interessen i den tyske forhandlingen.
   in der Absicht noch in der Interesse der deutschen Führung.

b) Der deutschen Enrwurf der § 1 des Abkommens sah daher klar vor: "Die gesamten Norwegischen Streitkräfte legen die Waffen
Det tyske utkast til §1 i overenskomsten, var derfor helt klar. "Samtlige norske stridskrefet legger ned våpne
nieder und werden sie wärend der Dauer des gegenwärtigen Krieges nicht gegen das Deutsche Reich oder dessen Verbündete
og kan ikke igjen gripe til våpen mot det tyske rike eller dets forbundsfeller under den pågående krig.
ergreifen.

Buschenhagen skriver videre i et annet brev (oversatt til norsk):

”Likeså l ogisk tok selve avtalen sikte på – ikke bare 6. divisjon, men samtlige norske inklusiv dem, som allerede tidligere uten formell kapitulasjon hadde lagt ned våpnene befant seg i tysk fangenskap. Også for dem, måtte det treffes bestemmelser.

De tyske myndigheters oppfatning av avtalen kan vel neppe klarlegges tydeligere

General Hovland, tidligere sjef for 6. dividjon, kommenteret kapitulasjonsavtalen i sin bok side 236:

                         ”Ruge innledet straks kapitulasjonforhandlingene.
                         Han nøyde segikke med en våpenstillstandsavtale
                         for Nord-Norge, men han lot seg trekke inn i omfattende
                         kapitulasjonsforhandlinger med general Falkenhorsts
                         stab, som resulterte i Kapitulasjonserklæringen av 10. juni,
                         ikke med et ord nevner at kampen skulle fortsette
                         fra utlandet og med rette kunne tolkes som total
                       norsk kapitulasjon.

Alle norske krigsenheter som Regjeringen hadde i eksil, ble straks underlagt den allierte kommando. Vår Regjering hadde ikke kommandomyndighet over noen stridsavdelingen. De visste ikke engang hvor de norske enheter befant seg. Det er meget beklagelig og trist at undervisningsetatene nytter i en manipulert krigshistorie, som forteller det motsatte. Ikke ulik det man hører om i diktaturstater.

Krigsavisen skriver at det er de tidligere NS medlemmer og frontkjempere som hevder at krigen var slutt 10. juni.

Det betyr at disse forstår avtalen bedre enn professor Magne Skodvin, Moland, Kraglund og Aftenposten.

Et stort flertall av kjente personer som , advokater, der i blant h.r. justitiarius Paal Berg, h.r. dommer Johan Rivertz, dommer Klæstad, forfattere og andre, bl. annet dr. med. overlege Scharffenberg og motstandsfolk tilknyttet Hjemmefronten bl annet de kjente motstandskjemperne, major Svein Blindheim, Rønneberg, Erik Jems-Onstad (en av de høyest dekorerte motstandsmenn), tidl. Mil.org. sjef i Oslo, major O. H. Langeland og flere, hevder at med den norske kapitulasjon 10. juni, var krigen mellom Norge og Tyskland opphørt. Teksten i avtalen er ikke vanskelig å forstå, dersom man ikke tolker den mot ordlyden.
Disse personer ble mobbet ut, og i mangel av argumenter ble de beskyldt for nazistiske tendenser. Det var flere bøker, som gikk mot myndighetens syn på avtalen som f.eks. Marta Steinsviks "Frimodige ytringer", hvor hun i 1946 dokumenterte at de norske myndighetene brukte nazimetoder i fredstid og det som verre var mot ikke dømte fanger. Hun ble anmeldt av myndighetene, men saken ble av forståelige grunner henlagt, for hun kunne dokumentere sine påstander som riktige. Følgende bøker forteller det samme om kapitulasjonen: "Mot stupet" av Kjell Fjørtoft. "Narvik 1940" av Bjørn Bjørnsen, utgitt på Gyldendal Norsk Forlag og "Dømmer ikke" av major og mil.org.sjef i Oslo, O.H. Langeland.

Forfatter Magne Lein forteller i sin bok, Spioner i eget land, side 236 at tidligere forsvarsminister Monsen prøvde å demotivere norske stridslystne ungdommer i Sverige, som ville videre til England for å delta i krigen.-- ”Bli heller her i Sverige og skaff dere en utdannelse, slik at dere står rustet til å være med på gjenoppbyggingen av Norge etter krigen”. Monsen anså Norge som ikke krigførende.

I landssvikssaken mot NS ”minister”, høyskoleprofessor Ragnar Skancke, den 28. nov. 1947 ble Nygaardsvold, Ljungberg og Koht innkalt som vitner. Forsvareren, adv Øvergaard, hadde ved en tilfeldighet fått tak i en kopi av avtalen og la den frem som bevis i retten, uten at det fikk følger for domsavsigelsen. De nevnte herrer ble spurt av forsvareren om de kjente til avtalen, men alle tre påstod at de ikke kunne huske å ga sett denne. Det ble en meget pinlig og taus situasjon i retten, da de tre toppolitikerne ble konfrontert med kopien som viste deres egne signaturer, og at de løy for retten. Kunne de etter 7 år ha glemt at de hadde signert et av Norges viktigste dokument?

Kapitulasjonen er tatt opp i St. meld. nr 64 hvor riksadvokaten ved hjelp av ordkløyveri er kommet frem til at Norge ikke kapitulerte 10. juni 1940, og at ifølge uttalelser fra Kongen, Statsministeren og general Ruge m.fl. fortsatte den norske krigen mot tyskerne utenfor landets grenser, til tross for at det i avtalen står klart og uten stedsbegrensning at "Samtlige norske stridskrefter har lagt ned våpnene og at Norge skal ikke gripe til våpen igjen mot Tyskland så lenge den nåværende krig varer". Riksadvokaten var klok nok til ikke å nevne disse momenter i sin redegjørelse i Stortingsmeldingen.

Regjeringen i eksil hadde , ifølge generalmajor Hovlands bok, Fleischer s. 292, ikke kommandomyndighet over de nordmenn som frivillig hadde meldt seg til krigstjeneste.

Til begynnelsen

Den 7. juni ved 18 tiden 1940 reiste (Det var utenriksminister Koht som sa at vi flyktet) Kongen og deler av regjeringen fra Tromsø med den britiske krysseren "Devonshire" med kurs for England.
Da Kongen og regjeringen skulle avsettes.

Avreisen fra Tromsø ble ikke kunngjort for det norske folk før i en radiotale om ettermiddagen den 9. juni, spilt av på bånd fra Tromsø radio.

Regjeringen ble etter krigen ikke tatt til ansvar for narrespillet overfor de tapre norske soldater som uvitende og alene kjempet i tre dager med livet som innsats for å redde regjeringen og det allierte "hjelpekorps" ut av landet. Vi satt flere og hørte fluktmeldingen i radio. Det var også et narrespill for da var allerede svikerne reist. Det er helt ufattelig at i den katastrofale situasjon og nøden vårt land befant seg i, rømte regjeringen og overlot landet og folket til Quislings horder og tysk militær administrasjon.

Allerede i slutten av juni 1940 ble Stortingets presidentskap kalt sammen til møte i Oslo. Som en følge av at Kongen og regjeringen hadde forlatt landet, var disse ute av stand til å styre. Merkverdig nok sendte presidentskapet uten påtrykk fra okkupasjonsmakten et brev til Kong Haakon, der de ba ham abdisere. De foreslo også at regjeringen Nygaardsvold ikke lengre kunne godkjennes som Norges regjering og at stortingsrepresentanter som befant seg utenfor landets grenser, ikke skulle innkalles til møte der disse forslag skulle behandles. Det ble holdt en prøveavstemning som viste at 92 representanter ville ha fjernet Kongen og hans råd, mens 53 stemte i mot. Vedtaket var gjort i samsvar med Norges Grunnlov.

Under rettsoppgjøret etter krigen skulle de landsvikdømte rehabiliteres etter avsonet dom, men de skulle ikke ha adgang til politiske verv, og Stortingets hellige dør skulle være stengt for disse. Av de som skrev under for å avsette Kongen og hans råd ble både Gabriel Moseid fra Bondepartiet og Neri Valen fra Venstre valgt inn på Stortinget etter krigen. Stortingets hellige dør var ikke stengt for de som ville fjerne Kongen og hans råd. Slik var likheten for loven praktisert.

Under den største skjebnen/katastrofen som noensinne har rammet vårt land, rømte Regjeringen fra fedrelandet og overlot hele nasjonen i okkupantens vold. Verre kunne det ikke gjøres. Den norske regjering satt i England uten armé, land og folk til å styre over. Dertil hadde de i h.h. til internasjonale bestemmelser ingen myndighet til å fjernstyre eller gi lover for det okkuperte landet de rømte fra. Det var kun okkupantens forordninger som som var gyldig i et okkupert landet.

Det norske folk var lamslått over Regjeringens handlemåte. Det er nok en av grunnene til at flertallet i Stortingets presidentskap ville avsette Regjeringen Nygaardsvold.

Kongen hadde ved kroningen i 1905 avlagt en ed som forpliktet ham til å vareta landet og folket i gode og onde dager. Hans motto var: Alt for Norge. Det løfte ville han holde også i onde dager. Han uttalte at dersom han overlot sitt folk og land til tysk nåde ved å flykte fra landet under den største katastrofe som har rammet landet i dets 1000 års historie, ville det norske folk se på ham og Kronprinsen som desertører.

Vår Konge var derimot så opptatt av sitt folk, at han og kronprinsen allerede før 5. juni hadde medelt Regjeringen at de ikke ville forlate landet. Dette ble ikke protokollført. I og med en kapitulasjon anså Kongen krigen som avsluttet, og hadde bestemt seg for å bli i Norge under okkupasjonen.

Kong Haakon sendte den 4. juni en skriftlig beskjed til den britiske sendemann, Dormer om at han (Kongen) og kronprinsen hadde bestemt seg for å bli igjen i Norge under en tysk okkupasjon. Dormer underrettet straks London om beslutningen. Myndighetene der ble rystet. Sir Alexander Cadogan formulerte et svar til Kongen om at han ikke måtte være en tosk - og en forræder. Svaret var godkjent av statsminister Churchill . Uttrykkene tosk og forræder, om Kongen, er en skam, og bekrefter britenes manglende respekt for vår Konge. For britene ville Kongens opphold i Norge under okkupasjonen bli et stort propagandamessig nederlag vanskelig tid. Britene godtok ikke Konges beslutning. De hadde soldater klar for å ta Kongen med makt.
Stilt overfor denne situasjon, kapitulerte Kongen, og han og kronprinsen gikk om bord i det britiske krigsskipet som førte de over til England. Han burde ikke ha overgitt seg.

Myndighetene og historieskriverne har gjort sitt ytterste for å holde skjult det som forgikk i Tromsø i forbindelse med Kongens melding om å bli igjen i et okkupert Norge. I TV 1 programmet om Konger for Norge den, 8. jan. 2006, kl 20.15 ble Kongens beslutning kort gjengitt uten å nevne britenes inngrep.

                                 .. The King of Norway and the Crown Prince, decided to stay in Norway. Later on June 5, however,
                                     the King and Crown Prince
                                    agreed under strong British pressure, to come to England. They left Norway on June 7. (Woodward,                                       s.140. The Allied defeat in Norway side 130. Bjørn Bjørnsons: Narvik s. 342).

Den norske deltakelse i 2. V.k varte i 62 dager – inntil kapitulasjonen 10. juni 1940. Da anså forsvarssjef, general Ruge, den norske krigen mot Tyskland som avsluttet. Det begrunnes med at forsvarssjefen ikke reiste over til England, men gikk frivillig i tysk fangenskap. Han beordret sin stabssjef, oberst H. Hansson om å dra hjem, og ikke til England. Generalen Ruge mente at:"Norges militære motstand var over, og at styrkene i utlandet nærmest ville få en symbolsk betydning," Utenriksminister Trygve Lie opplyser i sin bok i sin bok ”Leve eller død” s. 233 at Ruge ”vegret seg og nektet tilslutt blankt å bli med til England 7. juni 1940". Undersøkelseskommisjonen skriver at ”Ruge sa i hvert fall fra til generalstabssjefen, oberst H. Hansson, at han burde bli hjemme."

Dersom det er riktig det Skodvin sier at Norge aldri kapitulerte, ville Ruge i så tilfelle ved sitt frivillige fangenskap ha desertert, dvs. forlatt sine militære avdelinger i krig og overgitt seg til fienden. Den norske forsvarssjefen ville da gå over i historien som norgeshistoriens største landsforræder, og ville ha fått en meget streng straff etter den militære
straffelov § 89, med inntil 15 års fengsel. Men Ruge fikk verken tiltale eller straff etter krigen for sine ordrer til oberst Hansson, og sitt frivillige fangenskap i Tyskland. Konklusjonen blir, at da kunne det umulig ha hersket krigstilstand mellom Norge og Tyskland etter 10. juni 1940.

Den militære straffelov § 89 lyder: Krigsmand som under Fektning, eller naar Fekting forestaar, griber Flugten, hemmelig bliver tilbage fra sin Tropp, sniger sig bort, holder seg skjult, kaster Vaaben eller Ammunition eller lader sig tage tilfange uden at gjøre Modstand, eller som ved forsætlig at paaføre sig eller lade sig paaføre Sygdom eller Legemsbeskadigelse eller ved forsætlig Beruselse eller under usandfærdigt Paaskud af at være syg eller saaret unddrager sig nogen Fare for hans Person forbunden Tjeneste, straffes med Fængsel.
Giver han senere fremragende Beviser paa Tapperhet og Opofrelse, kan straffen nedsættes til Arrest eller endog bortfalle.

Det er vel første gang i verdenshistorien at et lands forsvarssjef midt under en krig, frivillig går over (deserterer) i fiendens fangenskap. Etter den militære straffelov, § 89, kvalifiserer det til opptil 15 års fengsel. Ruge ble etter hjemkomsten hedret for sitt frivillige fangenskapet.

Kongen ville ha kommet i samme situasjon dersom han ble igjen i Norge under okkupasjonen. Kongen anså etter en kapitulasjon, at krigen mellom de to stater var opphørt. Det ville ha blitt en verdenssensasjon av dimensjoner dersom Kongen hadde desertert til en fiende vi angivelig skulle være i krig mot Kongens land, Norge.

Regjeringen var meget engstelig for at de grunnet sin handlemåte (reiste fra landet i farens stund), skulle få flertallet av det norske folk mot seg. I den første tiden var nok engstelsen berettiget, men så satte Regjeringen inn en voldsom psykologisk og mye usann propaganda fra London radio, rettet til befolkningen i Norge, og til fordel for seg
selv. Det var lagt stor vekt på å opparbeide størst mulig hat mot okkupasjonsmakten.

Kapitulasjonsavtalen av 10. juni var en gedigen tabbe. For å unnskylde seg, sier den norske forhandleren general Roscher Nielsen i sin erindringsbok at hele avtalen var bare "a scrap of paper". Den forpliktet etter hans oppfatning ingen ting. Det ser her ut til at det ikke er yrkestittelen som gjør folk kloke.

Ambassadør Erik Colban jr.:
"Norge inngikk aldri noen direkte formell allianseavtale med de andre krigførende land." ( Norge derfor ikke var en av de allierte.)

Historiker, professor Hans Fredrik Dahl:
"Norge vant så visst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke engang alliert med seierherren.

Professor Lauterpach i Oppenhem Internasjonal La, bind 2:
"Under den andre verdenskrig, Norge, Belgia ….. var ikke (en av de) allierte.".

Den sovjetiske utenriksminister Vjatsjeslav Molotov sa på Paris-konferansen i 1946 at
Norge hadde ikke krav på krigserstatning fordi landet ikke hadde deltatt i krigen.

Sovjet brøt de diplomatiske forbindelser med den norske regjering 8. mai 1941 av den grunn at Norge ikke lengre var en suveren med okkupert stat. Noten hadde følgende ordlyd:

"I betraktning av at Norge ikke lengre er en suveren stat og at U.S.S.R. ikke er diplomatisk representert i Norge, meddeler utenrikskommisariatet at Sovjetregjeringen anser den norske sendemanns fullmakter for å ha trådt ut av kraft den 8. mai 1941". Den norske sendemann, Maseng ble bedt om å forlate Moskva.

Den svenske regjering anså heller ikke Norge som en suveren stat, og at den kapitulerte norske regjering i London var uten innflytelse og styringsmuligheter over Norge. Den svenske regjering hadde etter felttoget i Norge ikke opprettholdt normale forbindelser med den norske regjering i London. Av den grunn nektet Sverige å anerkjenne noen ny minister ved legasjonen i Stockholm etter Wollebæks død høsten 1940 (Kilde: " Et flyktningesamfunn vokser fram" av Ole Grimnes s 71). Jens Bull ble værende som charge d`affaires ved legasjonen. Fra juni 1941 nektet Sverige å anerkjenne alle nyansettelser, tross eksilregjeringens krav om å få militær- og marineattasjeen oppført på diplomatlisten, måtte disse personer leve i Stockholm som privarpersoner.

"Fridtjof Nansen" var ikke innredet for å ha med passasjerer. Det var det så trangt om plassen, at det var et meget begrenset antall som kunne bli med.

General Fleischer fikk her den første motstanden da utenriksminister Koht av plasshensyn ikke tillot generalen å ta med noen av sin stab, og heller ikke adjutanten. Der var ikke bruk for noen militær stab nå når krigen var slutt. Regjeringens militære rådgiver måtte ile om bord sammen med sin kone uten rådgivere.

Det hører med til historien at Koht hadde plass til sin spesielt gode bekjente Gerd Egede Nissen. Hun hadde ingen status innen regjeringen, men ble kamuflert som sekretær for Koht. I en krigstid var, for utenriksministeren, Gerd Egede Nissen viktigere en enn generalens adjutant.

Det kan nevnes at general Fleischer, helten fra kampene ved Narvik, senere (i Canada) begikk selvmord, som følge av Regjeringens holdning mot generalen. Han var den eneste general som til da hadde tvunget tyske styrker til retrett. Den æren han fikk av regjeringen var en skammelig behandling. Jeg tar med dette for å vise utenriksministerens manglende dømmekraft i en krigssituasjon. Jeg anbefaler boka "Fleischer" skrevet generalmajor Torkel Hovland.

Etter hjemkomsten i 1945, burde regjeringen ha vært trukket til ansvar for sin handlemåte overfor generalen.

Ikke bare det, men Regjeringen hadde ifølge major og mil.org.sjef, O.H. Langeland, vært dum nok til å fraskrive seg retten til å gjenerobre fedrelandet med norske soldater. Gjenerobringen måtte et annet land (de allierte) gjøre i tilfelle en væpnet konflikt med Norske soldater som en frivillige del av en alliert styrke, i alliert uniformer. (Major og tidligere mil.org.sjef, O.H. Langelands bok).

Det Norske regjering hadde fraskrevet seg all rett til å delta i forhandlinger om tysk overgivelse til norske myndigheter.

Den første delkapitulasjon omfattet Nord Tyskland og Danmark 4. mai kl. 1820. Den samlede kapitulasjonen for hele Tyskland var i Reims den 7. mai kl 0241.

I Norge hadde det i denne tiden ikke skjedd noe, og her var spenningen stor. De tyske tropper, ca 300 000 mann stod fortsatt inntakt i sterke forsvarsstillinger, rustet til tennene.

Signalene fra det tyske herrefolket (Terboven og Gestapo) var faretruende, og spenningen for alle var på bristepunktet. Det føltes som en stillhet før stormen. Alle ventet – noe kom til å skje, og det skjedde.

Ordren fra Dønitz (Hitlers etterfølger) til den tyske øverstkommanderende på Lillehammer om kapitulasjon også i Norge, løste situasjonen.

Kopi av ordren ble gjennom diplomatiske kanaler oversendt den allierte overkommando. Den tre stjerners general Andrew Thorne ble straks beordret som sjef for de allierte og alle norske styrker i Norge, også de som kom fra Sverige.

General Thorne sendte umiddelbart en forhandlingsdelegasjon under ledelse av brigader R.Hilton til Oslo. Nordmannen kommandør Askim representerte de allierte sjøstridskrefter og ikke staten Norge.

Den norske regjering gjorde flere henvendelser til den allierte overkommandoen om at den norske forsvarssjef, kronprins Olav, skulle bli utnevnt som sjef for de allierte og norske styrker i Norge, samt delta i kapitulasjonsforhandlingene på Lillehammer. Dette ble avvist uten begrunnelse.

Den allierte delegasjonen kom med fly til Norge. Ute i Oslofjorden ble flyet møtt av tyske jagere som eskorte flyet inn til Fornebu.

I tyske biler ble engelskmennene kjørt inn til Oslo og videre til det tyske hovedkvarter på Lillehammer hvor de ble mottatt av general Böhme.

Bøhme hadde med tysk grundighet forberedt seg godt på en ærefull kapitulasjon, men den gang ei. Thorne la betingelsene frem for Böhme. Nå var det– enten eller – spenningen dirret i luften, men Böhme hadde ikke noe valg. Han måtte bøye hodet. Tyskerne oppførte seg meget korrekt. Det kan man vanskelig si om nordmennene. En norsk soldat (tidligere straffet for ran) skjøt to tyske fanger i Bergen, for å få tak i brennevin. I retten ble soldaten frifunnet for drap - tenk det.

Den store norske handels- og tankflåten, verdens 3. største, hadde utført en avgjørende innsats i krigen på alle verdenshav. Det er sikkert at uten denne innsatsen var det fare for at de allierte hadde tapt krigen, eller at England hadde blitt utsatt for en invasjon. Det så ut som de allierte ikke vurderte handelsflåtens innsats høyt nok. Sjøfolkenes innsats fikk en meget skammelig behandling fra våre egne myndigheter. Det førte til at mange sjøfolk etter krigen, bosatte seg i utlandet.
Til begynnelsen

Den tyske overkommandoen på Lillehammer kapitulerte til de allierte (Britene) og ikke til nordmenn. Norge kom derved under britisk okkupasjon. De styrte den militær og sivil administrasjon. De som minnes denne tiden husker sikkert alle administrative aviskunngjøringer fra den allierte kommisjon. Denne situasjonen varte til august 1945. Da overleverte britene landet til kong Haakon.

Forfatteren Tor Jacobsen skrivet i sin utmerkede bok "Kald krig i nord": "Norge er nå under alliert overkommando med general Andrew Thorne som øverste sjef, og britiske avvæpnigskommandoer skal ta seg av det tyske krigsmateriellet".

I august 1945 opphørte den britiske okkupasjonen, og landet ble formelt overlevert til Kongen. Han sa i sin takketale 22. august 1945 at:
"De allierte hadde gitt oss vårt land fritt og selvstendighet tilbake."

Britene overtar alt tysk krigsmateriell til milliardverdier på norsk jord.

Som en følge av at Norge ikke hadde deltatt i krigen, men kapitulert den 10. juni 1940 ble de enorme mengder av tysk krigsmateriell festningsanlegg, våpen, biler, fly båter, store lager med matvarer, verdier i milliardklassen overtatt av britene. Det var en konsekvens av den britiske okkupasjon i 1945, og Norges kapitulasjon i 1940. Også de biler som var rekvirert fra de sivile, tok britene.

Det meste av det tyske krigsmateriell både for "die Marine, Wehrmacht og Luftwaffe" befant seg i Nord-Norge. På Bardufoss var nok de største lager tilhørende "die Luftwaffe og Wehrmacht".

Det sivile samfunn manglet alt fra mat og klær til transportmidler og drivstoff. Vi trodde nå at ved hjelp de store tyske etterlatenskaper, kunne fart på samfunnet slik vi hadde det før krigen. Av nyttige ting som briten tok hånd om, nevner jeg bl. annet båtkompasser og flere bruksvarer som på lang tid ikke var å få kjøpt til fiskeflåten, og som ikke kunne skaffes på mange år.

Britene satte i gang en systematisk ødeleggelse av alle tyske etterlatenskaper som de ikke tok med til England. De store bilparkene, også privatbiler som tyskerne hadde rekvirert, ble valset flat av tanks og kjørt på dynga. Det kom til voldsomme protester både fra sivilt og politisk hold. Britenes handlingsmåte var flere ganger oppe i Regjeringen med krav om at Norge måtte få beholde det materiell vi hadde bruk for. De allierte var i ord meget velvillige, men det hele viste seg å være en stor bløff.

Til slutt lykkes det å få en del, mest skrap, over på norske hender. Materiellet ble overtatt av en nyopprettet offentlig statsforvaltningsavdeling, "Fiendtlig eiendom." Denne institusjonen tok seg av taksering og salg av det resterende materiell, som kunne nyttes til sivile formål, bl annet tusenvis av kjøretøy (busser, lastebiler, personbiler, motorsykler, traktorer, beltekjøretøy m.v.). Det var utrolig mye av tyske etterlatenskaper og biler, som kunne repareres og nyttes sivilt i en tid slike kjøretøy ikke kunne skaffes. Svindlet innen forvaltningen av fiendtlig eiendom ble så omfattende at saken kom opp i Stortinget.

Det hører med til historien at britene var tidlig ute med å tilbyr Norge kjøp av det samme krigsutstyr til en skammelig høy pris.

Regjeringen var handlingslammet under krigen, og nå var den enda mer handlingslammet i eget land etter krigen.

Bilimporten kom ikke i gang før i 1950 årene, og var i lang tid strengt rasjonert.

Vår bil som tyskerne tok, en Ford V8 1939 mod, fant vi tilfeldigvis igjen på Salangsverket. Vi tok selv hånd om bilen før britene tok den.

Oberst Reistad var beordret til Bardufoss som sjef for Luftkommando Nord Norge. Det gikk ikke lang tid før han fikk en konkurrent i den britiske brigader Sauders med sine "avvæpningssoldater", overtok kommandoen over flystasjonen og tyskerne. Reistad kjente engelskmennene fra før, og det engelske besøket var det minste han ønsket seg. Han gjorde streke innsigelser mot den britiske overhøyhet, men det hjalp ikke. Det var britene som nå ble herrefolket.

Blant de verdier engelskmennene ødela på Bardufoss flystasjon (hvor jeg var i 1945), var 41 komplette fullt brukbare fly med få flytimerfly og 190 flymotorer, herav mange ubrukte. Flyene, noen nye, sammen med kjøretøy ble kjørt ned til Fossmovegen og sprengt i filler.

En episode må nevnes. Britene så stor nytte i de nye siktemidlene til de tyske luftværnkanonene. Siktene ble pakket for å sendes til England. Reistad fikk nyss om dette og protesterte uten britisk reaksjon. Kanonene var verdiløse uten sikter.

Reistad ga ordre til den norske vaktposten ved hovedporten for inn - og utkjørsel at bilen med siktene skulle stoppes i vakta om så med skudd. Den britiske brigader svarte med at da blir det krig. "Det er jo vi som har makten".

"Ja, det tror dere", svarte Reistad, "men på min ordre, kommer hele befolkningen bevæpnet mot dere, og da er dere ferdig. Reistad fikk beholde siktene, men han nektet senere å ta i mot britiske utmerkelser.

Raseringen av Finnmark og Nord Troms ble heller ikke erstattet av tyskerne. Det sørget de allierte for.

Etter krigen

I sin bok "Norge i krig" innrømmer Nygaardsvold at han var klar over at han måtte stå til rette for sine befatninger både med forsvaret og krigen forøvrig, men han fikk god hjelp av sine egne til at ansvaret for rasering av forsvaret og krigens tabber og overgrep ble glemt. Ved hjelp av falsk og aggressiv propaganda rettet mot visse persongrupper, neddysing av virkeligheten krydret med usannheter, lykkes det Regjeringen å føre sin egen skyld over på andre (en ikke ukjent taktikk) med det resultat at vi i årene etter krigen fikk nesten lovløse tilstander med umenneskelige behandlinger og hat mot uskyldige personer og ikke minst den skammelige behandlingen av barn, som fortsatt (2004) savner en økonomisk oppreisning for de skader myndighetene påførte. Den moralske skammen hviler fortsatt på våre myndigheter, selv om statsministeren har bedt om unnskyldning for overgrepene. Det var Regjeringen hovedansvar at Forsvaret ble rasert slik at landet 9. april lå åpent for enhver angriper. Som seierherre unngikk de rettsforfølgelse, dessverre. Både regjeringen og de øvrige myndigheter løy på en skammelig måte, for de familier som ble berørt av krigens grusomheter. Dette er nå innrømmet.

Myndigheten og det norske rettsvesen var sunket så dypt ned i barbariet at de fant det opportunt å gjeninnføre dødsstraffen i fredstid, mot politiske motstandere, med Kristelig Folkepartis (Krf.) formann, stortingsmann Nils Lavik som pådriver for dødsdommene. Motstandskvinnen og pianistinnen Amalie Christie, generalmajor og krigsflyger Werner Christie`s søster, kjempet mot dødsstraffen og fikk etter et intenst arbeid, to dødsdømte benådet. Verken Kongen, Kronprinsen eller statsminister Gerhardsen var alt annet enn raus med å innvilge benådningssøknader fra dødsdømte. Man kan da stille spørsmål om Krf`s medmenneskelighet.

Norge hadde tidligere dødsstraff, men den ble ansett så uverdig og barbarisk, at den ble avskaffet i 1902 etter den siste fullbyrdelsen i 1876. Ny innføringen av dødsstraff ble fattet ved provisorisk ordningen den 3. oktober 1941 i London, og utvidet ved provisorisk anordning av 22. jan. 1942. Eksilregjeringens anordninger om straff med tilbakevirkende kraft, hadde ikke hjemmel i Grunnloven og var derfor å anse som ikke gyldig. De største bistandsytere ble ikke straffet. Les om Værnes-affæren.

Den siste som ble henrettet den 28 august 1948 var professor Skancke, kirkeminister fra 26,september 1940 til 1945.
Amalie Christie sier i en boken "Med empati som våpen", at henrettelsen av denne høyt kultiverte personlighet var en skjensel for Norge. I hans tilfelle spilte kirken med den opportunistiske biskop Berggrav i spissen, en temmelig skitten rolle. Skanckes "forbrytelse" var at han overfor Berggrav hadde bestemt, at omtalen av Kongen og Regjeringen skulle fjernes fra kirkebønnen.

Amalie Christie sier at dommen over Skancke var feil, fordi Bergrav i sin bok "Da kampen kom" i 1945 s. 84 innrømmet at han, allerede i 1940, hadde liggende en ny ferdig avsluttet redaksjon: "Vi ( d.v.s. biskopene) måtte hevde det prinsipp at inntil videre skal offentlige og politiske organisasjoner ikke omtales i den ved resolusjon forordnede kirkebønn". Dette vil si at professor Skancke ble dødsdømt for en gjerning biskop Bergrav hadde ansvaret for.

Med visse endringer under og etter krigen, varte loven om dødsstraff i fredstid frem til 15 des. 1950 da den ble avløst av de kompliserte beredskapslovene.

24 nordmenn, dømt til døden og henrettet ved skyting, til stor lidelse og sorg for de berørte familier. Den administrative styring av landet under krigen, var helt nødvendig av hensyn til befolkningen, men det ble straffbart å styre landet under okkupasjonen, eller hvem skulle ellers ha den sivile styringen av landet, når den folkevalgte regjeringen inkl. Kongen hadde rømt fra landet? Da rømlingene kom tilbake, tok de livet av de som hadde styrt under krigen, men hva med de som sviktet sitt folk og rømte fra landet da nøden var størst, og overlot hele befolkningen til tyskernes voldelige herredømme.

Verken den danske Kongen eller hans regjering rømte fra sitt land under okkupasjonen. Den danske befolkning hadde betydelige lettere vilkår enn den norske. Danmark ble et fritt land før Norge, uten britisk rasering av verdier.

Hva med de norske fangevokterne, som etter krigen torturerte mistenkte, ikke dømte fanger på nazivis og enda verre? Fikk de straff? Hvor var likhetene i straffeutmålingene. Vi vet av erfaring at rettslige dommere ikke er noen garanti for rettssikkerheten. Det fikk mange føle både før og under rettsoppgjøret. Dommere burde ha stått økonomisk ansvarlig for sin inkompetanse når de også i dagens Norge, ruinerer livet for uskyldige mennesker ved feilaktige domsavsigelser. Det ville være rettferdig.

"Den norske Høyesterett ble en vippende 'båt i statsskipets kjølvann. Dommerne har anstrengt seg for å dreie loven dit det politiske kompass pekte hen." (Professor Jens Arup Seip).

Johannes (Johs.) Bratt Andenæs er født 7. september 1912 i Innvik. Han ble cand. jur. 1935 og tok i okkupasjonstiden (1943) den juridiske doktorgrad ned avhandlingen Straffbar unnlatelse. Den 15.10.43 ble Andenæs arrestert, og han var fange på Grini i tiden 09.12.43 - 24.12.44.

Den kjente pressemann (AP) redaktør Arne Tumyr har karakterisert Andenes som Aktoratets mann og det er helt sikkert en riktig konstatering.

Den 17, januar 1946 sendte riksadvokatembete (riksadvokat Sverre ..... ) ut et sirkulære, (meddelelse nr. 39) til dommere, statsadvokater og andre son hadde med "rettsoppgjøret" å bestille. I sirkulæret gjengis Kongens proklamasjon av 7. juni 1940. Ifølge riksadvokaten heter det i proklamasjonen at regjeringen ville "opprettholde det norske folks selvstendighetskrig”.

Under en rettssak mot juristen Harnoll i januar 1948 vakte det oppsikt når tiltalte la fram aviskopier som viste at Kongens proklamasjon var ukorrekt gjengitt i riksadvokatens sirkulære. Harnoll kunne dokumentere at det i proklamasjonen faktisk sto : "Det norske folks selvstendige liv" Riksadvokatens ’kilde’ var avisen Finnmarken for 12.06.40 hvor det forekom en trykkfeil slik at det sto "selvstendighetskrig" istedenfor det riktige "selvstendige liv." Undersøkelser jeg har foretatt viser at Nord-Norges ledende aviser den gang, Lofotposten og Nordlys, hadde begge helt korrekte gjengivelser. Det sanne har UK bilag bind II s. 132.

Det er blitt spurt : Var det utelukkende distriktspolitiske hensyn som gjorde at akkurat "Finnmarken" ble foretrukket? Vi bør kanskje være så elskverdig at vi tror det.

Mange av de tiltalte under "oppgjøret" som hevdet at den faktiske krigstilstand mellom Norge og Tyskland opphørte 10. juni 1940, ble brakt til taushet av aktor/ dommer ved at Riksadvokatens sirkulære ble lest opp. Domstolene betraktet - forståelig nok - riksadvokatens melding som en veiledning og ikke som en vill-ledning. Når påtalemyndighetens høyeste representant hadde underrettet hver eneste dommer i landet om at Konge og regjering hadde drevet "selvstendighetskrig" fra London, ble dette av dommerne betraktet som en u-gjendrivelig kjensgjerning.

Etter at riksadvokatens "veiledning" var avslørt rykket Johs. Andenæs ut med forsvar for riksadvokat Arntzen : "Trykkfeilen er .jo i seg selv uten synderlig betydning,"

Men den kjente direktør Lorentz Vogt - han var en rettsindig mann - var av en annen oppfatning:

"Kongens uttalelse om "selvstendighetskrig" er blitt påberopt i retts-sak etter retts-sak. .... Det er en meget graverende feil av riksadvokaten å bygge en gjengivelse av et offisielt dokument som Kongens tale på en avisgjengivelse."

Av Stortingstidende 1948 s. 686 fremgår at professor Andenæs har "gitt en lang juridisk betenkning" for Protokollkomiteen. På den følgende side refereres representanten Broch (A) :

”Professor Andenæs forutsetter i virkeligheten at vi ikke kan være krigførende etter at landet er okkupert."

Overfor Protokollkomiteen - tilkjennegir Andenæs et helt korrekt syn, men i den bok han i 1979 ga ut hos Tanum, "Det vanskelige oppgjøret," desavuerer han seg selv. Dette skal jeg komme tilbake til, men først skal vi se litt på forannevnte "lange juridiske betenkning" - som Andenæs utarbeidet for protokoll-komiteen. Det helt vanlige er at slike betenkninger følger innstillingen. For noen år siden sendte jeg en kopi av Stortingstidende til en professor e.m. som var ukjent med det representanten Broch hadde sagt i Tinget i 1948. Professoren fattet interesse for og ga beskjed om at han ville skaffe kopi av betenkingen. Etter nærmere fire måneder meddelte han meg at noen betenkning av Andenæs i forbindelse med Protokollkomiteens innstilling ikke fantes i noe arkiv. Det eneste som kunne tilveiebringes var en kopi fra Stortingets arkiv som viste at Andenæs hadde mottatt et honorar for arbeid for Protokollkomiteen, beløpet var på kr.7.500.

Hermed kommer jeg tilbake til Andenæs: ”Det vanskelige oppgjøret” Som det fremgår av vedstående faksimile fra bokens s. 99 skriver Andenæs :

”Derfor ble general Fleischer og hans s t a b (min uth.) med over til Storbritania..”

Det f a k t i s k e forhold er imidlertid korrekt beskrevet av bl.a. stortingspresident C.J. Hambro i "Drømmere og dådsmenn s. 169 :

”Fleischer kom til London uten noen stab, uten adjutant, uten å få stillet til disposisjon en eneste offiser med krigserfaring.”

I en lang kronikk i Tønsberg Blad 09.12.47 bekrefter Hambro ytterligere at general Fleischer ikke fikk med verken stab eller adjutant til England :

”Om hans stab var der ikke tale. Og general Fleischers adjutant kom heller ikke til å bli med”.

" Bestemmelsen om at Konge og regjering skulle forlate landet, var en politisk og ikke en militær sak. Det ble derfor ikke innhentet nogen uttalelse fra "alle militære autoriteter."

Undersøkelseskommisjonens beskrivelse i avsnittet "Forsvaret" s. 54 er helt sammenfallende med stortingspresident Hambros forannevnte uttalelser:

"... heller er det ikke protokollert noe om en overføring av en stab for general Fleischer."

Fleischer-biografen general Torkel Hovland avviser s. 235 og s. 234 i "General Fleischer" at Fleischer fikk med noen stab til England. S. 236 skriver Hovland :

" ..så vel Forsvarets overordnede ledelse som Hærens generalstab ble igjen og hadde i virkeligheten spilt ut sin rolle i forsvarskampen."

På den følgende side kommenterer general Hovland kapitulasjonsavtalen av 10.06.40:

"Den nevner ikke med et ord at kampen skulle fortsette fra utlandet og med rette kunne tolkes som total norsk kapitulasjon."

"Norges militære motstand var over og at styrkene i utlandet nærmest ville få en symbolsk betydning,"

Heller ikke på s.97 i ”Det vanskelige oppgjøret" makter Andenæs å holde seg til sannheten. Han skriver :

"Et vilkår for å dømme for bistand til fienden var at Norge og Tyskland var i krig under okkupasjonen. I den første tid ble dette ansett som så selvsagt, at spørsmålet ikke engang ble tatt opp fra forsvarets side."

Allerede i den aller f ø r s t e landssviksak som tale behandlet av Høyesterett (Haalandsaken 6. august 1945) ble det fra forsvarets side gjort gjeldende at krigen sluttet i og med Norges kapitulasjon den 10. juni 1940.

"Videre hevder domfelte at Norge , i den betydning som . paragraf 86 anvender uttrykket, ikke kan sies å delta i krig etter at de norske styrker har kapitulert og landet kommet inn under okkupasjon."

Som jeg foran har omtalt inntok Andenæs - i egenskap av rådgiver for Protokollkomiteen -nøyaktig samme standpunkt som forsvaret i Haalandsaken, men i sin iver for å skaffe "rettsoppgjøret" legitimitet må han distansere seg fra den korrekte oppfatning som han hevdet overfor Protokollkomiteen.

"Under hele oppgjøret har de fleste - tør man nok si - av de anklagede anstilt seg uforstående om at Norge var i krig med Tyskland, i allé fall etter at kampene i Nord-Norge hørte opp i juni 1940."

Også den straffelovskomite, med professor Wilhelm Keilhau som formann, som den 12. mars 1941 ble nedsatt av Nygaardsvoldregjeringen konstaterte at NS-medlemmer anså krigen mot Tyskland for å ha opphørt 10. juni 1940." Dette fremgår av OT.prp. 92 1945/46 s. 66.

Lenger ned på s. 97 skriver professor Andenæs at det var "NS-folk og andre som ble rammet av oppgjøret som allment hevdet at krigen opphørte" i og med kapitulasjonen. Her underslår Andenæs hva så "tunge” historikere som professor Sverre Steen og statsstipendiat i historie, cand, jur. Sverre Hartmann har uttalt i det her berørte spørsmål. Professor Steen skriver i boken "1940 - Fra nøytral til alliert, s. 267 :

"Det var sommeren 1940 en ikke ualminnelig mening at krigen mellom Norge og Tyskland egentlig sluttet 9. juni, og at nordmenn som fortsatte krigen i utlandet var å betrakte som frivillige som ikke bandt staten Norge ."

"Dermed bør man kunne fastslå at den faktiske krigstilstand ble opphevet i
og med den ensidige norske meddelelse til fienden via nøytral tredje makt, og at
denne opphevelse av den faktiske krigstilstand i forpliktende former ble låst
fast for den annen verdenskrigs varighet gjennom Trondheimsavtalens hoved
bestemmelse."

Nederst på s. 97 finnes nok en grovt misvisende påstand av Andenæs. Her sier han om den brtiske journalist Ralph Hewins :

"Han påstår at kapitulasjonsoverenskomsten inntil siste halvdel av 1947 var hemmeligholdt i Norge, og da først ble offentliggjort i falsk oversettelse."

Så vidt jeg kan se er det ikke mulig å avvise påstandene fra Hewins. Statsstipendiat i historie, cand. jur Sverre Hartmann uttaler nemlig i "Søkelys på 1940" s. 57 :

Trondheimavtalen er ikke vanskelig å forstå dersom man leser den språklogisk riktig, og i hvert fall ikke tolker den mot ordlyden. Dessverre har avtalen aldri været presentert i korrekt skikkelse for norske domstoler, aller minst i oversettelse. Det lyder utrolig, men er sant.

Fra første stund ble Trondheimavtalen uriktig oversatt og uriktig satt opp i de forskjellige avskrifter. Disse feilaktige avskrifter er så blitt gjengangere i våre rettssaler, domstolenes premisser og avgjørelser og i vår historiske forskning.

Tønsberg Blad 04.12.47 kom den kjente skribent direktør cand. jur Lorentz Vogt med en nådeløs kritikk av norske myndigheters unnlatelse av å legge fram relevant historisk materiale :

"Man har unnlatt å legge frem basis for alt sammen : Regjeringens protokoller, administrasjonsrådets forhandlinger, departementenes skrivelser, de militære kapitulasjonsdokumenter, arkivet for nemnden for industri og omsetning. Hele kildematerialet holdes skjult. Derfor er oppgjøret, det rettslige som det utenrettslige uten grunnlag. Når et enkelt dokument kommer frem virker det som en indiskresjon, mens det i alminnelighet er en forsømmelse hvis det ikke kommer frem."

Samme forfatter har i Tønsberg Blad 16.06.47 et inserat "Dokumentene mangler fremdeles" Her etterlyser Vogt "parolene fra London og hjemmefra.' Han krever fremlagt "Sannheten dokumentert gjennom samtidige skriftstykker i uretusjert form.”

I spørsmålet om hemmeligholdelse av kapitulasjonsavtalen tar Hewins feil når han hevder at avtalen ble hemmeligholdt bare til 1947. Som det fremgår av nedenstående faksimile av brev av, 25.11.56 fra norsk UD til overrettssakfører Heine Meyer nektet departementet å frigi avtalen så sent som ultimo november 1956.

Professor Andenæs har også i sin bok gitt en ukorrekt oversettelse av det tyske uttrykk ”die gesamten" ved å fortelle at det betyr "de samlede" I Aftenposten morgen 17.11.72 har translatør Werner Müller dokumentert at uttrykket "die gesamten Streitkrafte må oversettes til samtlige, alle. Müller opplyser at han for sikkerhets skyld har forelagt spørsmålet for Gesellschaft für deutsche Sprache som svarer : "Die gesamten norwegischen Streitkrafte må oversettes med "s a m t l i g e norske stridskrefter og ikke "de samlede norske stridskrefter."

I tilslutning til departementets brev av 31 f.m. skal meddeles at departementet etter samråd med Forsvarsdepartementet ikke finner for tiden å burde offentliggjøre de omhandlede avtaler.

Jeg finner det uforståelig at enkelte faghistorikere skal desavuere Kong Haakons syn på de norske borgere som tjenestegjorde i Storbritannia under 2. verdenskrig, skriver John Sand i denne artikkelen.

I en artikkel i Aftenposten for 14. oktober — med bakgrunn i Thorkild Hansens Hamsun-blografl, trekker professor Magne Skodvin opp et slags motto for faghistorikeren: Han skal ikke spørre om det ene eller andre er sant, men heller la spørsmålet lyde: Er det i samsvar med det faktiske?

Mot slutten av artikkelen kritiserer professoren Thorkild Hansen for hans opplysning på side 84 i «prosessen» om at Norge gav opp kampen i 1940 ener et felttog på 62 dager. En annen historiker, Olav Riste, karakteriserer i en artikkel i Dagbladet Hansens opplysninger på dette punkt som tøv.

Uten å kunne kalle meg faghistoriker, har jeg allikevel lyst til å spørre: «Hva er det faktiske om krigen 1940, er det Thorkild Hansens versjon om at krigen varte i bare 62 dager, eller er det Skodvin og Ristes versjon om den fortsatte krig?

I dag foreligger et omfattende — men av allmennheten lite kjent — materiale som gir nokså klar beskjed om det rent faktiske. Statsstipendiat i historie, cand. jur. Sverre Hartmann, har i artikler i Farmand og Aktuell og i bokform «Søkelys på 1940», fastslått at den «Abkommen», som den 10. juni 1940 ble inngått mellom den tyske overkommando og Forsvarets overkommando var en generell kapitulasjonsavtale, inngått i samsvar med artikkel 35 l Haager Landkrigsreglement. Herr Hartmann bringer også en faksimile av et annet avtaledokument, datert 19. juni 1940, som på vegne av den norske overkommando er undertegnet av daværende oberstløytnant R. Roscher Nilsen, der det henvises til «Abkommen fur die Waffenniederlegung des Norwegischen Wehrmacht.» Jeg skal ikke gå nærmere inn på Trondheimsavtalen av 10. juni, da både avtalen og dens konsekvenser er så utførlig behandlet av herr Hartmann.

Det som jeg skal ta for meg er diverse materiale som belyser situasjonen som den fortonet seg for bl.a. Regjeringens medlemmer.

Om den rent militære stilling forteller Trygve Lie i «Leve eller dø» side 254: Ombord på Devonshire tenkte jeg på statsministerens ord, ikke en, men mange ganger. Nygaardsvolds dystre spådommer var gått i oppfyllelse. Folket, som vi lot bak oss, kunne vi ikke ta med. De militære styrker vi hadde hatt, eksisterte ikke mer. På side 2431 samme bok forteller Lie at Nygaardsvold under Regjeringskonferansen den 1. juni erklærte at «det ikke var mulig å holde striden gående lenger» og at «Hambro var helt enig i dette». Av statsminister Nygaardsvolds foredrag i statsråd 7. juni — noen timer før Kongen og Regjeringen forlot landet — heter det bl. a.:

«Under disse forhold, og fordi det har vist seg umulig og skaffe Hæren ammunisjon og annet krigsmateriell, vil det være håpløst for Norge å fortsette krigen.» Det som her kommer til uttrykk er da ikke bare at det er krigen i Norge som må bringes til opphør, men at Norge som stat ikke lenger er i stand til å fortsette krigen. – Statsråd Nils Hjelmtveit skriver i sin bok Vekstår og Vargtid, side 188 at «vi er ganske overvunnet militært».

Halvdan Kohts syn kommer klart til uttrykk i «Fra skanse til skanse, side 164: «Om ettermiddagen den 9. juni kom kringkastinga brått med kunngjeringa frå Konge og Regjering om bortflyttinga frå Noreg. Det var mi eiga røyst som bar ho fram, og det kjendes som eg forkynde dødsdomen over meg sjøl. I sammenheng med det fylgde meldinga fra general Ruge om at alle krigstiltak skulle slutte kl. 24. og forhandlingar med tyskarane ta til. Det var nederlaget som vart fastslegi og kunngjort.»

Selv i en aldri så ulik kamp blir da ikke nederlaget fastslått og kunngjort før kampen er avsluttet, så en kan ikke logisk trekke annen slutning av Kohts uttalelser enn at han anså krigen for slutt.

Av statsråd Hjelmtveits før nevnte bok fremgår en rekke megetsigende opplysninger: Så sent som ved månedsskiftet mai - juni var Kongen og Regjeringen innstilt på direkte og alminnelige forhandlinger med Tyskland. Det så gjentatte ganger ut til at Regjeringen skulle falle fra hverandre. Nygaardsvold sa til og med at han ikke ville reise til England, men til Finland, hvis det ikke ble tid til å ta familien med."

På side 160 forteller Hjelmtveit: «Hadde den opprinnelige dag, (for avreisen) blitt fastholdt, ville resultatet antagelig blitt enten at hele Regjeringen var blitt igjen og senere reist til enten Finland eller Sverige, eller også at Regjeringen var revnet, og at en del var reist hit og en del dit.» Jeg tror ikke at det da hadde vært mulig å holde Regjeringen samlet om å reise til England.»

Både av professor ved Oxford Universitet, Sir Lwelyn Woodwards fremstilling i bind I om britisk utenrikspolitikk under den annen verdenskrig (avsnittet om Storbritannia og Norge) og av Hjelmtveits og Kohts bøker, fremgår at beslutningen om å flytte til England ble tatt efter sterk britisk tilskyndelse og press.

— «De (britene) tilbød å føre oss i sikkerhet, men også her kom det l form av et diktat» forteller Hjelmtvelt side 155.

Kohts versjon er denne: «Til slutt kom Dormer (den britiske sendemann) med innbjoding til den norske regjeringa om å flytte med over til England. Og på nytt synte det seg at dette i grunnen og vart rekna for ei avgjord sak: Regjeringa skulle med anten det vart av med demarkasjonslina eller ikkje. Koht forteller også side 170 i Fra skanse til skanse: «Eg fekk veta i dette regjeringsmøtet at Dormer om føremiddagen hadde sagt Kongen og Regjering måtte vera budd på å dra over til England neste dagen om kvelden.» I «For fred og fridom i krigstid» beretter Koht side 234: «Vestmaktene på si side gjorde alt i stand til bortferda, og både dei militære og dei politiske ombudsmennene fastsette dagen da vi skulle avgårde.

BLE STILT FRITT

Hvordan vurderte så regjeringsmedlemmene fremtidsutsiktene etter en overflytning til England? Gudrun Ræder forteller i sin bok «De uunnværlige flinke» side 88: «Koht hadde om morgenen den 7. juni stilt sine medarbeidere fritt, om de ville være med eller bli igjen. Han hadde ikke gitt dem noe inntrykk av at det kunne bli bruk for dem ute.» Ifølge Unni Diesen: «Kvinne i krig» side 72, sa Nygaardsvold til sin sekretær Finn Larsen, som hadde tilbudt seg å bli med til England: «Du 'får gjøre som du vil.» Men etter at Nygaardsvold hadde antydet at hans arbeidsoppgave ville gå ut på å følge statsrådenes fruer rundt i butikkene, besluttet han seg til å bli hjemme.

Thoralf Øksnevad — røysta frå London — i «Johan L. Movinckel», side 175, beretter: «Det var bedre å være få enn for mange, ble det ifølge Trygve Lie sagt. Vi visste ikke hva vi gikk i møte.» Ifølge Hjelmtveit ble også flyverne stilt fritt, slik at de som ønsket det kunne få bli hjemme.

At Regjeringen, også etter at den var flyttet til England, anså krigen for avsluttet, fremgår av Nygaardsvolds tale i BBC den 25. juni 1940, der han bl. a. sa: Det stod da ingen annen vei åpen enn å nedlegge- våpnene og sende våre tapre offiserer og soldater hjem.» I samme tale brukte Nygaardsvold uttrykket: «De to måneder krigen varte.» I en tale til Churchill 12. mal 1948 sa Kong Haakon: Vi som var kommet til England etter at kampen måtte oppgis.»

DERFOR DRO KONGEN

Begrunnelsen for at Kongen og Regjeringen flyttet til England — bortsett fra den interesse de hadde for å bringe seg selv i sikkerhet — er mest presis gitt av Kong Haakon. Ifølge Sommerfeldt: «Kong Haakon den VII taler side 37, sa Kongen: «Hadde vi blitt igjen i Norge, kunne de nåværende makthavere ha tvunget oss til a akseptere alt det de ønsket. Det var derfor vi drog av landet.»

ALVORLIG TRUSEL

En viktig begrunnelse for at Kongen og Regjeringen forlot landet har — som indirekte påpekt av Kong Haakon l tale fra BBC den 16/6 1940 — utvilsomt vært å hindre at den norske handelsflåte ble tatt som kollektiv prise av britene. At dette virkelig var en alvorlig trussel fremgår av Benjamin Vogt: Vår ære og vår avmakt side 30,: «Fire dager i forveien, altså den 12/4 hadde ministeren (Colban) og Hysing Olsen vært innkalt til et møte i det britiske Ministry of Shipping, hvor britene hadde forlangt at det norske flagg skulle fires og skipene overføres til britiske flagg.»

Men hvis Regjeringen hadde hatt militære planer er det oppsiktvekkende at den ikke utnevnte en ny forsvarssjef, etter å ha fratatt general Ruge hans funksjon etter utnevelsen i statsråd den 18. april. Ruge ble igjen i Norge som forsvarssjef med en tilsvarende stillingsfullmakt og legitimasjon til å forplikte Norge i denne egenskap.

Det er helt på det rene at det var etter forsvarssjef Ruges henstilling at alle norske offiserer ga æresord om at de ikke på ny skulle gripe til våpen mot Tyskland

— Det må da være grunn til å spørre : Kunne de norske offiserer ha æresforpliktet seg til ikke å gjøre tjeneste hvis de hadde visst at Kongen og Regjeringen aktet å føre krigen videre fra England for ramme alvor?

BRITISKE OPERASJONER

Enkelte vil kanskje innvende: «Men en rekke nordmenn dro da vitterlig til England for å delta i krigen og de deltok da også i såkalte «raids» mot norskekysten under krigen». Det er imidlertid av norsk rett fastslått at disse raids — hvor mange nordmenn var med – var rene britiske operasjoner og at nordmennene var å betrakte som norske frivillige. Denne oppfatning kommer også klart til uttrykk i den skriftveksel som høsten 1946 fant sted mellom Kong Haakon og den britiske ambassadør i Norge, Collier, (gjengitt i Aftenposten 20/9 1946). I brevet fra Collier retter han en takk til «de norske borgere som frivillig deltok i de britiske krigsanstrengelser eller i sivilt arbeide på britisk territorium» og videre: - «dem som frivillig ytet mitt land sine tjenester i nødens stund. I Kong Haakons svarbrev, datert 6/9 1946, heter det bl. a. at «mine landsmenn deltok i de britiske krigsanstrengelser så langt det var mulig» og «som gjorde tjeneste i britiske styrker som frivillige under den siste krig».

Etter å ha "gjennomgått forholdsvis omfattende materiale kommer jeg faktisk til samme konklusjon, som statsstipendiat Hartmann: Den faktiske krigstilstand mellom Norge og Tyskland opphørte den 10. juni 1940, og jeg finner det uforståelig at enkelte faghistorikere skal desavouere Kong Haakons syn på de norske borgere som tjenestegjorde i Storbritannia under 2. verdenskrig

«I debatten om okkupasjonshistorien ha Skodvins perspektiver og innflytelse stått sentralt. » (Professor Øystein Sørensen)

«Magne Skodvin er, så vidt jeg kan se, den eneste gjenlevende historiker i hele vår syndige verden som vegrer seg mot å erkjenne at det våren 1940 var vestmaktene som ønsket å få Norge trukket inn i krigen.» Disse ordene er ikke mine, men er et sitat fra professor Johan Vogts kronikk i Dagbladet 3l.01.-79,

I 1973 holdt professor Skodvin et foredrag i Oslo Militære Samfunn over temaet nytt materiale om vestmaktene og Norden 1939-40. Mot slutten av foredraget sa han bl.a. «Det er ei tolking som ikkje lenger kan hevdast: «det er den som går ut på at Storbritannia lenge, systematisk og konsekvent hadde planlagt handinger i Noreg.» I boken Som seilene fylles av stormen kan Skodvin på noteløse sider - fortelle: «Churchill var ikkje oppglødd for Skandinavia-ekspedisjone

Nei! Han var ikkje det!» I det følgende skal vi se litt på holdbarheten i Skodvins påstander.

Den verdenskjente britiske militærhistoriker B. H. Liddell Hart opplyser s, 66 i sitt mesterlige verk Den annen verdenskrig at «Storbritannia hadde faktisk begynt sin planlegging litt tidligere,,, Men Tysklands sluttspurt var raskere og mer energisk. Tyskerne, vant kappløpet med meget snau margin - det var nesten «fotofinish», Den britiske aksjonen i Jøssingfjord - var beordret igangsatt av Churchill, Liddell Hart skriver at det «var Altmark-affæren som overbeviste Hitler om at en intervensjon i Norge var ønskelig; den var gnisten som fikk kruttønnen til å eksplodere.»

Tre dager etter Altmark-affæren sa C. J. Hambro i et intervju med Reuter: «Den engelske flåteavdelings opptreden i Jøssingfjord er den mest flagrante krenkelse av en nøitral stats territorium, Fra engelsk side er vi møtt med et overgrep som juridisk og folkerettslig er så ganske annerledes graverende enn noe vil tidligere har været vitne til i denne krig.»

I boken «Politics, Tilals and Errors» s. 19 avslører forfatteren, Lord Hankey at det ville gjøre stor skade dersom den annen verdenskrigs, forhistorie skulle bli trukket frem, f.eks, «whether Germany invaded Norway a few jups ahead of a British invasjon of Norway.» Om Altmarkaffæren skrev den svenske mllltærkronlkør, oberst Oluf Sundell i sitt skrift «9. april» s. 18 at «beslutet att göra verklighet av Weserübung fattades uppenbarllgen först efter Altmarkaffæren.»

I Sverre Kjeldsladlis doktoravhandling «Hjemmestyrkene I» slår det s. 55: «Fra årsskiftet 1939/40 begynte britiske myndigheter å interessere seg mer enn før for Norge som et eventuelt britisk operasjonsområde.» Videre opplyser Kjeldstadli at en rekke organer, bl.a. War Office «utarbeidet konkrete, detaljerte planer for det tilfelle at britiske stridskrefter skulle engasjere seg militært i norske farvann eller på norsk grunn.» (Kjeldsladli kjente antagelig ikke til at britenes «Operation Catarina» ble påbegynt allerede i september 1939).

Kjeldsladli fortsetter på samme side: «I forbindelse med de britiske myndigheters operative planer ble deres militære etterretningsapparat i Norge utvidet og deres militære etterretningsarbeid intensivert. Britene opprettete flere «shippingkontorer knyttet til britiske konsulater i Norge, som i Stavanger, Bergen, Ålesund, Trondheim og Narvik. De britiske marineoffiserer ved disse interesserte seg særlig for norske havner, kaianlegg, landingsmuligheter, jernbaner, gater og forpleiningsmuligheter for tropper. Deres arbeid ble et ledd i britenes planer om landgang i Norge.» Kjeldstadli opplyser at det var britenes Military Intelligence som beordret dem til denne meget spesielle oppgave i Norge. Captain Torrance ble sendt til Narvik, major Palmer til Trondheim, captain Croft til Bergen og captain Müthe til Stavanger. Kjeldstadli beskriver deres oppgaver: «Deres ordre gikk ut på å opprette radioforbindelse med Slorbritannia og å forberede mottakelsen av små avdelinger av britiske styrker. Når de oppfanget et bestemt radiosignal skulle de gå i gang med sine forberedelser. De skulle umiddelbart før landgangen, ta kontakt med den øverste norske militære befalshaver i sine respektive avsnitt.» En historiker har fortalt at da captein Munthe den 9. april kom ut fra sitt hotellrom ble han meget forbauset over at han fikk se tyske og ikke britiske soldater på gaten i Stavanger.

Kjeldstadlis opplysninger korresponderer fullt ut med Charles Cruickshank: «SOE in Scandinavia» s.51: «A week before the German force sailed, it sent four officers to prepare the way for a british expedition.» Storbritania traff også andre forberedelser: Allerede i november 1939 ble den gang 28 år gamle Helmer Bonnevie «given a full-time job as comercial and secret agent» for England. Hans begynnerlønn var N kr. 500,- pr. måned. Arthur Grønnevold Olsen, født i Oslo 8.3.1892, eksamen som sjøkaptein 1913, slo sammen med et ukjent antall nordmenn i hemmelig britisk tjeneste fra høsten 1939. Se her Aftenposten (morgen) 23.3.-81: «Han var sekretær i Foreningen Norges Sjøforsvar fra starten av. I denne egenskap (min understr.) ble han vinteren 1939-40, før tyskerne kom til Norge, medlem av en gruppe som påtok seg spesialoppdrag for å gjøre malmeksporten fra Sverige til Tyskland mindre effektiv. Det var Winston Churchill som tok initiativet til å danne denne gruppen.»

Churchill må ha leid inn et høyt antall nordmenn til å utføre spionasjeoppdrag i Norge. Kjemiprofessor Leif Tronstad hadde sikkert Churchill en verdifull agent. Under Finlandskrjgen 1939/ 40 hadde den dengang 36 år gamle professoren et møte med William Stephenson, en kanadier av delvis norsk avstamning. Kanadieren var sannsynligvis «hentet inn» av Churchill. Det var iallfall han som ga Stephenson. dekknavnet Intrepid. Antagelig var det i mars 1940 at Stephenson hadde møte med Tronstad. De.møttes på toget Gälivare i Lappland - Narvik. «Tronstad overleverte Stephpnson en kopi av en oversiktsplan over Hyd-roanlegget» står det s. 91 i W. Stevenson: «Dekknavn Intrepid,» På bokens om-slagsside opplyses det: «Det var Stephenson som, skapte det mest omfattende etterretningsnett verden har sett - British Security Coordination. Han fikk i oppdrag å opprettholde en mer men topphemmelig forbindelse mellom Churchill og Roosevelt.» Det er neppe usannsynlig at Stephensons hovedoppgave var bistå med å få Amerika med i krigen. På nevnte togreise steg Tronstad av toget før det kom til Narvik, mens Stephenson ble med dit. Utenfor byen ble han hentet av en britisk ubåt.

Den 21. mars 1940 ble Paul Reynaud statsminister i Frankrike. I boken «Frankrike lenket og fritt» s. 64 beklager han at «Vi er blitt distansert, og likevel var det vi som hadde talt initiativet til operasjoner... Et av målene med ekspedisjonen hadde jo etter general Gamelin definisjon vært å lokke motstanderen i en felle og provosere ham til landgang i Norge.» Dette er sammenfallende med den oppfatning sendemann Einar Masng tilkjennegir i en lang artikkel i Nationen medio april 1955. Maseng var norsk sendemann i Moskva i årene 1939-mai 1941. Han skriver bl.a.: «Det foreligger nå tallrike autentiske opplysninger og redegjørelser av engelske og franske forfattere som viser hvorledes vestmaktene ved sin aggressivitet spesielt overfor Norge, oppnådde å få Tyskland til å foreta en aksjon mot Norden. Det var kun nødt og tvungent at den tyske overledelsen gikk til denne aksjon. Det var et helt logisk ønske fra dens side at Norge forble nøytralt.»

Sendemannen fastslår også at det ikke finnes «et eneste vitnesbyrd eller et eneste dokument, som taler for at Tyskland hadde noen selvstendig angrepshensikt overfor Norge eller Sverige. Endog vinteren 1940 fortsatte Tyskland å oppfordre Norge til høyere forsvarsberedskap. Det subvenerte det norske blad som hadde gjort Norges forsvarsberedskap til det helt dominerende punkt i sitt program. Av England ble Norge, såvidt jeg vet, ikke rådet til å mobilisere.» Bladet var Fritt Folk som i nr. 1/1940 har et stort førstesideoppslag: «Gå inn i skytterlagene!»

At Tysklands høyeste ønske var et nøytralt Norge fremgår av utallige kilder. se f.eks. Liddel Hart i «Den annen Verdenskrig» s. 61 hvor han henviser til at Hitler medio desember 1939 sa at «han ville foretrekke at Norge forble fullstendig nøytralt, fordi han ikke ønsket å utvide krigsskueplassen.» Hart omtaler også at den tyske marinestabs krigsdagbok den 13.01.-40 viser «at den gunstigste løsning ville være at Norges nøytralitet ble opprettholdt, selv om de var blitt meget engstelige for at England aktet å okkupere Norge med den norske regjeringens samtykke.» Jfr. Her Kersaudy: «Vi stoler på England» s. 32: «Mye tyder på at Hitler betraktet «Weserübung» kun som en preventiv plan. Han ville helst at Norge forble nøytralt...» I «Kappløpet om Norge» s. 55 skriver Kersaudy: «l virkeligheten var det flere - deriblant i høy grad Winston Churchill - som håpet at mineleggingen ville utløse en tysk reaksjon. De allierte kunne ikke få et bedre påskudd for å landsette styrker i Norge.»

Jfr. her Johan Scharffenberg i Morgenbladet 16.04.-55: «Franske politikere og militære ønsket. et nytt krigsteater på den skandinaviske halvøy og ville provosere et tysk angrep der.» Se også Bjørn Bjørnsen l «Narvik 1940» s.194. Her siterer forfatteren en uttalelse av den britiske diplomat (senere engelsk minister i Oslo) Laurenc Collier: «Tysk invasjon i Skandinavia er akkurat hva vi ønsker.» Vi er naturligvis England,

Skodvins påstander om at Storbritania ikke hadde planlagt landinger i Norge blir feid tilside også av professor i krigshistorie ved universitet i Oxford, captain Cyril Falls. I the Norseman skrev han primo oktober 1947: «Vi (England) hadde håpet å komme Hitler i forkjøpet uten å møte norsk motstand.» Jfr. her kabinettsekretær, ambassadør m.v. Erik Boheman i memoarboken På vakt 1.12 13: «Helt orätt hade vel inte Hitler nä han påstod, att besittningstagande av Norge var en motågard mot allierade planer.»

Se også oberstløytnai Stellan Bojerud (forsker ved Mililtähögskolan) i Fritt militärt forum, 2/92, s. 5 «Än idag förekommer förestälningen att den tyska invasjonen i Norge i 1940 motiverades av att Hitler lade under sig nationer ungefär som en filatelist samlar frimärken. I verkligheten var det tyska anfallet mot Norge dikterad av rädsla för att britterna skulle komme före - vilket de for övrigt (inte hann ?) göra! och – at normännen inte kunde värja seg mot dessa. Grunden för de tyska mistankarna var dels normännens uttalade ointeresse för sitt försvar, dels even det norska neutralilelens probritiska profil.»

I Hufvudstadbladet, Helsingfors. den 12.11-80, skriver professor i historie Jukka Nevakivi at det er et faktum at vestmaktene ønsket krig i Skandinavia, «Detta och för sig länge kände faktum, stick i stav med de norske historikernes lange odiösa myt om de alliere «snällhet» (Dette i for kjente faktum stikk i strid med de norske historikernes lenge dyrkede myte om alliertes «snillhet.») Verken Nygaardsvold eller Koht var begeistret for Englands snillisme. I stortingsmøte 9.12.39 uttalte Koht: «Det (eg? ) kjenner sterkast er det engelske trykket på det nøytrale. Det er England som kom til oss med alle slag krav, og som ikkje berre kjem krav, men som gjennomfører ein politikk som tråker under føtene traktater og rett.» l sin erindringsbok I xxx 169 skriver Nygaardsvold «Hvordan hadde ikke England forsøkt å drive oss ut av vår nøytralitet og inn i krigen.» Se her Trygve Lie «Med England i ildlinjen» s.21: «Det tok lang tid for Nygaardsvold å kvitte seg med de inntrykk linn hadde fall våren 1940 - hvis han noen gang gjorde det - at franskmennene og brittene med velberådd hu hadde lagt ut miner i norske farvann, for å få Norge på sin side l krigen... Churchill ville ha oss med i krigen.» s. 18 i sistnevnte bok innrømmer selv britenes mann Trygve Lie: «Britene hadde holdt oss for narr.»

l en bokanmeldelse i Nationen onsdag 1.10.-80 konstaterer Jan Ketil Steine: «Det var engelskmennenes skyld at Norge ble okkupert.»

Samme oppfatning gir stortingsmann Ivar Lykke (II) uttrykk for. l maidagene 1940 oppholdt han seg i Furnäsdalen i Sverige. Fra Tännes sendte han 5.5.40 et langt brev til C. J. Hambro i Stockholm. Med brevet sendte han utkast til et telegram som han (Lykke) ba Hambro sende «To the British group of Interparlamentarian Union Parliament, London. Første del av utkastet lød slik:

«We claim justice for Norvvay stop. The German occupation was provoked by british mines deposited in Norwegian waters to prevent shipment of swedish ironore. Now you consider leaving us to our fate.»

Og til syvende og sist: Adolf Hitler - hvis høyeste ønske var et nøytralt Norge –måtte vel ha en viss anelse om hvorfor han til slutt så seg nødt til å beordre invasjon den 9. april? Til ambassadør Walter Hewel sa Hitler lørdag 5.07.-4I: «Wenn Churchill und Reynaud nicht geguatsch hätten, hätte ich Norwegen wahrscheinlich nicht gemacht.» (Dersom ikke Churchill og Reynaud hadde pratet tull (provosert så sterkt), hadde jeg sannsynligvis ikke invadert Norge.)

I den gode hensikts hensikts navn desavuerer Magne Skodvin både Churchill, Reynaud og Hitler. Den eminente historiker vet alt så mye bedre enn den annen verdenskrigs fremste aktører. Skodvin er også en uovertruffen begrepstolker. Han har lært oss at ordene våpenstillstand og kapitulasjon i virkeligheten betyr fortsettelseskrig. Jeg har spurt flere ordbøker om hva ordet kapitulere betyr. De svarer det samme: kapitulere betyr forlik om å overgi seg. Jfr. Hjelmtveit: «Vekstår og vargtid» s.188: «Vi er ganske visst overvunnet militært.» Skodvins fenomenale ferdigheter i filologi kommer også tilsyne når det gjelder hvordan kapitulasjonsavtalen av 10. juni 1940 skal forstås. Som kjent står det i avtalen at den omfaller «die gesamten norwegische Streitkräfte» (samtlige norske stridskrefter). Men Skodvins utlegning er at avtalen «var avgrensa til den norske 6. divisjon.» Jfr. her h.r. advokat Albert Wiesener l Aftenposten (morgen) I6.03.-7l: «Når det gjelder betydningen av ordlysen «die gesamten norwegischen Streitkräte, står det i avtalen at den tyske tekst skal legges til grunn for forståelsen. Altså ikke Skodvins sproglige akrobolikk. Den tyske hovedforhandler ved anledningen har ikke levnet Skodvins tolkninger meget anerkjennelse.»

Dersom noen er usikker på hva samtlige betyr, finnes svaret bl.a. i Ordbok før svenska språket, bind XX spalte 911 (utgitt av Svenska Akademin). Her står detl at samtlige betyr alla, alla tilsammans utan undantag.» Tilsvarende står det i Svensk ordbok III, spalte 1143: samtliga = varenda en, alla utan undantag.»

Etter at det var falt dom i Løberg-Jacobsen saken i 1969 sa Løbergs prosessfullmektig, h.r. advokat Annæus Schjødt: «Uten Skodvin hadde vi ikke klart det.» Det er sikkert en riktig konstatering av «Lllle-Annæus.»

Jeg avslutter med et spørsmål: Er det så fullstendig uforståelig at mellom firti og femti tusen nordmenn unnlot å slutte opp den mann som skaffet vårt folk 9. april? H.O. Chrisopfersen (medlem av Hjemmefrontens ledelse) har jo definert begrepet landssvik på en fortreffelig måle: «De som ikke fulgte Churchills paroler må linne seg l å bil kall svikere.»

Winston Churchill opplyser i alle sine memoarer fra siste krig at den britiske regjering hadde bestemt ikke bare å legge miner på norsk territorium for å stanse malmtransporten fra Narvik, men også å landsette styrker i Narvik, Stavanger, Bergen og Trondheim for å hindre at tyskerne satte seg fast i disse byer.

Det er dermed slått fast at tyskerne hadde rett i den påstand som vi ikke trodde på, at de allierte ville opprette baser i Norge. Winston Churchills opplysning er et varsel for fremtiden om hva som vil skje med en liten nasjon som vil være nøytral.

Det ville glede meg hvis Hitler slo til i Skandinavia, sa Winston Churchill før 9.april. Han hadde satt seg fore å lokke tyskerne til Norge – og det lyktes for så vidt.

Winston Churchill visste på forhånd om japanernes angrep på Pearl Harbour 1941. Han skulte det for amerikanerne for å få trukket USA inn i krigen. Det påstår to britiske kodeeksperter.

Det er en usannhet at den britiske invasjon først skulle finne sted etter at tyskerne allerede var kommet til Norge, og etterat den norske regjering hadde bedt om hjelp. De allierte vilde trekke Norge – om mulig også Sverige – inn i krigen, de ventet ingen norsk motstand, men var helt klar over at de derved vilde provosere et tysk angrep. De ventet å komme først, de overvurderte sin egen styrke og undervurderte tyskernes handlekraft og dristighet.

Sovjet brøt de diplomatiske forbindelser med den norske regjering den 8. mai 1941 fordi Norge ikke lengre var en suveren stat. Noten hadde følgende ordlyd:

"Elverums-fullmakten" et falsum.	Den unødvendige kapitulasjonsavtalen i 1940
Mer om "Elverums-fullmakten."	Desertert i tysk fangenskap eller ikke
Sitater:	Værnes affæren.