Oppdatert sept. 04.

Tilbake til startsiden.

Tragedien om hurtigruteskipet "Sanct Svithun"

Bygd: I Danzig i 1926/27.
Lengde: 225 fot.
Tonnasje: 1375 br. reg. t.
Hovedmotor: Dampmaskin 1650 hk.
Fart: 14 knop.

Angrepet.

Ved krigsutbruddet den 9. april, lå "Sanct Svithun ved verksted for vedlikehold, og unngikk derved krigshandlingene i 1940. Etter den norske kapitulasjonen og verkstedoppholdet gikk skipet inn i den vanlige rutefarten Bergen - Kirkenes.

Om dagen den 30 september 1943 rundet skipet Stadt på sydgående i sørvest kuling og grov sjø, og før de kom til Ervika kl 1830 ble de angrepet av 6 britiske fly. En bombe traff bropartiet og gjorde stor skade. Maskintelegrafen ble satt ut av spill, og skipet kom i brann.  I tillegg til bomber, fyrte flyene maskingeværsalver mot skipet. Maskingeværsalver kunne ikke senke noe skip bare drepe mennesker.

 Kapteinen styrte det brennende skipet til land og de traff Kobbeholmen i det grusomme uværet og den høye sjøen. De som ikke allerede var drept om bord hoppet i sjøen (kvinner, barn og menn) for å berge seg opp på holmen. Svært mange druknet i den grove sjøen. De som var heldig å komme seg opp på holmen, kom seg ikke videre. Det var umulig å komme seg til lands i det grusomme været. Befolkningen i Ervik så hva som skjedde, men uværet og i mørket, var det ikke mulig å komme ut med redningsbåt. Flyene herjet fortsatt i luften.  
Til begynnelsen.

Redningen og minnekapellet.

De som var på holmen måtte bli der natta over. Vindrosene var opp til storms styrke. Straks det lysnet om morgenen, viste befolkninga i Ervik en eventyrlig redningsdåd. De kjente sjøens luner  og de klarte derfor med robåter å hente de overlevende fra holmen.

Også denne hurtigruta var tydelig merket. På begge skipssider var malt skipets navn med store bokstaver. Under stod det malt Norge og nasjonalfargene var påmalt.
Pakkhusets tak var overmalt med det norske flaggs farger. Flyene skulle ikke ha problem med å identifisere skipet.

I dette overgrepet ble over 50 passasjerer og mannskap drept.

Til minne om tragedien er det reist et vakkert lite kapell nede ved stranda i Ervika. Skipets klokke ble senere berget. Den henger nå i tårnet i den lille kirken.

Forfatteren Trygve Nordanger som har skrevet om hurtigrutesenkningene i boka "Lang kyst", har gransket nøye angrepet på "Sanct Svithun" og sier at tyskerne hadde ikke landbatterier i Ervika. De nærmeste landfestningene var ved Stadt og de kunne ikke nå mål over Ervik.

Norske myndigheter har heller ikke den denne senkningen vist interesse for å få oppklart britenes motiv for overgrepet.
Til begynnelsen.

Hjemmefronten og regeringskonferansen.

Hjemmefronten reagerte sterk på senkningen av "Sanct Svithun". De  sendte et telegram til Pressekontoret i Stockholm den 20. oktober 1943. Fra kontoret i Stockholm gikk telegrammet videre til den Norske regjering i London med gjenpart til Kongen og flere. Referatet fra regjeringskonferansen i oktober forteller følgende:

Vi har mottatt meddelelse fra pålitelige rapportører fra Vestlandet som har innsamlet pålitelige underretninger blant øyenvitner og overlevende angående "Sanct Svithun"s senkning. Han erklærer at de tyske beretninger i pressen i store trekk er riktige.

Når de uheldige virkninger ikke er blitt større, kommer det av at alle hjem nekter å tro at engelskmennene kan ha oppført seg på en sådan måte. Det står i strid med alle de erfaringer som er blitt gjort av folk hjemme i nesten 3 år. Om sånt skulle hende igjen, ville det være i høyeste grad skadelig.

Men det hendte igjen at hurtigrutene ble senket av britene. Det hendte 10 ganger med over 600 drepte hvor nyhetene fra London meldte om handelsskip som var senket på kysten av Norge

Folk her hjemme trodde ikke på de tyske nyhetene. Grunnen var regjeringens propaganda fra London om de tyske usannhetene.

Nyhetene fra London.

I de norske nyhetene fra London ble det fortalt at britiske fly hadde senket et handelsskip ved Stadt. Britene meldte at det ble skutt fra land med tysk artilleri, men det er ikke riktig. Britene forsøkte seg alltid med falske unnskyldninger ved angrep mot sivile mål. 

De norske nyhetene fra London, innrømmet aldri  at noe hurtigruteskip var senket av britene. Hurtigrutene ble kalt handelsskip for å skjule overgrepene. Når sannheten nå kommer på bordet, er de ansvarlige myndigheter tause.
Til begynnelsen.

Astrup Nilssen.

Kilder:
Besøk i Ervik
Hurtigruteskipene 1918-1939
Trygve Nordanger "Lang kyst"