Historien om de 20 årige heltene som stod for spionasjen  mot et av  verdens største slagskip ”Tirpitz” og slagskipet ”Scharnhorst” i Kåfjorden og Langfjorden i Alta, og som ikke fikk norsk anerkjennelse  for sin dødsfarlige agentvirksomhet.

 ”Tirpitz” i Kåfjord i Alta

  Innledning.

I samtaler forteller de gjenlevende deltakerne i detaljer om den utrolige spionvirksomheten på tyske marineenheter i Alta, og som i følge det britiske admiralitet forkortet krigen med mer enn et halvt år.

 
Forfatter

 

Astrup Nilssen, Sjøvegan.

De som organiserte virksomheten

 

 
Torstein Pedersen Råby.

  Han var født på Dverberg på Andøya var utdannet telegrafist.. Han hadde  også befalsutdannelse fra 6. div skole, (fenrik). Han var først ansatt ved kringkastingen. i Vadsø. Senere ble han øverført til Oslo

 

  Halvor Opgård
i juni 2000.  

Han var med i Alta bataljons fremste linje under krigen ved Narvik 9. april – til 10. mai 1940.

 

Hele tiden måtte han bruke den samme uniformen og undertøy uten rengjøring. All overnatning under felttoget skjedde under åpen himmel uansett værforhold. Det ble ikke mye søvn i kulden. Ofte var det kamper også om natten. De psykiske og fysiske forhold, var helt umenneskelige.  Halvor var snekker og altmuligmann, og senere tilsatt i vegvesenet. Kalle ble gift med Halvors søster og han gled nesten automatisk inn i agent miljøet. Han døde høsten (2001) i Alta.

 

Karl Rasmussen. 

 

  (Kalle)  var f. 8. nov. 1916 i Narvik. Familien flyttet til Vadsø i 1921 der Kalles far var lærer. Kalle hadde befalsutdannelse fra 6. div. skole i Harstad. Han ble før krigen ansatt som kasserer i vegvesenet i Vadsø. I 1942 ble han overflyttet til Alta vegkontor med jobb som distriktskasserer. Han var gift med Sigrid Opgaard fra Alta. Han tok sitt eget liv under forhørene i Tromsø i høsten 1944.

  Nevnes må også Kalles kone, Sigrid, som lurte Gestapo, bor nå (2004) i Sannes. Hun arbeidet som sykepleier til pensjonistalderen.

Harry Pettersen
19. mai 2001.

Angrepet på og okkupasjonen av Norge var en av de største tabbene Hitler gjorde. Han mistet så stor del av sin flåte i angrepet, at den senere planlagte invasjon av England måtte oppgis. Dertil ble ca 400000 tyske soldater uvirksomme som okkupasjonstropper i Norge, og det fikk betydning for krigføringen på andre frontavsnitt.   Nettsiden nevner også litt om senkingene av begge skipene.

I samtaler forteller de gjenlevende deltakerne i detaljer om den utrolige spionvirksomheten de drev, og som i følge det britiske admiralitet forkortet krigen med mer enn et halvt år.

E-postadr.  astrup.nilssen@krigshistorie.com
Send gjerne en e mail om dine meninger eller hendelser som burde omtales på nettsidene.    
 

 Innholdsfortegnelse. Du finner avsnittene nedover siden.

Angrepet paa Sovjet.

”Scharnhorst” senkes.  

 

Flåtebaser i nord.  

Stilla undersoekes for sending.

 

Agentvirksomheten i nord

Kurertjenesten- grenselosene.

 

Senderen Lyra kommer i drift

Kalle blir tatt .men slapp fri.

 

Tirpitz i Trondheimsfjorden

Forberedelse til flyangrep mot ”Tirpitz”  

 

Katastrofen med konvoi  PQ17. .

Elektrisitetsforsyningen sviktet.

 

 

Flyangrepet.

Tirpitz i Altafjorden

Flyangrepet fortalt av Halvor Opgaard

 

til Svalbard.

Tyske kilder beretter om flyangrepet.

 

Torstein Raaby inn i agentvirksomheten

En av Idas rapporter.

 

 Operasjon. Venus.

Harry saa flyangrepet.

Tyskerne prover aa lure Ida

 

Husundersoekelse i Tromso.

 

 

Kontakt med Kalle 

En tysker tar rom i Halvors hjem.  

 

 De knyttet til seg flere kontakter.

Gestapo-besøk med hund. 

 

Sendingene starter.

Den tyske spionen

 

Fikk ikke kontakt

Kontakt med Tyskeren

 

Han som mottok meldingene i England.
 

Den tyske spionen. LYTRA blir tatt.

 

Angrep med miniubaater

Arrestasjonene.  

 

Halvor Opgard forteller om kontakten med en tysk marinegast og skadene på ”Tirpitz”.

Aarsfesten  

 

Harry var om bord i Tirpitz.

Kontakt i Signaldalen i okt 2000.

 

”Tirpitz” ble liggende lenge i Kåfjord.  

Da Sigrid ble arrestert.

 

Den viktigste meldingen fra IDA.

 Gunnar Sonstebys besøk i Alta. 

Kilder
Halvor Opgaard, Alta
Harry Pettersen, Kåfjord
Sigrid Rasmussen, Sannes
Elly Kristoffersen, Mefjordvær
Alfred Henningsens bok "Partisan og politiker"..
Alf Reidar-Jacobsens bok ”Scharnhorst”.
Alta museum.
Årbok for Lenvik.
Adalbert Brünner: "Schlachtschiff  TIRPITZ im Einsatz"
 

Angrepet på Sovjet.

Innledningen til Hitlers nederlag startet  21. juni 1941, da den tyske krigsmaskin gikk til et særdeles brutalt og voldsomt angrep mot Sovjetunionen, "Operasjon Barbarrossa".  Det var Hitlers plan å knuse sovjet-armeene før vinteren satte inn, for deretter å vende seg motFrankrike og England. Slik gikk det ikke.

Fjellgeneral Dietl hadde, av der Führer, fått oppdraget som øverstkommanderende for Nordområdene  d.v.s.  Finnmark og Nord - Finland. Områdene ble et meget viktig oppmarsjområde for angrepet mot trafikknutepunktet Murmansk og avskjæring av jernbanen mot sør for å hindre at alliert hjelp kom inn over Murmansk.

Ca 50 - 60000 mann av general Dietls Alpenjäger, sammen med gigantiske mengder utstyr av alle slag skulle overføres til angrepsposisjonen i Kirkenes. Hundrevis av biler og fly ble fraktet østover. Det ble satt i gang storarbeid på flyplassen på Høybuktmoen for å ta imot hundrevis av jagerfly og større flytransporter. Både lagring av materiellet og innkvartering av mannskap førte til store problemer, da alt skulle holdes skjult  for russerne. For befolkningen og det sivile samfunn ble situasjonen nesten uholdbar. For å opprettholde beredskapen, måtte det foregå en kontinuerlig etterforsyning av materiell, drivstoff og ikke minst store mengder matvarer av alle slag for å erstatte tapene da kamphandlingene begynte. Den gjørmete gamle grusveien i Finnmark hadde ikke muligheter til å ta unna noe av transporten. All transport måtte gå den sårbare sjøveien om Nordkapp. Det hele kom noe uventet på de allierte, men de klarte å gjøre noen innhugg i de tyske konvoiene.

Etter at krigen mot Sovjet startet, sendte Sovjet agenter utstyrt med levnetsmidler og radiosendere fra Murmansk (nordmenn som tidligere var flyktet til Kola fra Varanger og russere)  med ubåter til aktuelle steder på Finnmark-kysten hvor de rapporterte om de tyske konvoiene, som gikk østover. Tyskerne satte inn en nådeløs kamp mot de mange russiske og norske etterretningsagenter. Mot slutten av krigen klarte tyskerne å avdekke noen av agentene (partisanene), som ble satt under tortur og fikk dødsdommer. Forfatteren Hans Kristian Eriksen har skrevet flere bøker om agentvisksomheten i Finnmark.

General Dietl hadde sin plan klar. Innen 3 uker skulle han være fremme i Murmansk.  Da krigen begynte, startet Dietl marsjen fra Kirkenes mot Murmansk, men han møtte en overraskende stor motstand. Etter 3 uker var han ikke kommet lengre enn til Litza elven, ca 40 km fra Kirkenes.

Her ble tyskerne stoppet i noen voldsomme slag med store tap  på begge sider over et forholdsvis lite område Her er det etter krigen reist et minnesmerke  over de 60000 falne russere og et tysk over de 12000 falne tyskere. En stor del av soldatene frøs i hjel om vinteren. Tapslistene var nok noe høyere. Se foto lengre ned.

Temperaturen om vinteren sank ned til 40 graders kulde, med  følger, som Dietl ikke var forberedt på. Etter 3 år var han ikke kommet lengre enn til Litza dalen, og han kom heller ikke lengre på den ca 55 km lange vegen til Murmansk.

I de sentrale deler av Sovjet hadde tyskerne i løpet av noen måneder besatt og ødelagt store deler av landet,  og nærmet seg Moskva  i løpet av året 1941. Vinteren kom overraskende og satte en midlertidig stopper for den tyske fremrykningen. De tyske hæravdelinger var ikke rustet for vinterkrig. Et stort antall tanks og andre kjøretøy stod ubrukelig uten å få start i kulden. Dette utnyttet sovjethæren ved å angripe de tyske stillingene.

Tyskerne omringet St. Petersburg (Leningrad), uten at byen ble erobret.  Den eneste åpne ferdselsåre for forsyninger til byen, var over Ladoga-sjøen. Det var denne åren som reddet byen.

Det tyske angrepet på Sovjet, kom som en kjærkommen gave og en lettelse for de allierte over at landkrigen kunne føres på sovjetrussisk jord.

Den militære opprustingen i Sovjet var altfor for svak for å demme opp mot den tyske invasjonen, grunnet Stalins "opprydding" av uønskede elementer innen offiserstaben, og likvideringer og deporteringer til Sibir av mange titalls millioner mennesker, som var tvilsomme innen Stalins diktatur.  Stalin ba om hurtig våpenhjelp fra de allierte. Han satte også frem krav om et angrep i vest. Selv om forholdet mellom de allierte og det kommunistiske Sovjet var kjølig, så ble Sovjet nå en samarbeidspartner, men ikke en juridisk alliert.

Den allierte reaksjonen  kom fort. I løpet av høsten 1941  gikk den første konvoien med krigsmateriell fra Liverpool til Murmansk med fly og tanks. Det var krigsmateriell som England knapt kunne unnvære for sitt eget forsvar. Murmansk var eneste isfrie havn som kunne ta i mot større mengder gods sjøveien.  På jernbanen og veiene ble krigsmateriellet kjørt frem til frontene.   Det var enorme mengder materiell som kom frem, men tapene av skip og mannskap var en tid så alvorlig, at det var fare for at trafikken måtte innstilles.

Den årelange stillingskrigen hadde en deprimerende virkning på de tyske soldatene. Det ble en stor påkjenning for den sivile befolkningen i Kirkenes dit alle sårede soldater  og permisjonssoldater kom. Kirkenes var i 3 år utsatt for nesten kontinuerlige russiske flyangrep. Det var den byen i Europa som hadde flest flyalarmer.

Det tyske minnesmerke på Ishavsfronten.

 

 Det ble meg fortalt ved et besøk i Litza at under slagene hadde elven en rødlig farge av blod.  Østerrikske  veteraner besøker nå årlig sitt minnesmerkene i Litzadalen  og møter ofte russiske veteraner ved merkene. Da jeg besøkte Litza, var det ankommet 2 busslaster med østerrikske veteraner. Dette viser en enestående toleranse som vi nordmenn mangler,  eller vil general Dietls veteraner få lov til å reise et minnesmerke over den tyske seier på Bjørnfjell?

Kampene på Nord-fronten foregikk så langt nord at de er lite omtalt og kjent i krigshistorien.
 

Flåtebaser i nord.

  Den allierte hjelpen til Sovjet over Murmansk forandret krigssituasjonen drastisk for Sovjet. Den tyske fremgangen stoppet opp.  De tyske armeer var kommet så langt inn i Russland, at de kunne se Moskva. Lengre kom de ikke, før de måtte begynne tilbaketrekningen. Tyskerne var ikke utrustet for vinterkrig, da Hitler var overbevist om at Sovjet var slått  innen vinteren satte inn. Slik gikk det ikke. Snø og kulde  ble en god alliert for sovjetarmeen.

De allierte konvoiene med krigsmateriell (som er beskrevet på en annen plass) førte til at sovjethæren kom på offensiven. Det ble begynnelsen til Tysklands totale sammenbrudd. Hitlers overmot førte til hans nederlag, da han ga ordre om ikke å trekke seg ut av Stalingrad. Resultatet var at hele den tyske  Stalingrad-armeen ble utslettet.  Sovjethæren  kjempet seg frem fra Stalingrad og andre besatte områder frem  til Berlin. Der møtte de allierte styrker som kom vestfra.

Et av de viktigste målene for tyskerne var å få stoppet den allierte transporten (konvoifarten) til Murmansk. Tyske fly og ubåter hamret løs fra baser i Finnmark og Troms på de allierte konvoiene som gikk østover mellom Svalbard og Nordkapp. Angrepene førte til store tap for de allierte, men konvoiene fortsatte å gå.

Tyskerne innså at større enheter med overflateskip måtte til for å stoppe konvoiene.

Finnmark hadde en gunstig beliggenhet for angrep mot konvoiene. Allerede i 1940 begynte tyskerne å forberede en flåtebase i Altafjorden, som i løpet av krigsårene  ble til Nord-Europas største. Ved årsskiftet 1940/41 kom de første tyske flåteenheter til Langfjorden og Kåfjord i Alta.

Store festningsverk  ble  bygd  med frivillig norsk arbeidshjelp  for å beskytte  den tyske flåten inne i fjorden.

 

Våren 1943 kom et av et av verdens største og hurtigste slagskip ”Tirpitz” sammen med to lommesalgskip,. mange kryssere og destroyere inn Altafjorden.. Noe senere kom slagskipet ”Scharnhorst ”, som fikk anvist plass i Langfjorden, en sidefjord til Altafjorden. På det meste var ca 20 – 25 krigsskip samlet i  området. Flåten utgjorde en konstant dødelig trussel  for konvoifarten. 

Britene måtte avse store flåtestyrker fra andre frontavsnitt, for å beskytte konvoiene. Likevel var skipstapene meget store. Konvoifarten, var den hardeste sjøfronten under hele krigen, med store tap av materiell og menneskeliv. Vinterstormene med overising av skipene og kulden, sammen med de tyske angrep, var motstanderne. Sjøfolkene som ble beordret til denne konvoifarten, regnet ikke med stor overlevelsesprosent. De sa selv at de hadde fått fribillett til døden. Den iskalde sjøen og stormene tok livet av nesten alle som måtte hoppe over bord når båtene gikk ned.

 

Den tyske flåten i nord hadde meget stor slagkraft, og britene hadde ikke fartøy som kunne ta opp  kampen med de tyske kolossene. De var både større og raskere enn de britiske.  Den tyske flåten var så ineffektiv at det ble ikke noen konfrontasjon bortsett fra torpederingen av "Scharnhorst". "Tirpitz" hadde ikke vært og kom heller ikke i kamp fra Kåfjord.

 

Agentvirksomheten i nord.

 Grunnet den strekt økende tyske aktiviteten i nord spesielt i Alta i Finnmark, så britene v/ Secret Intelligence Service (SIS) det meget viktig å få opprettet en sterkest mulig og omfattende meldetjeneste om den tyske aktiviteten. Det var ingen enkel sak, med de store avstander, som SIS ikke kjente til, samt mangel på kommunikasjoner internt, å få sendt radioutstyr opp til de aktuelle områdene.

Agentvirksomheten i Troms og Vest-Finnmark begynte med det lille elektrofirma Polar Radioindustri i Tromsø. Bedriften bygde i 30 årene radiosendere for fiskeflåten. Under 60 dagers krigen i 1940 leverte bedriften radioutstyr til de norske styrker ved  Narvikfronten.

Etter kapitulasjonen 10 juni 1940, ble alt tilgjengelig radiomateriell skjult for tyskerne ved å lagre det i  Nordlysobservatoriet i Tromsø.  Dette var naturligvis kjent for radiooperatørene, som hadde arbeid med saken . Vi treffer på navn som Egil Lindberg, Alfred Nilsen og Kåre Maursund.

Det ble fart på sakene da Einar Johansen (sønn til kraftverkbestyreren i Tromsø) kom med  fiskebåten ”Kvalsund” fra Scapa Flow og inn til den nesten folkeløse Belvika på Kvaløa, hvor han var godt kjent, med 200 kg utstyr., radiosendere, våpen proviant m.v.

Einar Johansen sendte  melding til Scapa Flow med en liste over behovet for utstyr og sendere. 

I november 1942 kom den franske ubåten ”Junon” skjult av mørket, inn Mefjorden på yttersiden av Senja med den første forsyningslasten til den norske etterretningstjenesten.  Ved en feiltakelse kom ubåten inn til Knutsvika, som var dårligere egnet for landsetting enn Kvalsvika som  planlagt.   Kontaktpersoner på land hadde tidligere fått underretning om ankomsten..  Feiltakelsen kunne ha ført til en katastrofe. Den norske etterretningsoffiseren Hugo Munthe-Kaas rodde i land sammen med 2 andre nordmenn og 2 franske gaster i en gummibåt, for å kontakte befolkningen i Mefjord. Grunnet den feile landingsplassen, måtte de 5 gå en noe lenger strekning i dårlig terreng. Da de kom nesten frem på andre siden, gikk de forbi ungdomshuset. Her oppdaget de tyskerne, som skulle rive ungdomshuset. Det var nære på at de ble oppdaget.

Under meget dramatiske værforhold ble utstyret tilslutt ført i land i Knutsvika. Værforholdene var så grove at  4 av gastene ikke kom seg om bord i ubåten før denne måtte dykke.  Ubåten forlot Knutsvika og satte kurs for Capa Flow. Gastene måtte bringes i sikkerhet. Lokalbefolkningen tok seg av saken, og gastene fikk opphold på ei hytte inntil "Junon" kom tilbake den 14. mars. Kvinnene i Mefjordvær sørget for at gastene på hytta fikk både mat og klær. Elly Kristoffersen var en av de mest aktive i denne hjelpe. Gastene hadde levd så godt at de hadde lagt betydelig på seg (som det heter) da de ble hentet av ubåten.

Etter krigen har Mefjord hatt besøk av den samme ubåten.

Kontakten med England ble nå opprettet med sendere fra Tromsø (Egil Lindberg. med Upsilon) og Finnsnes (Einar Johansen med Venus), som begge samarbeidet og ga nyttige rapporter om tysk virksomhet og skipstrafikk. Einar Johansen reiste senere over til England for å orientere britene om senderne i Troms. Han kom senere tilbake.

Etter ordre fra Churchill hadde den tyske flåtebasen i Alta  høyeste prioritet. Telegrafist Egil Lindberg ved Værvarslinga i Tromsø anmodet Einar Johansens yngre bror, Torbjørn Johansen (23 år), om å ta en tur til Alta for å hente inn opplysninger om flåtebasen.

Han reiste med lokalbåten til Altaeidet. Bagasjen bestod av en dårlig damesykkel og noe fiskeutstyr, som kamuflasje. Fra Altaeidet fikk han en spennende og meget strabasiøs sykkeltur på en elendig og gjørmet veg,  forbi alle tyske vaktposter, de tyske flåtebasene med "Scharnhorst" i Langfjorden og "Tirpitz" i Kåfjorden og frem til Alta, ca 100 km. Torbjørn fikk seg jobb på en bondegård i Kåfjordområdet. Kåfjordværinger fortalte at Torbjørn engang var ute på fjorden og fisket sei. Den turen benyttet han til å ta vannprøver av sjøen.  Alf R. Jacobsen skriver sin utmerkede bok "Scharnhorst", at da Torbjørn dro opp en sei fra sjøen like ved "Tirpitz", så tyskerne dette. Gastene klappet i hendene av begeistring. De tvilte ikke på at spionen var en virkelig fisker. Det hadde de nå godt bevis på. Så Torbjørn rodde ganske fritt der han ønsket å foreta observasjoner.

Prøvene hadde han på en liten beholder, skjult i hulrommet i bambusstangen. Hensikten med vannprøvene, var britenes forespørsel om saltgehalten i sjøvannet på flåtebasen. Som utdannet ingeniør kunne Torbjørn selv foreta analysen av sjøvannet.

Han skisserte også torpedonettene rundt ”Tirpitz”  en tegning, som bare han forstod. Etter ca 8 dager var oppdraget utført. Han reiste tilbake samme veg gjennom de samme kontrollposterer og tok observasjoner av den tyske flåten og landfestninger. Rapportene gikk fra senderen Upsilon videre til London. Skissene ble sendt med kurer over Sverige.

 

Senderen LYRA kommer i drift i Porsa.

Skissene og rapportene, som Einar Johansens bror, Torbjørn Johansen (23 år), hadde fra Alta om flåtebasen, var meget nyttige for britene. De ønsket ytterligere opplysninger, men avstaden fra Tromsø (Finnsnes) til Alta, ca 450 km, var altfor lang for å få ferske informasjoner. Der til var kommunikasjonene meget dårlig, uten vegforbindelse og nesten uten båtforbindelse. Dårlige telefonforbindelser, med manuelt betjente telefonsentraler, kunne grunnet avlytting ikke brukes.

Våren 1943 sendte SIS (den britiske etterretningstjenesten), beskjed til Upsilon om muligheten for å opprette en sendergruppe så nær Alta. som mulig.  Det var ikke så enkelt å finne noen som kunne bruke en morsenøkkel. Etter store anstrengelser, fikk Upsilon kontakt med de ansatte på kraftstasjonen i Porsa ytterst i Altafjorden. En av disse, Trygve Duklæt, kunne litt morse fra sin sjøfartstid. Etter forhandlinger, ble de enige om å starte senderen Lyra. Egil Lindberg sendte i juni samme år folk opp på en meget farefull sjøreise, til Porsa med utstyret. De ga karene der en rask opplæring, og en repitisjon av morseteknikken, samt tegninger og  foto av de tyske marinefartøyene, som befant seg i fjorden for å kunne identifisere disse.

De nyervervede agentene, maskinistene, Trygve Duklæt og Rolf Storvik, tok store sjanser siden de arbeidet i kraftstasjonen sammen med naziordføreren. Han var også tysk agent noe de to ikke kjente til.

 

Det største problemet var at senderen måtte monteres skjult under gulvet i boligen der også naziordføreren bodde.

 

Grunnet avstandene og manglende veiforbindelse, var det ingen enkel sak å få ferske informasjoner fra flåtebasene i Kåfjord og Langfjorden,  med bare sjøforbindelse.  Porsa var et isolert lite sted med  noen få naboer og en kraftstasjon. Alle som reiste eller kom til stedet, ble et samtaleemne i all ensomheten.

Skipstrafikken  inn og ut Altafjorden kunne registreres fra Porsa og identifiseres når det var dagslys, men det var det lite av om vinteren. Krigsskipene beveget seg helst i mørke for å unngå observasjoner. Når dertil de to nye agentene grunnet svak opplæring, ikke med sikkerhet kunne identifisere skipene, ble det lett forvekslinger.

 

”Tirpitz” i Trondheimsfjorden.

Stikk i strid med fredstraktaten fra 1. Verdenskrig satte Tyskland i gang en gigantisk opprusting etter at Hitler kom til makten i 1933. Slagskipet "Scharnhorst" var ferdig tett før krigsutbruddet. Planlegningen og byggestart for et av verdens største slagskip ”Tirpitz” ble satt i verk i disse årene.

 

Skipet gikk av stabelen 1. april 1939, og ble utrustet og klar for innsats den 25. februar 1941 og drev først opplæring av sitt mannskap på 2340 menn. Etter noen mindre oppdrag i Østersjøen, bestemte den   tyske marineledelsen at slagskipet skulle stasjoneres i Norge for å ta seg av konvoitrafikken i Nordishavet til Murmansk. Skipet ankom den 16, januar 1942 til Åsenfjorden i Trondheimsfjorden. Det var losen på en av hurtigrutene som hadde observert de tyske flåteenhetene, den 23. januar 1942. Han  ga melding om sine observasjoner.  Britene kjente ikke til hvor "Tirpitz" befant seg før meldingen om posisjonen i Åsenfjorden kom fra en sender i Bergen. 

Britene fikk organisert en agenttjeneste i området. Det ble den norske militærutdannete agenten, senere oberst Bjørn Rørholt, som overvåket aktiviteten rundt ”Tirpitz”, og sendte rapporter til England.   På det grunnlag rettet britene  flere flyangrep mot flåtebasen, uten at vesentlig skade ble utrettet.

Sommeren 1942 ble "Tirpitz" sammen med flere overflateskip beordret nordover mot konvoi PQ 12 syd for Jan Mayen på tur østover til Murmansk. Konvoien var kraftig beskyttet. "Tirpitz" fikk ikke lokalisert PQ 12, og måtte returnere med uforutrettet sak.

 

Katastrofen med konvoi PQ 17 i 1942.

Konvoien PQ 17 samlet seg på Island, før den satte kursen østover 27. juni (juli(?)) 1942. Tyske fly observerte konvoien ute i havet på et tidlig tidspunkt og sendte radiomelding til den tyske sjøkrigsledelsen i Kiel. De nærmeste tyske flåteenheten  lå i Aasenfjorden.

Den norske spiontjenesten underrettet straks britene hva som var i ferd med å skje. Det britiske slagskipet ”King George”, som senket det tyske slagskipet ”Bismark”, gikk sammen med flere jagere ut for å møte den tyske flåten.

For tyskerne var PQ 17 et feit bytte.  En stor tysk flåte med slagskipet ”Tirpitz”, 3 store kryssere (”Admiral Scheer”, ”Hipper”,  og ”Lützow”), 10 jagere og 2 torpedobåter gikk ut for å ta  konvoien. 

Det ble en meget alvorlig sak for britene dersom ”Tirpitz” med sine 8 stk 38 cm kanoner var gått ut. Britene kjente ikke posisjonen til "Tirpitz" Det kunne skje en katastrofe, for britene hadde ikke styrker  som kunne ta opp kampen med den  tyske flåten før denne nådde konvoien. De tyske overflateskipene hadde ordre om å unngå kamp. Hensikten var i følge tyske kilder (marineoffiser Adalbert Brünner), at overflateskipene skulle narre den britiske eskorten til å konsentrere seg om de tyske krigsskipene, så ubåtene og flyene kunne operere mer fritt mot handelsskipene.

Admiral Pound sendte ut en marinemelding om et fiendtlig slagskip og to kryssere på tur nord. De britiske admiralene var så urolige og usikker på situasjonen at de tok ingen sjanser med en konvoi som hadde for svak eskorte. Admiral Pound hadde fått for seg at ”Tirpitz” var på veg ut. Han sendte derfor melding til konvoien: ”Løs opp konvoien  og fortsett mot Murmansk”.  Det ble gjort uten at de om bord skjønte hvorfor. Eskorten fikk ordre om å snu mot vest. Rapportene forteller at de tyske skipene ikke kom i kamp.

Konvoien går nå videre uten eskortebeskyttelse. Tyskerne hamret løs på skipene med fly og ubåter. Det ble den største katastrofe som hadde rammet noen konvoi. Av 36 skip, nådde bare en 13 frem til bestemmelsesstedet Arkhangelsk. 153 sjøfolk omkom i tragedien, og store mengder krigsmateriell gikk tapt, bl. annet over 200 bombefly, 3350 kjøretøy og over 100 tusen tonn med ammunisjon. Dette var en forferdelig tragedie , som holdt på å stoppe hele konvoifarten. "Tirpitz" fikk en seier mens skipet ikke var i kamp.

De som kom seg i livbåtene hadde små sjanser til å overleve. I en av livbåtene fra handelskipet ”Carlton” satt 15 mann, deriblant Charles Blackston. Under sitt etterkrigsbesøk på redningsstedet Tufjord i Finnmark, fortalte han at da de lå ensom på det åpne havet, dukket plutselig en tysk ubåt opp like ved livbåten. Tyskeren ropte over om det var noen sårede eller syke. Det var ikke plass i ubåten for andre. Av tyskerne fikk de overlevert kjeks, tepper, kart og kompass. Den uventede hjelpen gjorde det mulig å oppholde seg i livbåten i 20 dager. Da de endelig så land, trodde de var Sovjet. Livbåten ble observert av folk på land. Det kom en liten fiskebåt ut og slepte den til lands. De var da kommet inn til Tufjord i Finnmark. 

”Tirpitz”  fikk ordre om å sette kurs for Bogen i Ofoten.  Den 23.10, 1942 gikk skipet tilbake til Trondheimsfjorden, for reparasjonsarbeid. Først i mars 1943 gikk "Tirpitz" igjen til Bogen ved Narvik.

 Tirpitz” i Altafjorden

  Etter overvintring i Bogen gikk ”Tirpitz” den 23. mars,  sammen med "Scharnhorst", "Lützow"  og jagere til Kåfjord i Alta. Altafjorden var da allerede  med norsk arbeidshjelp, så godt beskyttet med landbatterier at britene ikke våget seg inn for å ta knekken på erkefienden og de 15 krigsskipene, som var en konstant trussel mot konvoiene. ”Tirpitz” lå godt oppankret innerst i Kåfjorden beskyttet av 2 skuddsikre torpedonett. "Skipet" var nå utenfor de britiske bombeflyenes rekkevidde, trodde de. Formålet var å ligge klar for angrep på konvoifarten.

 
               ”Tirpitz” i Kåfjord.

 

Til Svalbard.

 

Krigslykken begynte i 1943 å vende ryggen mot Tyskland. Russerne hadde fått så store forsyninger over Murmansk, at de tyske angrepene på Østfronten stoppet opp, og den tyske retretten vestover var et faktum. Parolen på stortingsbygningens  forside om at "Deutschland siegt an allen Fronten" ble en ren parodi.

Den tyske propagandamaskin var også på defensiven. De hadde lite å melde om som kunne oppmuntre befolkningen i hjemlandet og soldatene ved frontene.

"Tirpitz" lå uvirksom,  godt beskyttet for anker innerst i Kåfjorden. Kjempen hadde siden sjøsettingen i 1941, og inntil Svalbard-raidet ikke fyrt av et eneste skudd i kamp.   I den lange liggetiden var stemningen blant gastene blitt meget deprimerende. Nyhetene om de tyske nederlag i øst forsterket tvilen om endelig tysk seier. Hvorfor ble ikke "Tirpitz" satt inn mot konvoifarten.? Om det var det uenighet mellom "der Führer" og marinekommandoen. Hitler tok ikke sjansen på å sende "Tirpitz" i kamp. Han var redd for at hans "stolthet" skulle gå tapt.

De norske spionene i Alta arbeide meget effektivt. Britene var godt  orientert om hele den tyske flåten i området. Det kan du lese mer om senere.

Den lange uvirksomme liggetiden i Kåfjord, var en belastning for de ca 2000 gastene om bord. For å bøte på kjedsomheten, søkte noen av gastene kontakt med personer på land. At en av disse var en etterretningsagent for britene, kunne ikke tyskerne tenke seg.

Den tyske marineledelsen var klar over at flåten i Alta måtte i aktivitet for å friske opp propagandaen og motet.  De tok ikke sjansen på kamp mot konvoiene med den sterke eskorten. Det minst farefulle målet var et tokt til Svalbard. Det ble iverksatt  høsten 1943. Da ordren om å gå ut kom var begeistringen  stor. Gastene viftet med luene, og ropte seiersrop.

Den 1. september 1943 lettet flåten anker. Denne gangen var det ingen kjedelig øvelse, som det hadde vært mange av tidligere. Arbeidslysten var på topp. ”Tirpitz”, ”Scharnhorst” og 10 jagere satte kurs ut Stjernsundet og videre mot  Svalbard.

Vel fremme den 9. september ble de svære kanonene rettet mot anleggene på land, som ble forvandlet til rykende ruinhauger. Uten nevneverdig motstand fra den lille norske styrken gikk tyskerne i land og satte fyr på de husene, som ikke var knust av kanonilden.

Av den norske styrken på øya, ble noen få tatt til fange. Resten stakk til fjells. Mot en slik overmakt kunne nordmennene ikke gjøre vesentlig motstand. Etter den "heltemodige" tyske innsatsen gikk turen uforstyrret tilbake til Alta.   Mannskapet fikk utmerkelser (jernkorset) for sin "heltemodige" innsats. Britene hadde ikke krigsskip i farvannene som kunne ta opp kampen. 

Operasjonen på Svalbard hadde ingen betydning for krigens gang. Det var et rent propagandatokt lik det britiske Lofotraidet. Den tyske propaganda slo stort opp i media. Aksjonen ble en  seier for propagandaen og motet opp den tyske befolkning.

Svalbard-toktet var den eneste operasjon "Tirpitz" deltok i under hele krigen. Det de fikk gjort var å blåse støv ut av kanonløpene. Men fortsatt var skipet ved sitt nærvær i Alta, en konstant trussel mot konvoiene. Britenes mål var å få gjort skipet ukampdyktig, og det lykkes med god hjelp av de norske spionasjeheltene. 

 

Torstein Raaby inn i agentvirksomheten sammen med senere stortingsmann og ordfører i Bardu, oberstløytnant Alfred Henningsen.

                                 Raaby                                      Henningsen

 

Etter et besøk i Harstad høsten 1941, skulle Henningsen ta hurtigruta tilbake til Tromsø hvor han var student ved lærerskolen. På kaia i Harstad traff han noen kjenninger som han slo av en prat ned. En fremmed kar blandet seg inn i samtalen. De ble redd for at denne personen kunne være en snoker, og ordnet samtalene deretter.

Om bord i hurtigruta traff Henningsen igjen den samme personen, som nå innledet en ny samtale.

Henningsen ble invitert til mannens lugar.  Mannen overrasket Henningsen med sine kunnskaper om ham og hans mor, som hadde vært en av aktivistene i arbeiderbevegelsen på Kirkenes. Det var noe mystisk med denne mannens være. Først senere  presenterte han seg som Simon Blix Berg.

Henningsen trodde ikke det var hans virkelige  navn.  Berg fortalte selv om sin kommunistiske bakgrunn. Han var med i Finlandskrigen.  Hans oppdrag nå var å engasjere en agent og telegrafist, som kunne rapportere til russerne om all tysk skipstrafikk langs kysten av  Nord-Norge. Som sambandsoffiser ble Henningsen interessert i oppgaven. Avtale ble gjort, og Henningsen fikk en koffert, som inneholdt en innbygget feltsender, et fotoapparat og 5000 kroner for å dekke utgifter i forbindelse med virksomheten. Det var masse penger i den tiden. De nødvendige instrukser ble også gitt.

Henningsen var ikke så rask med telegrafnøkkelen, men han hadde en god venn, Torstein Raaby, som var utdannet i faget, nå tilsatt ved kringkastingen i Oslo. Henningsen reiste en tur til Oslo for å møte Raaby og forelegge ham saken.  Raaby som var befalsutdannet, var interessert i å komme aktivt med i motstandsbevegelsen. Nå hadde han truffet rette mannen han kunne samarbeide med. Han reiste nesten omgående til Tromsø. Som kamuflasje for oppholdet i Tromsø, hadde Henningsen en avtale med rektorene på lærerskolen og gymnaset, at han og Raaby fikk studere på henholdsvis ved lærerskolen og gymnaset.

Senderen, som var gjemt i et rom på lærerskolen, var ofte i drift med viktige opplysninger til Murmansk. De fikk aldri noen tilbakemeldinger om at sendingene var mottatt, før Simon Berg Blix engang plutselig dukket opp med mer penger, og gode tilbakemeldinger. Han ba om at sendingene måtte fortsette.

De hadde kontakt med motstandskvinnen Hedda Wulf  Ellingsen, som de hadde kjennskap til fra tidligere virksomhet i Tromsø. Hennes mann var tannlege, og omkom under bombinga av troppetransportskipet ”Dronning Maud” i Gratangen 1. mai 1940. Hos Hedda fikk de betydelig hjelp også økonomisk.

De drev en vellykket  virksomhet frem til april 1943. Da måtte de på en dramatisk måte flykte til Sverige gjennom Øverbygd. Den lange marsjen gjorde situasjonen for Raaby meget vanskelig. Flere ganger overga han seg og holdt på å minste livet, som følge av overanstrengelse og kulde. Henningsen hadde bedre kondisjon, men han fikk problemer med å holde Raaby i aktivitet. De kom seg over grensen og fikk kontakt med svenske myndigheter.  Etter et lite opphold ble Råby beordret til England med fly.  Henningsen fikk flytransport noen uker senere. Etter den tid, så ikke vennene hverandre mer.

Dagen etter flukten fra Tromsø, stormet Gestapo Henningsens hybel, så de var nære på å bli tatt, og dommen var gitt på forhånd.

Torstein Pedersen Raaby, hadde eksamen  fra  fransk gymnas, og  hadde også gått på skole i Tyskland. Han snakket språkene flytende. Som befalsutdannet og en erfaren agent, fikk han i oppdrag å reise til Lyon i Frankrike for å likvidere den tyske barnemorderen Barby, som  hadde drept mange jødiske barn for å oppfylle nazismens løsning på jødeproblemet. Men før oppdraget var utført, ble Raaby kalt tilbake til England. Nå skulle han ut på viktigere oppdrag.

 

Operasjon. ”Venus.”  Fra England til Alta. Lander i Mefjorden.

 

 

Mefjorden er et isolert fiskevær på yttersida av Nord-Senja, uten vegforbindelse og omkranset av fjell på tre sider, den fjerde siden med åpning mot storhavet. Sjøveien var den eneste adkomsten. Det var grunnen til at stedet hadde lite besøk av okkupasjonsmakten. Når de kom, var det med marinefartøy. Leia inn til Mefjorden var ren, d.v.s. uten holmer og undervannsskjær. Dertil var det isolerte stedet Mefjordvær geografisk sentralt i forhold til Troms innland.

Disse momenter var grunnen til at den britiske etterretningstjenesten (SIS) sammen med norske kjentfolk  i England, fant Mefjorden ypperlig egnet for landsetting av agenter og forsyninger til etterretningstjenesten. Mefjorden ble det stedet i Norge, som hadde flest allierte ubåtbesøk og hvor det ble landsatt størst mengder med over 4000 kg illegalt materiell.

Den 17. nov. 1942 kom den franske  ubåten "Junon" inn med 800 kg. forsyninger til den norske motstandsbevegelsen. Det var radiosendere, hermetikk, våpen, ammunisjon og annet som det kunne være bruk for. Ubåten kom inn på feil sted for landsetting, som foregikk med en gummibåt. Det var organisert en 7 - 8 mann som tok mot utstyret og skjulte det i ei myr. Under landsettingen ble de overfalt av et fryktelig uvær med snø. Ubåten måtte trekke seg ut for ikke å forliste i fjæra.

Det var tidligere kommet tyskere til Mefjordvær for å rive og ta med ungdomshuset. Tyskerne var ikke langt unna. For ubåten var det ingen annen råd enn å returnere til England. Fire gaster, 2 norske og 2 franske kom seg ikke om bord. Det ble det største problemet. Gastene ble transportert til en avsides liggende hytte hvor de ble innkvartert for vinteren. Bygdefolket i Mefjordvær  sørget for  mat og rene klær til gastene. Våren 1943  kom ubåten  tilbake med mer utstyr. Gastene ble nå tatt med til England.

27. juli 1958 kom den samme ubåten til Mefjordvær for å takke befolkningen for redningen av de 4 gastene. Noen æresmedaljer ble også utdelt til de som hadde deltatt i redningen av gastene.

Alt utstyr og agentene for spionasjen mot "Tirpitz" ble landsatt i Mefjorden. Den 5. september 1943 kom tre mann, Torstein Råby, Einar Johansen og Per Ingebrigtsen til  Kvalvika i Mefjorden (den engelske versjonen sier 2 mann) med ubåten ”Ula” Etter 4 døgn tok de land. Agentene hadde med ca 3000 kg med utstyr herav 10 radiosendere, et aggregat og ca 900 liter bensin. Under landsettingen ble det et så forrykende uvær at gummibåten forliste og en del utstyr gikk tapt i nattemørket.  

   

Ubåten ”Ula” som førte Torstein Råby til Senja.

Referert fra Elly Kristoffersens (Mefjordvær) skrifter, står det forkortet: ”Alt utstyr ble ført i land med gummibåter,  og siden brakt i skjul på land. Dette var den hittil største vellykkede landingsoperasjon i Norge

Under innseilingen i Mefjorden, ble ubåten  observert av noen fiskere, som regnet med at det var en tysk ubåt på øvelse. Sverre Brox, som på forhånd hadde mottatt (radio) melding om at en ubåt var på tur, skjønte sammenhengen. Neste dag dro han med sin motorbåt innover Mefjorden for å få kontakt. Einar Johansen om bord i ubåten fulgte med  i kikkert, og han kjente igjen Brox..” 

Dermed var kontakten etablert. Utstyret ble ført med ei fiskeskøyte til Tromsø   Det ble lagret på  Kvaløya. En del hermetisk mat måtte graves ned og gjemmes i ei myr på  landingsstedet  for senere avhenting. Råby og de og to andre (Torbjørn og Torstein)  reiste til Tromsø med ei fiskeskøyte. 

Underveis til Tromsø, ble skøyta observert av en tysk vaktbåt. Den var på leting etter noen rømte russiske fanger. For sikkerhets skyld, måtte mannskapet kaste  over bord en del av utstyret de hadde på dekk. Som kamuflasje la de seg til å fiske, og i tillegg begynte de å sette ut garn. Vaktbåten  viste ingen interesse   og forlot stedet. Resten av utstyret ble lagret på Kvaløya.

Torstein Råby tok inn hos Hedda Wulf  Ellingsen, som han kjente fra  tidligere. Hans mål var Alta og ”Tirpiz”.
 

Husundersøkelse i Tromsø.

Torstein fikk tak i den russiske senderen som han tidligere hadde brukt i Tromsø. Denne ville han prøve  om kontakten med England virket. Senderen støyet meget. Uheldigvis gikk det to tyske soldater forbi rett utenfor vinduet til Torstein. De hørte mystiske lyder fra huset og sendte rapport til Gestapo. Dagen etter, da Torstein var ute, kom Gestapo på husundersøkelse hos Hedda. De  begynte i 1. etg. Hedda fikk tak i Torstein over telefon. Hun fortalte hva som var på gang.

Torstein dro straks hjem. Da han kom opp i 3. etg., ser han en tysker som står på en krakk for å nå opp på kvisten. Torstein sa han kunne hjelpe til.

Han hentet kofferten med senderutstyr, fra et annet rom ,som heldigvis ikke var funnet, og la kofferten på krakken.  ”Nå kan du bare gå opp.”  Tyskeren nådde fint opp og undersøkte alt uten å finne noe mistenkelig. Han gikk så forsiktig ned igjen. satte koffertene fint på plass, takket for seg og gikk, men det var nære på at Torstein var blitt tatt. Han ble meget skjelven etter denne episoden. Hybelen hans ble ikke undersøkt.

Torstein reiste til Hammerfest med fiskebåten ”Skanfer”. Han hadde med 2 sendere. Derfra dro han videre til en oppgitt kontakt i Hakkstaben. Kontaktpersonen var nervøs og turte ikke samarbeide med Torstein. Turen gikk så tilbake til Tromsø med ufortrettet sak. Underveis, ble det tysk kontroll om bord og Torstein måtte kaste utstyret over bord. Kontrollørene fant ikke moe mistenkelig.

I Tromsø fikk Raaby nytt falskt pass, samt erstattet det han hadde tapt.

Turen til Alta med alt utstyret han hadde, var altfor risikabelt med rutegående skyss.  Han hadde hørt om en båt som skulle til gå til Burfjord. med last for tyskerne. Her var sjansen. På en slik båt, var det neppe kontroll. Han fant  båten og presenterte seg for tyskerne som Torstein Pettersen, rørlegger for et firma som arbeidet på tyske anlegg i Alta. Torstein hadde falskt  bevis, på at han jobbet i nevnte firma. Han ba om å få bli med til Burfjord med ”verktøykassene” (senderutstyret). Det var i orden. Tyskerne hjalp ham om bord og senere på land med de to tunge kassene, da båten kom frem til Burfjord.  

I Burfjord fikk Torstein kontakt med Johan Knutsen, en lastebilsjåfør i vegvesenet.  Han fikk Knudsen til å kjøre seg til Langfjord. Herfra fortsatte  han til Alta med drosjebil. Av sjåføren, som tilfeldigvis viste seg å være fetter til Kalles kone, Sigrid, fikk han vite at Kalle var flyttet til Alta.    

Torstein  Råby og Karl Rasmussen kjente hverandre meget godt fra tiden i Finnmark. Krigen og nye arbeidsplasser førte til at de hadde mistet kontakten, inntil de nå møttes.
 

 

Kontakt med Kalle (Karl Rasmussen).  

Ved bløff og med falske papirer kom drosjen gjennom alle tyske sperringer. Da de passerte Kåfjord,  fikk Torstein for første gang se den 250 meter lange kjempen han hadde fått i oppdrag å ha et øye med. Det er ikke tvil om at han ble noe overrasket da han så et av verdens største slagskip og de mange andre krigsskipene  i fjorden. 

Han kom heldigvis frem til Alta, uten problemer, og kjørte rett hjem til  Kalle og kona Sigrid, som bodde hos Sigrids foreldre. Da de to møttes, sa Kalle: ”Hva i all verden, er du her”.

De knyttet til seg flere kontakter.

”Tirpiz” lå oppankret innerst i Kåfjord, ca 20 km fra Alta sentrum. Skipet var hovedmålet og det var derfor nødvendig å finne en pålitelig og aktiv kontaktmann som helst bodde i Kåfjord.

 

Kalle, som var tilsatt i vegvesenet,  var ukentlig med lønninger til vegvesenets folk ved de forskjellige anleggstasjoner.   

På det elendige gjørmete vegnettet foretrakk Kalle  å benytte en drosjebil fra Kåfjord, eier og sjåfør Harry Pettersen, Kåfjord. Turene for vegetaten kombinerte Kalle med å observere og innhente interessante informasjoner den tyske flåten. På turene ble Kalle godt kjent med Harry, og Kalle brukte sin militære psykologi til å finne ut hvilken kar Harry var.

Den intelligente Harry forsto snart at Kalle hadde andre mystiske oppdrag, men sa ingen ting. Dette merket Kalle seg og det resulterte i at Harry ble innlemmet som rapportør i IDA (dekknavn for senderen).

Kalle gjorde et godt varp ved å knytte til seg den unge 22 årige bileieren.. Huset han bodde i, lå bare noen hunder meter fra  ”Tirpitz”. Han kunne faktisk sitte hjemme i stua og over telefonen i kodespråk fortelle  Kalle og Torstein om aktiviteten om bord, eller han kjøre de 20 km til Alta for å avgi rapport. Etter kort tid var meldingene i London. Tyskerne forstod ikke hvordan britene kunne være så godt orientert. 

Harry opprettet ”vennskap” med mange tyskere på stedet, men helst med gaster fra ”Tirpitz”.  Han ble kjent med de stedlige vaktkommandørene og var selvsagt ”enig” i deres syn på krigen. Tyskerne kjedet seg om bord i et skip som ikke hadde vært i aktivitet.  Som adspredelse søkte noen av marinegastene kontakt med folk på land. Om kveldene  kunne tyskere stikke innom denne skøyergutten for å slå av en prat og spandere litt ”snaps”. Dette utnyttet den intelligente Harry, og fikk snappet opp mange viktige opplysninger fra "besoffene" tyskerne.

Kalle hadde knyttet til seg flere underagenter bl. annet kjøpmann Jens Digre på Storsandnes. Kjøpmannen hadde igjen kontakt med sine kunder som villig fortalte om tyskernes aktivitet. På denne måten ble det samlet inn omfattende informasjoner fra et stort område, uten at rapportørene kjente til hvor opplysningene tok veien.

”Scharnhorst” hadde vanligvis stasjon i Langfjorden. Her måtte Torstein finne en kontakt- person. Valget falt naturlig på Jonas Kummeneje, en tidligere politimann, som nå var ansatt i Vegvesenet. For å få opplysninger fra Porsanger, tok Kalle kontakt med sin kollega Erling Pleym, som arbeidet på vegkontoret. Kalle kjente Pleym fra før, som en solid og pålitelig mann.

I Hammerfest fikk Kalle kontakt med motstandsmann, Elias Østvik. Har var mye brukt som en reisende rapportør.

Vi må ikke glemme at agentvirksomheten i Alta var et av Norges største og mest farefulle oppdrag. Den ble utført av unge gutter i 20 årene. De gjorde en større innsats enn de på det tidspunkt var klar over.

Sendingene starter.

Torstein hadde planlagt å bo i ei hytte (event. bygge ei) skjult i utkanten av Alta, og bruke senderen derfra, men det mente Kalle var alt for farlig. Ved en rassia var en avsides hytte mer usatt  enn en skjult sender i et sentralt strøk.  Koffertene med senderne  ble hentet fra oppbevaringen hos Halvor Opgaard og tatt ned til vegvesenets kontorbrakke på Elvebakken, like ved flyplassen.

Kalles kassererkontor  var i samme brakka.. I en forlengelse av brakka bygde den tyske arbeidsorganisasjonen Todt et tilbygg, der de etablerte sitt Tantstelle (bensinlager). Kalle mente at denne brakke var foreløpig det rette stedet for senderen.

 En av Kalles medarbeidere var tilfeldigvis blitt syk og Kalle ansatte Torstein som vikar (hjelpekasserer) i stillinga. Problemet var å holde den sykemeldte ”syk” lenge nok. En fortrolig samtale med legen ordnet saken.

Kalle og Torstein skreiv den pålagte ansettelsesmeldinga til arbeidsformidlinga.  Originalen ble brent. Den ble altså ikke sendt, men gjenparten gikk til overingeniøren  i vegvesenet.

Å få  å rasjoneringskort for matvarer på ordinær måte, var ikke mulig. Torstein kunne ikke legitimere seg. Han stod   ikke i folkeregistret (Han ”var” egentlig i England). Gjennom illegale kanaler, fikk Raaby   god hjelp til å få rasjoneringskort.

I startfasen overnattet Torstein i  kontorbrakka, som stod helt ved flyplassen,  En tysker for Tankstelle hadde nattkvarter i samme brakka. Noe senere fikk Torstein husvære hos Enfrid Halvorsen på Kronstad, lengre opp i dalen.
 

Fikk ikke kontakt. Kalle henter utstyr i Tromsø.

Da de startet sendingene, fikk Torstein ikke kontakt med England. De ble enige om at Kalle måtte ta den farlige turen med båt til Tromsø (Kvaløya), for å få tak i  ny sender, og reservesender. Flåtebasen i Alta var under meget sterk overvåking mot britiske agenter  og eventuell sabotasje. Den tyske etterretningstjenesten var klar over at britene hadde agenter i området, men hvor var de? De hadde en så omfattende kontroll, at en tur utenom eget distrikt, måtte begrunnes. Den beste legitimasjon var en legehenvisning, og det fikk Kalle for ”dårlig hørsel". Ved bløff gikk turen til Tromsø greit.

I Tromsø tok han  kontakt med de rette personene og fikk det utstyret de hadde behov for.

Problemet var å få det til Alta uten å bli tatt.  Kalle kom hjem tomhendt. Det ble storkontroll på rutebåten, og alt Kalle hadde med, måtte  dumpes i sjøen. Men i mellomtiden hadde Torstein fått forbindelsen med England i orden.

Han som mottok meldingene i England.

Mottakssentralen i London, hadde egne avdelinger for mottak av radiomeldinger om den tyske virksomheten i de okkuperte områdene.  Sjefen for avdelingen som hadde ansvaret for meldingene fra i Alta, Finnsnes og Tromsø (operasjon "Tirpitz") var den senere oberst Walter Spain. Ved en ren tilfeldighet fikk jeg kontakt med Spain (80) under mitt opphold i Detroit i 1988. Han   fortalte om de viktige meldingene de mottok om ”Tirpitz” fra sendere i ”fjellene”, som han sa.. Etter at ”Tirpitz” var uskadeliggjort, ble Spain overflyttet til etterretningstjenesten Stillehavet.

Min  kontakt med Spain kom via hans kone som var av norsk ætt.  Hennes far var fra nedre Målselv. Spains motto var: ”Married with a norwichen gives inspiration” = "gift med en norsk gir inspirasjon." Jeg hadde lange samtaler med Spain. Det var da jeg fikk interessen for ”Tirpitz”.

Etter  krigen var Spain en tur i Nord-Norge og reiste med hurtigruten  til Tromsø for å se hvor "Tirpitz" lå.


Fotavtrykk.

 På tur til sin farsgård  der Karl Rasmussen bodde, fikk Halvor Oppgård se fotavtrykk i snøen etter støvler med britisk tekst.  Han gikk  inn, og sa til Kalle hva han hadde sett. ”Hva i helvete” , sier Torstein Råby, som var på besøk der. Tyskerne kan nå rekke sporene mine hit opp. Han hadde engelske støvler på seg. Støvlene måtte han få bort straks. Fotavtrykkene ble selvsagt fjernet.

 

Tyskerne peiler sin egen sender.  Flere sendere i drift.


Den største senderen var montert under gulvet på kassererkontoret  like ved flyplassen.  Derfra var det  meget gode sendeforhold. Kontorbrakka hadde også det tyske senderutstyret for flyaktiviteten. De tyske senderne, var i drift hele døgnet.

Når tyskerne peilet inn Raabys sendinger. så kom de inn på sin egen stasjon. De hadde sterk mistanke om at det  måtte være en spionsender i nærheten  som hadde kontakt med England. For det var bemerkelsesverdig hvor godt britene var orientert  om ”Tirpitz”, og de tyske skipsbevegelser i området.

En kveld etter sending, kom en tysk bil og stoppet ved kontorbrakka, og soldater kom ut. Kalle gjemte i full fart alt senderutstyret og børstet bort sagflisa.  De dro frem brennevinsflasker, som de satte på bordet, og gjorde alt klart til en durabelig fest, for å narre tyskerne, dersom de kom inn. I tillegg hadde de pistolene klar for å skyte seg ut. Men bilen stod  ikke lenge før den  kjørte videre. Dagen etter var det en tysk soldat som krøp rundt brakka og lette i bakken uten å finne noe. Kalle var klar over mistanken  tyskerne rettet  mot kontorbrakka. Peilingene ble etter hvert mer følsomme

 

  Kalle på ny tur til Tromsø.

For å villede de tyske peilerne, ambulerte de med en sender til forskjellige plasser utenom Alta, men det var en altfor stor risiko i tilfelle kontroll, med en radiosender og batteri i  vegvesnets biler.  De planla derfor å sette opp en ny sender på en annen skjult plass. Det vil si at Kalle måtte ta en ny Tromsøtur.

Han måtte gjennom den samme prosedyren med  henvisning til lege. I Tromsø fikk Kalle tak i sendere. Med radiosendere i kofferten, reiste han retur med ruteerstatninga ”Skanfer” til Hammerfest. Derfra til Alta med en annen rutebåt, "Brynilden"  Skipperen om bord var trygg og godt kjent med Kalle.  Han ble orientert om forholdet.

Den umerkede kassen med senderne stod på dekket. Kassen kunne ikke tilknyttes noen bestemt person. Da kontrollen kom, måtte styrmannen redegjøre for alt reisegods. På spørsmål fra tyskerne om den umerkede kassen, svarte skipperen, at han hadde fått oppgitt, at eiendelene hadde tilhørt en samekvinne som var død av tuberkulose. Nå skulle eiendelene hennes sendes tilbake til Alta.  Da tyskerne hørte om tuberkulose var de snar  til å fjerne seg fra kassene. 

 

Montering av sender på hovedkontoret

Vegvesenets hovedkontoret lå ca 2 km fra Elvebakken mot Tverrelvdalen i et 2. etasjes  hus tilhørende en person som var rømt til Sverige. Ut på vinteren 1944 flyttet også kassererkontoret fra brakka ved flyplassen og til hovedkontoret.                        
 

Angrep med miniubåter – X-båter.

Halvor Opgaard og Harry Pettersen med modell av en miniubåt.

 

Nærværet av "Tirpitx" i Kåfjord var en trussel mot konvoifarten. Churchill sa: ”Å få dette skipet senket, er vår største oppgave". Siden 1941 hadde britene forberedt en plan om å angripe ”Tirpitz” med miniubåter (x-båter). Til formålet ble det bygd 6 båter,  x5, x6, x7, x8, x9 og x10. Hver båt var  50 fot (ca 15 meter) lang og 2,60 meter brei. De hadde hver 4 manns besetning. De kunne føre eksplosiver festet utvendig 2 på hver båt. Dykkedybde var max 300 fot. Etter intense øvelser på innsjøer i England, var de i september 1943 klart for oppdraget ”Source” mot flåtebasen i Alta.

Planen var at x-5, x-6 og x-7 skulle sprenge "Tirpitz", x-9 og x-10 skulle ta "Scharnhorst, og x-8 var avsatt for krysseren "Lützow". Grunnet vanskeligheter, gikk det ikke som planlagt.

Miniubåtene ( midget X-båter)  ble slept over havet til Sørøya i Finnmark med seks større ubåter, i overflatestilling.  Det høres usannsynlig ut, men av den engelske teksten fremgår det at besetningene var ombord i miniubåtene under overfarten (The operational crew were onbord the towing submarines). X båtene ble slept neddykket.  Det står videre i rapporten, at under slepingen måtte x-båtene opp hver 6. time for lufting. Sleperne til x-8 og x-9 slet seg i dårlig vær med høy sjøgang.  x-9 med mannskap gikk tapt. Moderubåten fikk igjen kontak med x-8 men de var uheldig  Det ble oppdaget en hornmine i sjøen. Fortøyningen til denne viklet seg om slepewiren og minen fòr mot baugen på x-8. Skipssjefen på x-8 klaret merkverdig nok å komme seg ut av ubåten i overflatestilling, og med foten støtte han mot   minen og fikk denne løs.

Men x-8 fikk vanskeligheter med den ene sprengladning som var festet til båtsiden. Ladningen   eksploderte med slik kraft at  x båten  måtte senkes. De 4 besetningsmedlemmene ble tatt om bord i slepeubåten "Seanymph" Det ble også trøbbel med x-7, men de klarte å få denne på rett kjøl.

20. september var de fremme på yttersida av Sørøya.  De utvendige sprengladningene hver på 2000 kg,  ble gjort klar og tidsinnstilt for sprengning 60 min etter frigjøring fra båten.  X-5, x-6, x-7 og x-10 fortsatte  som planlagt, for egne dieselmotorer, inn til ei kai på et ubebodd sted, Toften. Der koblet de over fra diesel- til elektrisk drift og gikk neddykket inn til Brattholm øyene ute i Altafjorden,  Her lå de om natta og ladet opp batteriene. 

X-10 var uheldig og fikk en grunnstøting som gjorde så stor skade på båten at den ikke kunne fortsette videre, men måtte oppgi angrepet. Etter noen dagers midlertidig reparasjon, returnerte X-10 til moderfartøyets avtalte posisjon. Etter en tid fikk de kontakt. X-10 var så skadet at den måtte oppgis og senkes. Besetningen ble tatt opp av moderfartøyet.

Nå var det 3 ubåter igjen til oppgaven, og de hadde bare 2 dager disponibel for å utføre jobben.

Natten til 22. september på tur inn Altafjorden neddykket, observerte de ”Scharnhorst”, som drev øvelse ute i fjorden . Det var et fristende mål, men ”Tirpitz” var ordren. I mørket gikk x- båtene bak noen øyer, 6 km fra målet,  toppladet batteriene og trakk frisk luft. 

Kl 4 om morgenen  gikk x-7 gjennom åpningen i bunnforsvaret i innløpet til Kåfjord. Den måtte dykke for å unngå en motorbåt og gikk fast i restene av torpedonettet etter krysseren "Lützow", men kom seg løs etter en times tid.

Den første store hindringen var det ytterste torpedonettet 3 km fra målet. Det var en port i nettet, som ble åpnet når båter skulle ut eller inn.  Heldigvis oppdaget de gjennom periskopet en minesveiper som tilfeldigvis gikk inn porten. De tre båtene lurte seg inn neddykket etter sveiperen.

De fikk øye på ”Tirpitz”, men det var en hindring igjen. Det innerste nettet.  Før de nådde nettet, gikk x-7 ned til 75 fot for om mulig å komme under, men den gikk rett i nettet. Båten  kom seg løs og tok en ny runde ned til 100 fot, så de nesten tok bunnen, men kom ikke gjennom.

Hittil hadde ingen på "Tirpitz" fått mistanke om at et angrep var forestående.

X-7 steg til periskophøyde for å orientere seg. Som et mirakel var de plutselig kommet innenfor nettet. Det viste seg at fra overflaten og ned til nettet, var det nok dybde for at  båtene kunne flyte over.

Den andre ubåten x-6 var også kommet gjennom, men periskopet var skadet og kompasset var ute av funksjon, så de gikk nærmest i blinde. Etter at de ufrivillig hadde berørt bunnen gikk x-6 frem dit de trodde ”Tirpitz” lå. X-6 måtte flere ganger opp til overflaten, for å orientere seg. Hver gang ble de observert fra "Tirpitz" og tatt under ild med lette våpent.

Om bord i  ”Tirpitz” hadde de oppdaget noe mystisk som kom mot skipet uten å ane hva det var. Det gikk full alarm. Alle vanntette skott og dører ble stengt. Det de så  i sjøen, ble angrepet  med håndvåpen og håndgranater uten virkning. 

X-6 kom seg frem neddykket under "Tirpitz".  De fikk lagt sprengladningen på bunnen forut.  Grunnet egne skader, måtte de opp til overflaten.  Mannskapet senket x-6, og de 4 om bord ble  tatt tilfange, og ført ombord i "Tirpitz". 

  X-7 kjørte nå for full maskin i 60 fots dybde rett mot ”Tirpitz” med et smell.  De fikk festet sprengladningene under akterskipet. Da oppgaven var fullført måtte X-7 opp til overflaten. De hadde ikke noe valg. X-7 kom i så store vanskeligheter at to av besetningen omkom og to ble tatt tilfange av en tysk hurtiggående motorbåt.  Tyskerne hevet senere ubåten og slepte den i land.  Det er opplyst at 18 briter omkom i operasjon  "Source".   Bare 6 overlevde.  Fangene ble overlevert til de tyske myndigheter og sendt til Tyskland.  De overlevde fangenskapet, og ble etter hjemkomsten dekorert for sin eventyrlige innsats.

 Tyskerne gjorde forsøk på å flytte ”Tirpitz” før detonasjonen for å komme klar sprengladningene, men det lykkes dårlig. Ladningene hadde en times utløsertid. Da timen var gått, kom de voldsomme detonasjonene, som  ristet hele det store skipet så kraftig at var tilløp til panikk, samtidig som belysningen om bord forsvant. Øyenvitne  på land (far til Harry Pettersen) forteller at slagskipet ble løftet seg opp av vannet så han kunne nesten se kjølen. Skadene var enorme.

Den 3. ubåten  x-5 hadde gått seg fast i  der indre ubåtnettet. Den videre skjebne til  ubåten, er noe usikker. Det er flere sprikende versjoner om x-5. De tidligere IDA agenten, som jeg fikk opplysninger av, fortalte at  x-5 båten ble ristet løs fra nettet, og skulle returnere   til moderfartøyet som lå ved Sørøya, men i det forferdelige uværet med snø og 0 sikt, sank ubåten og alle fire om bord gikk tapt. Det er også en beretning som forteller at x-5 ble skutt i senk av ild fra "Tirpitz". Det er vel det mest sannsynlige.

Alta dykkerklubb har på sin nettside opplyst at de sannsynligvis har funnet x-5 på bunnen i Kåfjord.


Tilbake til Kåfjord.

Altaposten skriver: 19 åringen Robert Aitken var mannskap på  x-7, en av de to x-båtene som angrep "Tirpitz". Lørdag 13. sept. 2003 var han tilbake i Kåfjord. --It is a mixture of feelings, sa han da han entret båten til Bjarne Kvernmo og ble ført ut til det stedet der han ble tatt til fange. Han sier at det vi gjorde var så dumdristig og farlig at selv ikke tyskerne trodde at noen kunne finne på noe slikt. Det var bare flaks, som reddet oss. Den tøffe nå 80 åringen husker godt det som skjedde 22. sept. 1943.

Da vi skulle stikke av, ble vi hengende fast. Vi kom oss løs da bombene gikk av, men ubåten ble ødelagt. Vi gikk til over flaten og kapteinen hoppet ut mens han veivet med en kvit genser. Sjøvannet strømmet inn og ubåten sank rett til bunns.  Vi var heldig og ble reddet av tyskerne.


 
Tyske kilder om x-båtangrepet forteller.

Nesten daglig måtte sperrenettene åpnes for å slippe gjennom båter.  Den 22.09.43,  kl 0700 gikk full alarm om bord. Vi ble overrasket med en fullstendig ny angrepsmåte. Små ubåter ble satt inn mot oss. Med mot og utholdenhet og en god del flaks, lykkes det for ubåtene å trenge innom det innerste sperrenettet.

Kl 0700 brøt en båt overflaten, men vi forstod ikke hva slags objekt dette var. Tingen forsvant, men dukket opp senere og ble da gjenkjent som en liten ubåt. Ubåten var så nær skipssiden at våpeninnsats med tyngre våpen var umulig. Det ble forsøkt med handgranater og gevær, men det hjalp ikke. Vi hadde en liten båt  på vannet og prøvde med denne å slepe ubåten mot land. Den var nå forlatt av besetningen. Sleperen måtte kuttes grunnet strømforholdene.

En annen ubåt X-7 lykkes i å komme innom det innerste nettet, og rakk før ubåten ble senket, å legge ut begge sprengladningene under "Tirpitz".

Vi prøvde med ankrene og maskinen å flytte ”Tirpitz” bort fra ladningene, men det lykkes ikke.
Fangene vi hadde tatt stod på dekket. De sa ikke et eneste ord, men så stadig på klokkene. Klokken 0800 sprang ladningene og utrettet voldsomme skader på skipet. Så voldsomme at noen av mannskapet på dekk ble såret, noen fikk benbrudd.

Vi hevet den sunkne, X-7, og satte denne på land.  Viktige papirer, som ble funnet om bord, ble sendt med fly til Berlin. De to døde ble tatt ut og gravlagt i Alta.

For oss var dette en overraskende katastrofe. Resultatet var at ”Tirpitz” ble kampudyktig i over 6 måneder.

Til sammen kom ca 1000 spesialister med verkstedbåt fra Tyskland  De jobbet på skift hele døgnet  til midten av mars 1944. Da mente de ”Tirpitz”  igjen var stridsdyktig. I slutten av mars gikk de en prøvetur. Da viste det seg at vitale maskindeler hadde fått så stor skade under eksplosjonen, at skipet ikke kunne oppnå stor nok fart for krigsinnsats (i følge Halvor Opgård).  
 

  Harry var om bord i Tirpitz.

Under ubåtangrepet, var Harry i Lakselv, men hans far var på jobb på Kobberanlegget. Derfra kunne han se "Tirpitz" og så hva som skjedde. Det så ut som om eksplosjonen hevet skipet opp for deretter å synke sakte ned. Han ble klar over at skipet var angrepet og betydelig skadet. Baugen lå nå lavere i sjøen enn før angrepet. Det tydet på at det var trengt vann inn i forskipet. .

Harry ergret seg over ikke å ha vært tilstede under angrepet. Han hadde jo gitt rapporter både om ubåtnettene og terrenget i Kåfjorden, uten å kjenne britenes mål. Da han kom hjem, bestemte han seg for  å komme seg om bord for å se på skadene. Med vilje ”glemte” han oppholdstillatelsen (passet for området) hjemme. Han gikk innafor det avsperrede, forbudte  område uten pass, og ble selvsagt straks tatt i forvaring, og sendt om bord på ”Tirpitz” til forhør.

 I sin kontakt med tyskerne, utnyttet Harry sin humoristiske sans. En del tyskere kjente ham igjen, da   han kom om bord. Noen kjenninger vinket til ham. Det ble et kort forhør, men de skulle bare ha visst ----. 

”Tirpitz” ble liggende lenge i Kåfjord.

Grunnet den lange liggetiden i Kåfjord tilsatte tyskerne noen kvinner fra stedet som hjelp i byssa. Dette utnyttet agentene. De daglige gjøremål om bord var i god tid kunngjort på oppslagtavler. Kvinnene som bodde på land, ble anmodet om å merke seg hva som stod på disse tavlene. Det kunne gi nyttige opplysninger, men varsomheten for ikke å bli røpet, hadde første prioritet.

 


 

Den viktigste meldingen fra IDA.
”Scharnhorst” senkes.

Under Murmanskfarten og sjøkrigen i Barentshavet ble det senket 104 allierte handelsskip, 20 allierte krigsskip, 31 tyske ubåter, 2 tyske jagerskip, 2 tyske eskortefartøyer og krysseren ”Scharnhorst”

                

      

Scharnhorst

Dette er ikke noen utførlig beskrivelse om senkingen av "Scharnhorst". Denne forkortede versjonen  er tatt med for å vise resultatet av den agentvirksomheten de unge agentene drev. For de som har interesse i en detaljert beskrivelse, anbefaler jeg  Alf R. Jacobsens bok: "Scharnhorst". 

 

Britene hadde mange planer om hvordan de skulle uskadeliggjøre flåten i Alta.  Norske frivillige tyskarbeidere (som ikke fikk straff for sin bistand til fienden)  hadde vært med å bygge opp så store festningsanlegg (landbatterier) at et direkte angrep på basen ble ansett som for risikabelt. Restene av festningsanleggene ligger der fortsatt .

Det var stor uenighet innen den tyske krigsledelsen om å sette inn overflatefartøy mot konvoiene.  Hitler hadde mistet troen på slagskipene, men admiral Raeder forsikret "Der Führer" "guten Erfolg" (godt resultat) dersom slagskipene kom i aksjon, men det ble bare med løfte. Resultatet var heller magert og enda verre.

"Scharnhorst" var operativ i januar 1939. Allerede i de første krigsårene senket skipet følgende britiske krigsskip:  Hangarskipet ”Glorious”, en  hjelpekrysser og to destroyere som var på tur fra Norge etter det britiske nederlaget ved Narvik i 1940.

Senere under krigen senket ”Scharnhorst” mer enn 20 handelsskip. Skipet hadde hittil berget seg unna alle farlige situasjoner. Det opererte ute i Atlanterhavet uten at britene klarte å finne det.  

"Scharnhorst” gjorde en fart på 33 knop. Skipet  var forsynt med så mange vanntette skott, at tyskerne mente at  skipet ikke kunne synke. "Scharnhorst”  ble av tyskerne ansett som et lykkeskip. 

Den britiske admiral Sir Bruce Fraser hadde klekket ut en plan for å narre den tyske flåten ut i åpen sjø, for så å gå til angrep med overlegne britiske styrker. De skulle bruke konvoiene som lokkemat. Det var kjent for tyskerne at en konvoi, JW 55A, om høsten 1943 var kommet frem til Murmansk uten tap. Fraser regnet med at neste konvoi ville bli angrepet med overflateskip.

En ny alliert konvoi JW 55B samlet seg ved Island for tur østover. Det var denne konvoien Fraser ville bruke som lokkemat.  Konvoien skulle møte en vestgående konvoi ved Bjørøyna. Det var en dristig plan, som kunne ha resultert i et blodbad.

Da konvoi JW 55B stakk til sjøs, hadde Fraser med vilje lagt inn en svak eskorte, men sterke britiske flåtestyrker var bak, så langt, at de håpet tyske observasjonsfly ikke ville se aller oppfatte styrken som en eskorte. Den britiske styrken bestod av "Duke of York" med Admiral Fraser som sjef, kryserene, "Jamaica" "Belfast", "Norfolk" og "Sheffield" og fire jagere inkludert den norske jageren "Stord" med Skule Storheil som skipssjef. Det norske mannskap hadde britiske uniformer og under britisk kommando. "Stord" hadde  britiske radiooperatører om bord, og  deltok ikke i noen norsk marinestyrke slik andre kilder forteller.

Alt gikk som planlagt. De ventende tyske fly oppdaget konvoien med svak eskorte. Flyverne observerte ikke den  britiske styrken lengre bak. De vanlige meldinger ble sendt den tyske marinekommandoen. "Scharnhordt" fikk ordre om å gå til angrep.

Med gastenes begeistring for å komme i aktivitet, ble skipet og fem jagere gjort klar for innsats. Det var disse skipene kjøpmann Jens Digre så  fra sitt  bosted ytterst i Langfjorden da flåten gikk ut og inn  Stjernsundet og satte kursen mot åpent hav.  Digre ringte straks til Harry Pettersen i Kåfjord og fortalte at han skulle være hjemme i jula, men ho "Bestemor" ("Scharnhorst") og barnebarna (jagerne)var på juletur.

(Fortalt  av de tidligere agentene Halvor Opgaard, og Harry Pettersen, under mine to besøk i Alta).

Første juledag, spiste Torstein  middag hjemme hos Kalle. Midt under middagen, som Kalles kone, den unge Sigrid, hadde tryllet sammen, med reindyrstek og multekrem, kom nabogutten inn og ba om å få snakke med Kalle. De gikk ut i gangen. Kalle kom inn og sa til Torstein at vi må bryte av middagen med en gang, og fare ut. Utekontakten i Langfjorden, hadde gitt melding til Harry om at ”Bestemor” var reist  på juletur. Torstein Råby fikk nesten omgående sendt meldinga til London. Råby fortalte  at julaften fikk de underretning om at noe var på gang om bord i ”Scharnhorst”.

Her spriker opplysningene noe. Egil Lindberg med sin sender på sykehusloftet i Tromsø,  hevder at han var den første som sendte melding om ”Scharnhort”s avgang  1. juledag, men hvor hadde han fått meldinga fra?

Tor Jacobsen skriver i sin bok ”Scharnhorst” (forkortet av meg), at alarmen om bord gikk 22. desember, men hvem hadde gitt beskjed om at slagskipet og de fem jagerne forberedte et angrep mot konvoien? Meldingen fra Lindberg til det norske E-kontoret sier ingen ting om et forestående angrep, heller det motsatte, eller holdt SIS dette skjult ?

Britene hadde tidligere knekket den tyske Enigmaskinens kode. og hadde derved tilgang til alle radiomeldinger mellom Altabasen og marinekommandoene i Tromsø, Narvik og Kiel. Dette var ukjent for IDA gruppen og de andre sendestasjonene.

For britene var det sikkert av stor betydning, at de tyske radiomeldingene kunne bekreftes av stedlige agenter. Dertil var det meget viktig at tyskerne var ukjent med at kodene var knekket.       
Da britene fikk meldingen om at ”Scharnhorst” sammen med 5 kryssere og destroyere var stukket til sjøs, gjorde krigskipene i Reykjavik  seg klar for å avskjære den tyske flåten.

De tyske skipene med ”Scharnhorst” i teten, nådde nesten frem til den ene konvoien.  ”Norfolk” observerte "Scharnhorst" innen skuddvidde, og tok opp kampen alene mot giganten. Skuddene traff tilfeldigvis radarmasten, og satte radarsystemet ut av funksjon.  ”Norfolk” fikk seg flere treffere uten   nevneverdige skader. Det var full storm med voldsomme bølger og snø under trefningen i den svarte natten. Det gjorde sikteforholdene med skytset meget problematisk

I et grusomme været, mistet  ”Sharnhorst” kontakten med sine jagere, som hadde store problemer i den grove sjøen. De ble beordret tilbake til Alta.

Nå var ”Scharnhorst” alene. Uten radar gikk skipet i blinde uten å se andre fartøyer. De ville oppgi kampen og satte full speed mot Norge. ”Duke of York” gikk inn for å avskjære returen, men det lykkes ikke.  ”Sharnhorst” hadde større fart (33 knop) enn britene.

 ”Duke of York” med sine 35,5 cm kanoner, fikk inn en treffer på ”Sharnhorst”, og satte en fyrkjel ut av drift. Hastigheten gikk dermed ned til 20 knop.  

Håkon Nilsen

Kvartermester Håkon Nilsen  fra Stavanger gjorde tjeneste om bord i "Stord" fra september 1943 til desember 1945, Kvartermesteren forteller til Stavanger Aftenblad 13. oktober 1945  at "Scharnhorst" ble helt opplyst av lysgranater, mens angrepet pågikk.  ”Stord” kom inn fra en annen vinkel og i en avstand på 1800 yards, startet torpedoangrepet.  Ordren om angrep kom kl 1850.   Det ble fyrt av 8 stk. torpedoer, hvorav 2 muligens traff målet. Skipssjefen på "Stord" skrev i sin rapport 27. desember 1943 at en så ingen eksplosjoner fra egne torpedoer, men magasinbetjenten hørte to undervannseksplosjoner. På den nære avstanden 1800 til 2000 yards finner en det rimelig å hevde treff. Sammen med britenes skudd,  ble det  avfyrt 28 torpedoer mot "Scharnhorst", og da er det uråd å si sikkert hvilke som traff.

I aktiviteten om bord med den grove sjøen, ble to mann fra Stord kastet over bord av en brottsjøkastet. En ny brottsjø kastet den ene inn på dekket igjen. Det er det man kaller englevakt. Mirakuløst så overlevde gasten. Det gjorde ikke den andre, Paul Lea fra Stavanger.  Han ble aldri funnet. Sjøen var så grov at "Stord" fikk mindre overvannsskader, og endel utstyr ble feiet over bord. Det er et under at ikke flere på dekk ble tatt av de voldsomme sjøene.

 ”Jamaica” fyrte av 3 torpedoer med to treff, ”Belfast” skal til å skyte ut torpedoer, men da ser de ikke ”Sharnhorst” i snøkovet, bare varkgods og folk i sjøen. Skipet var da gått ned uten at det var observert.

”Scharnhorst” skjøt mot britene så lenge den var over havets overflate. Britene reddet 36 tyskere fra sjøen. Redningsarbeidet var meget vanskelig. Nær 2000 mann fulgte skipet til bunns. De som lå i sjøen hadde ingen sjanser til å overleve. Britene fryktet ubåtangrep. De slukket alle lys på skipene og forlot stedet  De som enda levde i sjøen skulle ikke se at britene forsvant.  "Stord" fikk den samme ordren. Da Storheil ba britene om tillatelse til å ta opp flere tyskere fra sjøen,, fikk han ikke svar. Radiotaushet i slike sammenhenger betydde et klart "nei".

Fra den britiske krigskommando ble det sendt ut følgende korte melding: Den 26. desember klokken 1945 har britiske flåtestyrker senket ”Scharnhorst” 60 nautiske mil nordvest av Nordkapp.

Det ble ikke nevnt noe om de forskjellige skips innsats og heller ikke "Stord", men den 27. desember sendte admiral Fraser dette telegrammet til Det norske Admiralitet: "Vennligst underrett Sjefen for Den norske Marine: Stord var med i slaget på en glimrende måte, og jeg var meget stolt av den. (Please pass to Norwegian  C in C:  Stord played a very gallant part in the action and I was very proud of her.) I et intervju i The Evning News den 5. februar kom kommanderende offiser om bord i "Duke of York" med følgende uttalelse:

"...den norske destroyeren "Stord" utførte den mest fryktløse angrep under hele aksjonen..." (..the Norwegian destroyer "Stord" carried out the most daring attack of the whole action...)"

Tapet av "Scharnhorst" var en av de største katastrofer for den tyske marine. Det satte en stopper for angrep mot konvoiene med overflateskip. Alene kunne "Tirpitz" ikke utrette stort der den lå innenfor torpedonettene i Kåfjorden. Tyskerne på "Tirpitz" uttalte at straks de utførte en øvelse, sørget de fiendtlige norske agentene for omgående melding til London. Besetningen følte seg ensom og forlatt om bord i "Tirpitz". De ventet bare på hva som nå kommer til å skje fra motstanderen. De følte at "noe lå i luften".

Mange om bord var klar over at krigen nå var tapt.

 

Etterord om kvartermester Håkon Nilsen fra Stavanger.

Håkon Nilsens opplevelser etter krigen er typisk for den behandling ikke minst sjøfolkene fikk . Håkon Nilsen og mange flere, fikk erfare de styrende myndigheters skammelige behandling av de, som ble berørt av krigens grusomheter og de som måtte ofre livet for å befri landet.  Vår krigsregjering og andre myndigheter, som under krigen satt trygt på sine kontorer i London,  fikk ufortjent  den største rosen og mottakelsen da de kom velfødd hjem. De levde et trygt liv i sine luksusleiligheter i London. De hadde tid og råd til å ta seg fester i sus og dus, med litt innbyrdes krangel. De drev et politisk spill som resulterte i general Fleischers selvmord i Canada. Etter krigen kom de alle hjem til et land, som andre hadde kjempet fritt. Det var ikke alle sjøfolk som kom hjem. Flere av London-gjengen og hjemlige sabotører, tjente store penger på sine skrytebøker, der ikke alt var like sannferdig skrevet. Etter krigen, fortsatte de sin skammelige behandling mot berørte av krigen og mot de som hadde kjempet for friheten og som belønning måtte lide med livsvarige skadevirkninger.  
 Det heter så fint "Norge takker deg", men det var ingen takk å få.
Virkeligheten ble den motsatte...
 

 

     Kvartermester Håkon Nilsen               Flyangrep mot jageren "Draug". 
                                                             En mann ligger på dekket såret eller død. Det skulle mot til 
                                                             for å ta dette bilde under angrepet.

Skipssjefen, Skule Storheil,  skriver i sin rapporten datert  27. desember 1943, forevist for HM Kong Haakon VII den 10/1-44 , og arkivert Marine Attache 20. mars 1944.

 

"Besetningens holdning var som vanlig ypperlig, spesielt vil jeg fremheve
torpedobesetningen som arbeidet under stadig fare for å bli skyllet overbord og likevel
satt på sine poster."

Håkon Nilsens omfattende krigsinnsats, fortjener en liten omtale, basert på notater
fra hans sønn i Stavanger.

Etter å ha gjort tjeneste om bord ”Tordenskiold”, torpedobåten ”Storm”, torpedojageren ”Draug” og undervannsbåt B-1,  ble kvartermester Håkon Nilsen beordret som torpedokommandør om bord i den sagnomspurte jageren ”Stord” den 3. september 1943.  Stord ble overtatt av den norske marine 26. august 1943.  Jageren ble bemannet med de mest erfarne av de norske sjøfolkene. Skipssjefen, kapteinløytnant og senere viseadmiral Skule Storheill ville ha et elitemannskap som besetning på jageren.  Stord var en jager i S-klassen, og den var utstyrt med de aller nyeste våpen, som radar og asdic og med full bemanning på 230 mann. Stord var vår største jager til da, på 1710 tonn standard deplasement.

 

Etter å ha deltatt i kampen mot ”Scharnhorst”, gikk "Stord" til Murmansk og deretter til flåtebasen Scapa Flow i Skottland. ”Stord” gikk  i konvoitjeneste til Gibraltar, og deltok også under invasjonen av Sicilia.

 

Under invasjonen i Normandie den 6. juni 1944 var Stord var med i den første flotilje som gikk inn mot Sword stranda utenfor Caen. Jagerens oppgave var bombardering av kanonstillinger langs strendene og andre steder. 

Om nettene patruljerte Stord i Kanalen for å holde tyske ubåter og overflatefartøyer unna invasjonsstrendene. Dette pågikk frem til høsten 1944,  hvor etter eskortetjenesten til Murmanskkonvoiene igjen ble besetningens daglige gjøremål.

Gamle sjøfolk var overtroiske, og tallet 26 var markant for ”Stord”.  Kommandoen ble heist den 26. august 1943.  Skipet fikk tilfeldigvis registreringsnummer G-26.  Den 26. desember 1943 kom ”Stord” i direkte kamp mot slagskipet ”Scharnhorst”.  Den 26. januar 1944 ble ”Stord” angrepet av et ukjent antall fiendtlige ubåter, men greide å slå de fra seg.  Etter invasjonen i Normandie, den 26. juli 1944 ble Stord angrepet av tyske fly.  Alle bombene gikk ved siden av skipsrekken. ”Stord” ble ikke truffet. 

Derfor ble jageren Stord også omtalt som ”Lucky 26”.  Kvartermester Håkon Nilsen dimitterte etter eget ønske fra det Sjømilitære korps ved årsskiftet 1945/46. Han fikk tilbud om stilling som torpedoinstruktør med grad av løytnant dersom han fortsatte tjenesten. Men de harde krigsårene gjorde at han takket nei til tilbudet.  I 1947 ble han ansatt som brannkonstabel ved Stavanger brannvesen. Avansementsmulighetene ved brannvesenet var dårlig, fordi Nilsen i likhet med andre veteraner ikke fikk godtgjort en eneste dag for sin krigstjeneste.

Det var de som ble ansatt som reservebrannfolk under krigen, som først steg i gradene. Og brannfolk uten skolering ble på grunn av ansiennitetsprisippet raskt ansatt i ledende stillinger ved etaten. Befalsutdannelse og krigserfaring i kamphandlinger ga ikke noen kvalifikasjon. Det tok Håkon Nilsen hele 23 år før han avanserte til befal (brannformann) ved Stavanger brannvesen.

Håkon Nilsen ble førtidspensjonert i 1974 etter å ha blitt alvorlig skadet under innsats som røykdykker ved en eksplosjonsartet brann i Stavanger den 29. desember 1969.

Håkon Nilsen døde 30. januar 1976, etter det alvorlige fallet under redningsaksjonen,
men fikk ble aldri skadene regnet som yrkesskade. 

 

Som krigsveteraner flest, klaget aldri Håkon Nilsen, og snakket heller aldri om krigen.  Påkjenningene under den harde tjenesten, ville neppe blitt forstått av noen.  I likhet med de som virkelig hadde opplevd  kamphandlinger, valgte også denne krigshelten heller å tie og forholdt seg taus om de store påkjenningene han hadde vært utsatt for også av det norske samfunn  – etter krigen.
 

Krigsmedaljene han hadde, lot han alltid ligge nedpakket i en skuff, og tok dem aldri frem. 
Sønnen har rammet de inn, og hengt dem på veggen til minne om faren.

 

Første gang han satte sine bein på norsk jord etter 9. april 1940, var da "Stord" la til kai i
Tromsø 13. mai 1945.

 

 Stilla i Alta undersøkes for sending.

Stilla er et lite øde sted oppe i dalen i Alta hvor det stod ei lita arbeidshytte for skiferarbeiderne.

Agentene merket at peilingene mot senderen i vegbrakka, ble mer og mer intensivert. De måtte finne en mulighet til å sende fra en plass der det ikke bodde folk for å villede tyskerne enda mer. De fant at  Stilla,  kunne være et egnet sted.

Ut på vinteren i 1944 gikk Kalle, Halvor og Torstein, på ski opp dalen for å se på området. En skiferarbeider observerte karene på tur opp. Gjennom lang tid hadde de tre i gjengen oppført seg som noen drukkenbolter, slik at folk trodde de var en drikkegjeng. De oppførte seg noe påvirket, og det gikk rykter om at de skulle til ei hytte og feste. Alle i bygda inkludert familiene, var ukjent med spionvirksomheten.

 

Av den grunn var det meget viktig at ingen fikk noen mistanke heller. Rykter om fyllefestene var så sterke at naboer hadde vært innom svigerforeldrene til Kalle og sa at nå måtte de få skikk på denne svigersønnen sin.

De fant den lille skifer hytta godt egnet til formålet. En morgen gikk de opp dalen med utstyret. Torstein med skikjelken startet  noe tidligere. Noen timer senere kom Kalle og Halvor.  De hadde avtalt med Torstein hvor han  skulle nåes for å hjelpe han med den tunge kjelken. Han hadde imidlertid gått mye lenger enn avtalt, og var kommet nesten helt frem, da de nådde ham igjen. Det var en fryktelig tung marsj. Han var aldeles utpumpa.

Senderen ble montert og koblet til, men de overså at strømspenningen på batteriet ikke stemte med den spenningen senderen opererte med. Følgen ble at deler på senderen ble ødelagt og batteriet kortsluttet og tømt for strøm. De hadde ikke annet å gjøre enn å gå tilbake til Alta. Kalle sa, at deler og batteriet  skal vi ha klart til i morra. Ikke noe bønn her, til tross for at han skulle  på jobb mandag morgen”.

Nytt batteri og deler.

Kalle  hadde tidligere sett et batteri montert på stigbrettet til en brøytebil i Skaidi. Her var nærmeste mulighet, men problemet var transport. Kalle var en meget ”god venn” med den tyske sjefen for ”Tankstelle”, som hadde kontor i samme brakka som Kalle. Når det høvde seg ga Kalle inntrykk av å være tyskvennlig, og under samtalene anstrengte han seg alltid til å være enig med den tyske sjefen . Han tok sjansen på å gå til Tankstellesjefen og spørre sin tyske ”venn” om å få låne en bil for å kjøre over til Skaidi.  Det var nokså langt. Så kom spørsmålet om hva som var så viktig der. Jo, det var brennevin  – for Kalle hadde en tysk venn som hadde låvet han en hel kasse brennevin. Som ”gode venner”  fikk han låne bilen med tysk sjåfør og kjørte til Skaidi. 

Brøytebilen stod der fremdeles. Kalle ba tyskeren stoppe. Han hoppet av med kassen han hadde med, og ba tyskeren kjøre videre et godt stykke unna for å finne en snuplass. I mellomtiden fikk Kalle løs batteriet. Batteriledningene røsket han av. I mørket fikk han batteriet i kassen og plassert det bak i bilen da denne kom tilbake,  uten mistanke fra tyskerens side. Dette var en meget farlig operasjon. Turen tilbake, gikk uten problemer.

  Sendingen fra Stilla.

Tidlig om morran i halv seks tida starta  Torstein og Halvor på nytt til Stilla, med et fullt oppladet batteri  og deler til senderen. De hadde kamuflert seg som skogsarbeidere med skogsutstyret synbart på kjelken.

På vegen innover gikk de rett inn i et tysk kompani, som hadde vært på nattmanøver. Tyskerne var heldigvis helt utkjørt etter øvelsen så de sa ikke et ord . Det var tyskere på begge sider av vegen. De ga plass så Halvor med kjelken kom seg gjennom.  Torstein kom et stykke etter. Da  Halvor var kommet forbi den tyske troppen, snudde han seg, og så etter Torstein.  Da lå han lå  på kne og tukla med skoreima. Han hadde fått et illebefinnende og klarte ikke å gå lengre. Det var nervøsiteten som hadde tatt overhånd.

Da Torstein så at Halvor var kommet forbi tyskerne, gikk han etter. De kom frem nokså skjelvende, men fikk sendt  de signalene de var pålagt. Etter endt oppdrag skjulte de utstyret under gulvet i hytta, og startet  nedturen. Som en følge av de uventede tyske øvelser oppover dalen, ble det ikke sendt flere meldinger fra Stilla.

Senderen lå under hyttegulvet til krigen var slutt. Da tyskerne trakk seg ut av Finnmark, ble hytta  brent og restene doset ned.  Da Halvor og Torstein kom ned, gikk de innom Kalle.   Han satt  hjemme og spiste middag. På kjøkkenbenken satt en tysker med peileutstyr.  Han hadde peilet inn sendinga fra Stilla. Det var nettopp det som var en av hensiktene med sendinga. Kalle sa at denne gangen gikk det fint og nikka mot tyskeren.

Halvor fortalte at virksomheten de drev, var et grusomt nervepress, som også gikk ut over familiene. Dersom noen av agentene ble avslørt, så var det bare en dom.   Nervepresset førte til varige ettervirkninger.

Hver gang de søkte om å få en pause i sendingene, ble det svart fra England, at hvis dere er behjelpelig med å uskadeliggjøre ”Tirpitz” så vil det forkorte krigen med mange måneder. Dette er også bekreftet fra annet hold.

 

Kurertjenesten- grenselosene.

I det første krigsåret var det nesten fri ferdsel over grensen mot Sverige. I 1941 stengte tyskerne alle grenseoverganger. De opprettet et nett av vaktposter der de gamle ferdselsveiene gikk over til Sverige. Forbindelsen med nabolandet var en meget viktig del  av agentvirksomheten. Kurertjenesten ble utført av friluftsfolk, som var godt kjent med de gamle grenseveiene.  Kurerene hjalp folk som ønsket å komme seg over grensen. Noen rømte  for ikke å bli arrestert av tyskerne for illegalt arbeid, andre, de fleste,  reiste over uten noen grunn. Viktige meldinger som kart, tegninger over tyske stillinger m.v. ble sendt med kurerer til forbindelser i Sverige. De sørget for videresendinger  til England.

Kurerer i Nord-Troms og Finnmark måtte tilbakelegge store avstander for å frem meldingene. Den lengste ruta på 240 km gikk fra Alta til Karesuando i Sverige. En annen rute var postruta med elvebåt opp Altaelva. De lange rutene deltes opp i etapper. Samene var, under dekke som reingjetere, gode loser. De var godt kjent overalt i fjellet. 

Den 13 km lange ruta over Signaldalen til Sverige, var meget brukt. Her må jeg nevne den lokalkjente fjellmannen, 94 år(2001) gamle, Alfred Nymo. Nymo var reinoppsynsmann, dertil drev han jakt og fiske som næringsinntekt i grensetraktene. Under hele krigen hadde han jakttillatelse og grensepass. De beste fiskevannene og jaktterrenget "var selvsagt i grensetraktene.

Det var en selvfølge at Nymo med sin lokalkjennskap, ble en av de viktigste grenselosene. 

Tyske grensevakter var innkvartert i alle bolighusene i Signaldalen. Vaktene patruljerte døgnet rundt i fjellet for å ta ulovlig trafikk. Det ble mange dramatiske hendelser,  men rutene fungerte under hele krigen.   Nymo var ”tyskvennlig” overfor det tyske vaktmannskapet, som hadde kvarter i huset hans.  Alle vaktene kjente ham som en ”god pålitelig venn,” Når vaktene traff ham i fjellet, spanderte Nymo ofte en kopp ekte fjellkaffe kjøpt i Sverige.
 

Kalle blir tatt, men slapp fri.

På en av sine bilturer til Kåfjord og Langfjorden, kamuflert som lønningstur, hadde Kalle glemt sine identifikasjonspapirer på vegkontoret. Da de passerte vaktsperringen ved ”Tirpitz”, ble bilen stoppet. Uten identifikasjon måtte Kalle inn på ei vaktstue like ved "Tirpitz" til forhør. Kalle kastet selvsagt noen blikk mot "Tirpitz". De andre i bilen fikk fortsette videre med lønningene. Han satt i forvaring til bilen kom i retur. 

 

Forberedelse til flyangrep mot ”Tirpitz”

 

Et av verdens største slagskip ”Tirpitz”. Lengde 251 meter. Bredde 30 meter.

 

Selv om ”Scharnhorst”  ligger på havets bunn, så var ”Tirpitz” fortsatt en  trussel mot konvoiene. Etter ubåtangrepet var skipet i følge agentmeldingene, reparert og klar for en prøvetur. Skipet la beslag på  store britiske flåtestyrker, som måtte ligge i beredskap i tilfelle at "Tirpitz" gikk ut.  Britene forberedte nå å uskadeliggjøre "Tirpitz" med et flyangrep.  

Over nyttår 1944, ba britene agentene i Alta,  (IDA), om stadig flere detaljerte opplysningen om alle tyske anlegg og terrenget  i Alta – Kåfjord, bl. annet om luftvernstillinger og hvor røykboksene var utlagt   De ba også om fotografier og høydeskisser av området.

Harry og Halvor ble satt på dette oppdraget. De de dro ut i terrenget og tegnet kart over alle stillingene. Når det var mulig tok de fotografier av alt som kunne være av interesse for britene. Kraftlinjer, høye master og hus ble tegnet inn. Kartene og fotoene sendte de kurerveien til England. Rapportene var så perfekt, at britene tegnet tredimensjonale kart over område med høyde angivelser. I tillegg hadde britene tatt mange flyfoto fra stor høyde over Alta.

De to ungdommene utførte en meget viktig og farlig jobb når de vandret rundt med tegneutstyr og fotoapparat  Tyske vaktposter kunne dukke opp  hvor som helst, og da var utfallet gitt. 

I midten av mars 1944 kom det beskjed fra England, om at det måtte sendes værmeldinger hver 4. time. Om  vindretning, styrke og skyhøyde. Det var ikke vanskelig siden vegvesenet hadde måleutstyr for værobservasjoner i kontorbrakka.  I april fikk IDA ordre om sende melding  hver time. Det ble meget vanskelig. Tyskerne hadde i så fall muligheter for å peile inn senderen fra flere retninger på samme tid, og finne stasjonen.

For å villede tyskerne ambulerte de med en sender. Hovedsenderen på kontoret  var inne i bare korte øyeblikk. 

 

Elektrisitetsforsyningen sviktet.

Lite nedbør vinteren 1943/44 førte til vannmangel og strømutkoblinger. Til tider måtte hele Alta mørklegges om natta. Batterisenderen var ute av drift, og den andre senderen var avhengig av strøm fra lysnettet. Meget viktige meldinger om værforholdene skulle til London. Uten strøm, var dette ikke mulig. Grunnet støyen, kunne de ikke starte eget aggregat.

Kalle tok kontakt med driftsingeniøren for kraftverket. Ingeniøren var samarbeidsvillig, og satte strømmen på i to døgn til stor overraskelse for abonnentene. Alle meldinger ble sendt som planlagt.

 

Flyangrepet.  

I følge tyske uttalelser, ventet alle om bord i "Tirpitz" at noe kom til å skje. Det ville neppe komme et nytt ubåtangrep. Det nærliggende var et flyangrep. Det ble sovjet som utførte det første flyangrepet mot "Tirpitz" natten mellom 10 og 11. februar i 1944. Det var klart vær med måneskinn. De fem flyene slapp sine bomber, men dessverre uten treff.

Harry satt hjemme og  fulgte nøye med virksomheten om bord. Han kunne se at det var i gang forberedelser som tydet på at skipet hadde planer om å forlate Kåfjord. Han rapporterte alt omgående til Kalle, som sendte melding videre til London. I London satt Walter Spain og tok mot meldingene.

Den 12. mars fløy en Spitfire, stasjonert på Kola (Vajenka) et rekognoseringstokt over Kåfjord og observerte "Tirpitz".

Etter langvarig og nøye planlegging, kom britene i begynnelsen av april 1944 inn mot Sørøya med to slagskip, flere destroyere og tre hangarskip. Den 2. april stoppet flåten bare 400 km fra hovedmålet, Ca. 100 bombefly gikk på vingene den 3. april og fløy i puljer mot øst for så å ta en vestlig sving i lav høyde mot ”Tirpitz”

Prøveturen etter den omfattende reparasjonen av skadene fra miniubåtene, var fastsatt til 3. april. En offiser om bord i "Tirpitz", Adalbert Brünne,r forteller at 3. april under oppvinshingen av ankrene, fikk de melding om at 32 Barracudas bombefly var underveis. Full alarm gikk og samtlige tåkebatteriene på land ble utløst,  med liten virkning. Kl 05.30 ble de første flyene observert.  Bombeflyene beskyttet av 40 jagere, pepret dekket på "Tirpitz" med maskinkanoner. Flere ti talls tyskere ble drept, så blodet fløt utover dekket. Situasjonen ble meget uhyggelig og dramatisk.  Angrepet kom fullstendig overraskende. Også anlegg på land og flyplassen ble angrepet. Ved bombeangrepet  ble det 15 treff med med opptil 725 kg bomber, som forårsaket så store og omfattende skader  at skipet aldri mer ble kampdyktig.. Etter angrepet hadde vi  122 døde og 316 sårede, fortalte Brünner.

Tirpitz” ble ikke senket slik planen var.  Hangarskipene kom derfor igjen for å ta knekken skipet. Nye flyangrep kom i april og mai, men været var på tyskernes side. Britene ba stasjonen i vegbrakka om daglige oppdaterte værmeldinger.                              

Den 22. juni var skadene for det meste reparert så "Tirpitz" kunne gå på en ny prøvetur. Om bord var alle klar over at de norske agentene, som måtte være like i nærheten,  holdt  britene underrettet.

Tre uker senere kom et nytt angrep med 44 Barracudas bombefly og 48 jagere fra to hangarskip. Resultatet av bombetoktet ble heller dårlig, grunnet tåke, og et kraftig forsvar fra "Tirpitz". Den 22. og 24. august kom de siste flyangrep uten at de klarte å senke skipet. Under samtlige angrep, var det ikke et eneste tysk fly å se. 

 

Flyangrepet fortalt av Halvor Opgaard

Fra England fikk vi underretning  om nøyaktig tidspunkt for angrepet. Angrepsnatta var vi 4 mann samlet i vegbrakka på kontoret hos Kalle.  Den siste radiomeldingen Kalle sendte over var: ”Det er et himmelsk flått vær. Posisjonen er uforandret for alle skip. Vi er klar til kamp”. Kalle mente at vi var for mange på kontoret om det skulle skje noe. To av oss  må fare hjem. Det var kontakt med England hele tiden under angrepet.

Torstein, sendte meldinger og orienter om angrepet mens det pågikk. Han brukte telegrafnøkkelen så lenge at han fikk krampe i overarmen.  Han måtte legge seg på gulvet og der stod Kalle og masserte armen hans. De ba England om permisjon, men fikk beskjed om ”stand by”. Angrepet varte fra kl 0400 til kl 0600. Vi regnet med at i den tiden hadde ikke tyskerne tid til peiling.

Flyene kom nøyaktig  på det oppgitte tidspunkt. Noen fløy så lavt at jeg fra mitt soveromsvinduet kunne se over  flyvingene. De utnyttet terrenget fullt ut.  Ei luftvernstilling som muligens var opprettet dagen før, og som vi ikke hadde med på kartene,  skjøt ned et britisk fly like ved huset mitt. Flyet seilte helt ned på Altagårdsletta, der det kolliderte med ei tysk brakke. Flyet brant opp og flygeren omkom.

Da klokka nærma seg 0700 sykla jeg på arbeid.  Kalle og Torstein var enda på kontoret. De hadde ikke vært ute mens angrepet stod på. Torstein  sendte ei melding over til flyledelsen i England  om at de måtte være forsiktig ikke å skade bebyggelsen i Kåfjord. Der hadde vi en mann (Harry Pettersen) for observasjon. Torstein tok telefonen og skulle ringe til Pettersen for å få en rapport, men Kalle tok telefonrøret og sa: ”Ikke noe ringing mot Kåfjord nå. Nå er alle linjene under full oppsikt”

Ca 200 tyskere ble drept under angrepet og noen hundre såret. Det var ca 100 fly som kom i   puljer over ”Tirpitz”. England regnet med et tap på 30%, men på grunn av de gode anvisninger, var det bare 5 fly som gikk tapt. Flyene startet fra hangarskip, men det sies at det også kom britiske fly fra basen i Murmansk.

Det ble kø med biler som kjørte sårede fra ”Tirpitz” til et lasarett i Øvre Alta. De døde ble kjørt til en hangar på Alta flyplass. Tyskerne hadde opprydding i flere dager. ”Tirpitz” var nå satt så meget ut av spill at britene anså faren for avverget.

Etter  flyangrepet hadde den britiske utenriksminister Atlee sendt et telegran til Kong Haakon der  han  berømmet  heltene i Alta.  Kong Haakon tok   kontakt med mil.org. sjefen Jens Kr. Hauge som var forsvarsminister i Gerhardsens regjering. Han skulle overbringe  takken til oss, men vi hørte  ingen ting.

Meldingen underslo Hauge, sikkert av den grunn at han ikke hadde fått tilsvarende stor anerkjennelse for sin egen virksomhet.

Senere fikk vi vite  at som belønning var det fra England etter krigen  sendt en sovepose og 3 kg. tobakk til hver av oss. Gavene var sendt med fly og videre med båt til Tromsø. Soveposene kom fram, men ikke tobakken. Senere ble tobakken etterlyst hos rederiet. Der ble det svart at det var gått hull på posen og de røykte derfor opp tobakken. Det var ei ussel belønning for den risikoen vi var utsatt for.”

 

Tyske kilder beretter om flyangrepet.

”Etter tapet av ”Scharnhorst” og de voldsomme skadene på ”Tirpitz”, følte vi oss nokså ensom i Kåfjord. Vi hadde ikke muligheter til  å gå ut og angripe konvoifarten. Vi visste at vi hadde norske agenter mot oss. De måtte oppholde seg like i nærheten. De fulgte med reparasjonsarbeidene og rapporterte omgående over til England. Men hvor var disse agentene, og hvem var de?

 

Etter 6 måneders arbeid var vi ferdig for en prøvetur. Det lå i luften at noe kom til å skje.

Den 3. april 1944 var datoen for prøveturen. Allerede da ankret skulle heves, kom det melding om at 32 fly fra hangarskip var på vingene. Det ble gitt full alarm og ordre om tåkelegging fra landbatteriene, men uten virkning.

Klokken 05.30 kom det første angrepet med 40 Barracudas  bombefly og et liknende antall jagere. Vi fikk 15 treff og skadene var meget store. Av besetningen ble 122 drept og 316 såret i to angrep.

Nye, store reparasjonsarbeid måtte iversettes. Først den 22. Juni 1944 forberedte vi en ny prøvetur. Våre fiendtlige norske agenter sørget nok for at englenderne visste tidspunktet. Det var umulig for oss å finne disse agentene. Den 17. juli kom et nytt flyangrep fra 44 bombefly og 48 jagere. Vi fikk et godt forvarsel, og tid til å tåkelegge skipet. Angrepet førte ikke til skader. 5 uker senere (22. august) kom enda et angrep, men uten treff. Vi fikk luftangrep den 24. og 29. august, som førte til en del skade.

 

Flyene fløy så lavt at vi nesten kunne kjenne ansiktene på flygerne. De fløy over Sverige til Russland og tanket opp, for så å returnere for nye angrep. En stor bombe mot forskipet gjorde så store skader at vi ikke var sjødyktig”. Så langt rapporten.
 

Halvor Opgård forteller om kontakten med en tysk marinegast og skadene på ”Tirpitz”.

Etter noen år skulle et firma hugge opp skipet og omsette det som var brukbart av utstyr og jern. Det var store mengder med ammunisjon og torpedoer lagret i skipet. Problemet var å finne disse lagrene før opphuggingen kunne fortsette.

Det viste seg at ammunisjonsoffiseren, Hasche, var en av de få som berget livet under flyangrepet i Tromsø. Hasche bodde nå i Hamburg. Han var villig  å komme til Tromsø for å påvise ammunisjonslagrene.

Under det lange oppholdet i Kåfjord, hadde han hatt betydelig kontakt med nordmenn, og hadde lært seg endel norsk. Hans kone underviste i norsk ved universitetet i Hamburg.

Hasche kjente til den omfattende spionasjen mot den tyske flåten i Alta. De hadde ingen anelse om hvor disse agentene befant seg, men informasjonene som ble sendt til England, tydet på at de måtte være like i nærheten. Da han var i Tromsø, ønsket han å få kontakt med agentene i Alta. Det fikk han. Han  møtte både Halvor Opgård og Harry Pettersen.  Hasche ble meget overrasket da han kjente igjen Harry Pettersen. Hasche  fortalte at under flyangrepet var han  i Tyskland i oppdrag  for å undersøke en ny type ammunisjon som skulle brukes i marinen.  

 

Han  fortalte at de om bord  hadde sett den mystiske ubåten i overflatestilling uten at de kunne angripe denne. Det ble gitt ordre om å forhale ”Tirpitz”, for å unngå sprengladningene, men det gikk sakte fordi kun en steamkjel var i bruk.  De fikk skipet bare 10 – 15 meter til siden. Ladningene  forårsaket så voldsomme skader at noen av de som var på dekk  ble såret.  I bunnen på "Tirpitz" ble det flerret opp  en 18 meter lang åpning. Skipet tok inn så mye vann, at baugen lå lavere enn normalt.  
 

En av Idas rapporter.

 

                          Ei melding sendt fra Ida stasjonen til England. Meldingen forteller om ”Tirpitz”

 

Harry så flyangrepet.

Harry satt hjemme og så flyene som kom ned Mathisdalen i lav høyde, rett over ”Tirpitz”. Røykgranatene i terrenget ble utløst og røykla hele området rundt,  men flyene fortsatte sine angrep i puljer.

Etter angrepet kunne Harry observere de ytre skaden og røyken om bord. Det ble en voldsom aktivitet blant. tyskerne. Sårede og døde ble tatt i land og overført til ambulansebiler. Oppstyret varte i flere dager. Da det hele roet seg så noenlunde,  syklet Harry til Alta og avga rapport.
 

 

Tyskerne prøver å lure Ida.

I begynnelsen av desember fikk Ida en ubehagelig opplevelse. Ei natt mottok de melding fra England, men før Torstein fikk inn hele meldingen, kom en sender inn  og ba om gjentakelse i sakte tempo. Da Ida ble bedt om å gjenta på nytt ord for ord, forstod de at et var en tysk peiler, og stengte stasjonen.

 

En tysker tar rom i Halvors hjem.

Halvor forteller:

  ”Tyskerne hadde mistanke om at jeg var med på illegal virksomhet, men de hadde ikke bevis for det.  De rekvirert et rom hjemme hos meg til en stor gestapist med navn Hildebrand. 

Han var et tysk barn som var vokst opp i Bergen etter 1. verdenskrig, og snakket perfekt bergensdialekt. Han invitere meg inn når jeg kom fra jobb, sikkert for å få et inntrykk av min holdning til krigen. For å provosere klaget han alltid på forholdene i Norge, men jeg tok igjen.

I skuffa til toalettkommoden,  som alltid stod åpen hadde, han lagt sigaretter og en masse sjokolade. På bordet lå en revolver. Gardinene trakk han fra  vinduet, så alt kunne sees utenfra. Det ville  ha blitt en vanskelig situasjon dersom noe hadde forsvunnet fra rommet. Ungene kunne stå utenfor og se inn på alle godteriene han hadde. En dag ba jeg han å trekke for gardinene eller skjule det han hadde for ikke å friste ungene eller andre, og det rettet han seg etter.

 

Gestapo-besøk med hund på soverommet.

Halvor forteller:

 

”Jeg satt med det inntrykk at mistanken mot meg ble stadig økende. Tidlig en morgen kom to gestapister på motorsykkel inn på gårdsplassen.  

 De fortalte at de skulle se på vegen opp til  fjøset. Etter  fire timer, kom en ny motorsykkel og avløste den første. Slik holdt de på i de i 3 døgn dag og natt. De drev rene nervekrigen mot meg. Den 4. dagen våknet jeg i halv sekstiden med at det hoppet en stor sjæferhund opp i senga mi, hvor også den minste gutten lå.  Gutten var syk og lå mellom min kone og meg. Det stod 2 tyskere midt i rommet med maskinpistoler. Jeg skjelte de ut og spurte hva i all verden hadde de her å gjøre. Jo, de hadde bevis for at jeg hadde gjemt russerfanger i huset. Jeg sa, at det beviset måtte de bare finne frem. De kunne bare undersøke huset fra loft til kjeller, i fjøs og uthus. I uthuset stod en masse flyttegods, møbler og andre ting,  som, Sigrid, min søster, hadde tatt med fra Vadsø, da hun og mannen, Kalle, flyttet hjem til Alta.  

Tyskerne ville brekke opp skuffer og skap for å se hva som var inni, men jeg åpnet skuffene med nøkkel.  Så begynte de å undersøke om jeg hadde gjemt andre  ting. Jeg hadde en del utstyr for senderne i uthuset. Jeg ble redd for at de skulle finne de to tomme senderkoffertene, som var gjemt på låven under noen gamle råtne bord over et utedo  vi hadde inne i fjøset. Tyskerne fant ingen ting. Jeg skjønner ikke nå hvordan vi klarte å holde ut nervepresset med stadig overvåking. Vi hadde jo dødsfarlige ting gjemt i huset”.

 

Den tyske spionen

Halvor forteller:    

I mai 1944  måtte jeg en tur til øyelegen i Tromsø. Jeg kjente legen godt siden han var en av sjefene i hjemmefronten i Tromsø. Da jeg kom på venteværelset, var det fullt av tyskere som  ventet på tur. Legen ,Gundersen, ventet meg og ba meg komme inn. ”Du er muligens kommet for sent , du må med en gang til Bodø for behandling”. Det gikk dessverre ikke noen båt til Bodø med det første, så Gundersen behandlet meg. Etter behandlingen sa han, at nå må du ta det med ro. Kom igjen i morra tidlig. Behandlingen hos legen gikk tilfredsstillende, men det ble tre dager i Tromsø før jeg kunne reise hjem.

Jeg bodde hos motstandskvinnen Hedda Wulf  Ellingsen.   Om kveldene fikk jeg besøk av  noen venner som også  arbeidet illegalt. Mens vi satt og snakket sammen,  kom en gutt inn og ba om å få snakke med Ernst Jakobsen på to-manns hånd . Jakobsen kom inn etter samtalen og sa at vi må slutte av, det er noe viktig som har skjedd.

Lindberg hadde sendt sin sønn til oss for å varsle om en radiobeskjed fra England.  Det var en tysker, som spionerte for England, som var kommet i vanskeligheter, og som ville ha kontakt med motstandsbevegelsen

Vi diskuterte hva vi skulle gjøre, og hvordan. Tyskeren var kvartermester på et forsyningsskip for en ubåt, som begge nå lå i Tromsø. Tyskeren hadde oppgitt hvor han skulle oppholde seg og signalement hvordan han var kledd o.s.v. Han skulle gi en bestemt plystretone på et avtalt sted når han antok at han så oss . Gutten hadde fått denne tonen og plystret den til oss. Harald Larsen og Ernst Jakobsen skulle gå ut, og på signal fra tyskeren, ta kontakt”.
 

Kontakt med tyskeren, fortalt av Halvor Opgård .

Dette var et meget farlig oppdrag.  Etter en stund dukket en soldat opp på oppgitt tidspunkt og sted. De plystra det avtalte signalet.  Tyskeren ga tegn at de kunne  komme. De gikk over gata, og det viste seg at denne mannen hadde  senderutstyr i en lerretspose. Han ga fra seg alt  De to gikk tilbake til leiligheten der de andre ventet på utfallet   Tyskeren hadde fortalt at han skulle reise på permisjon til Tyskland samme kveld, og måtte derfor fjerne det illegale utstyret.

Ernst Jakobsen hadde en bror, Øystein, som drev radioverksted i Tromsø hvor han reparerte radioutstyr for tyskerne. Han holdt skjult for tyskerne at han forstod tysk. Dette trodde tyskerne og de snakket fritt seg i mellom når de var på verksted, men han snappet opp diverse aktuelle ting. En ukes tid etter, kom to tyske befal inn. Øystein hørte  de snakket om at det var blitt slutt med den mystiske tikkinga fra forsyningsbåten. Tyskerne hadde fått mistanke om at han som var reist på permisjon kunne være involvert i noe ulovlig.

Øystein, som kjente saken, var klar over situasjonen. Den ferierende tyskeren var nå i stor fare, og måtte snarest få en melding. De kjente hans adresse i Tyskland.  Nå tok de en sjanse. I den katolske kirke i Tromsø var det en tysk katolsk prest, som sikkert hadde gode kirkelige forbindelser i Tyskland. Prestene har taushetsplikt. De kontaktet presten, og det viste seg at han tilfeldigvis hadde en kjent kollega i det samme distriktet, hvor  denne ferierende tyskeren bodde. De fikk formidlet en beskjed til hans foreldre, men det tok tid før beskjeden kom frem. Tyskeren var da allerede på tur nordover om Sverige der han skulle besøke sin svenske flicka.

Det tyske Gestapo hadde sine grener også i Sverige, og det var alt gått ut ordre om å pågripe  spionen. Tyskeren var da på tur til Stockholm. På siste stasjon før Stockholm, gikk Gestapo-agentene inn på toget for å  ta ham. Men på en tidligere stasjon, hadde han fått melding fra motstandsbevegelsen om at noe var på gang. Den illegale fronten i Norge og Sverige arbeidet meget effektivt. Tyskeren gikk av toget, ble i Sverige og giftet seg der med den svenske flickan.

Halvor traff samme tyskeren i Tromsø  17. mai 1946. Han fortalte da om sin virksomhet og radiokontakt med England. 

Da han fikk problemer ga han beskjed til England. Derfra tok de kontakt med Lindberg, som så sendte gutten sin med beskjed til oss”.


Senderen LYRA blir tatt.

Sendingen fra IDA avsluttes. Torstein rømmer.

Den 16. mai 1944 sendte Torstein den siste meldingen over til England, Det var en beskjed om at han grunnet opprullingen av Lyra, måtte rømme over til Sverige. Endelig kom bekreftelsen på at sendingene kunne opphøre.

Ida stasjonen ble demontert. Torstein tok stasjonen med til Elias Østvik i Hammerfest. Østvik hadde tidligere fått en sender fra Kvaløya  Det var meningen at Østvik skulle fortsette   sendingene fra Hammerfest.  Senderen fungerte dårlig. IDA ble gravd ned i en hage, og kom ikke mer i bruk En heltegjerning var over. Dertil kom evakueringen av Finnmark..

Torstein rømte nå etter en lang og slitsom tur til Karesuando i Sverige. Han var der den 27. mai 1944. Han kom seg videre over til England. Derfra ble han sendt til det frigjorte Finnmark. Etter krigen var Torstein ansatt i Forsvarets Fellessamband. Senere ansatte Thor Heyerdahl, han som telegrafist på ”Kon-Tiki” ekspedisjonen. I 1963 var han med på Staibs Nordpol ekspedisjon, der han døde.

LYRA sprekker.   Nerveproblemene melder seg.

LYRA – karene ute i Porsa trodde at krigen snart var slutt, men det de så i glasskulen stemte nok ikke helt. De hadde begynt å forberede en fredsfest, og gjorde den feil at de hadde ført opp ei navneliste over 33 motstandsfolk som skulle være med på  festen for å  feire freden, som  de trodde var like om hjørnet.  Foruten egne navn, stod navnene på alle som var med i IDA, med unntak av Halvor Opgaard.

Nervene hadde vært i høyspenn både dag og natt. Det var en voldsom påkjenning, som fikk store ettervirkninger. Verre ble det da Kalle den 6. juni 1944, fikk vite at alle som jobbet i Lyra, var tatt. Kalle ble meget nedbrutt og hadde  utslitte nerver. Han håpet det hele måtte roe seg ned igjen. Det var en skremmende tid.

Kalle fortalte for Halvor Opgaard at stasjonen i Porsa (LYRA) var  tatt. Det verste var at tyskerne fant navnene på alle som skulle være med på fredsfesten. Dermed kunne de bare vente på arrestasjonen   Kalle mente at samtlige måtte rømme snarest mulig, unntatt Halvor, siden hans navn ikke stod  på listen.

Som tidligere nevnt var LYRA senderen montert under gulvet i maskinistboligen I 2. etg. i det samme huset bodde naziordføreren. Porsa var et lite isolert sted. Når fremmede kom på besøk, ble dette straks observert av alle. Agentvirksomheten medførte at kontaktmenn ofte kom med rapporter til Trygve Duklæt og Rolf Storvik.  Det gjorde naziordføreren, Nygaard, så mistenksom at han rapporterte forholdet til nazimyndighetene.  

Lyra var nok litt uforsiktig med å være  ofte og forlenge på luften med sine sendinger. De kunne heller ikke ambulere slik IDA gjorde. Det ga de tyske peilerne sikre posisjoner, og stasjonen ble tatt den 6. juni 1944

Arrestasjonene.

Alle deltakerne inkl. Elias Østvik ble arrestert. Også skipperen på erstatningsruten ”Skanfer” som gikk mellom Tromsø og Hammerfest, Øystein Jacobsen, og flere i transporttjeneste. Mannskapet på ”Steinbakken” som gikk mellom Hammerfest og Alta ble også tatt. Samtlige medarbeidere i IDA med unntak av  Halvor Opgaard, og Kalle, som var gått i dekning, samt Torstein Raaby, som var rømt.

 Harry Pettersen fortalte, at han ble tatt om sommeren 1944. Han arbeidet ute på jordet da Gestapo kom. De forbaska engelske støvlene han hadde fått av Torstein var på beina. Han hadde trødd i møkk, så støvlene så nokså fæl ut. Heldigvis fikk han gå inn å vaske seg og skifte klær, og støvlene ble fjernet. Først ble han kjørt ned til Alta gård, for deretter å bli sendt med ei skøyte til Hammerfest. Det var stygge forhør i flere døgn med tortur. 

Han kunne ikke dikte opp noen historie, for alt måtte gjentas om igjen og om igjen. Var det da noe som  ikke stemte , så var det ekstra slag i ansiktet. Han kom til at han måtte spille dum, og det spilte han så godt at tyskerne begynte å lure på at det var tilfelle. Hans gutteaktige utseende gjorde at tyskerne ikke trodde at denne gutten hadde vært den farligste av agentene.

Under forhørene ble han flyttet inn på et annet rom. Da han kom inn, fikk han først et kraftig slag i ansiktet så han falt i gulvet. Deretter ga den tyske gestapisten han et  spark i ryggen. Harry ble så mye skadet at han fikk varige mèn etter torturen. Forhørene i Hammerfest varte i to døgn med stadige slag mot ansiktet. Han ble sendt videre til Tromsø, og deretter til Oslo. Det 9. mars 1945 fikk han dødsdom.

Tyskerne planla nå et spill. De hadde tatt senderen i Porsa, som var fullt operativ,  og tidligere en  russisk sender i Hammerfest med en agnet, Bogdanoff. Tyskerne gjorde en avtale med russeren og Duklæt om at de skulle sende falske meldinger til Murmansk og London på tyskernes premisser. Til gjengjeld ville ikke av de dødsdømte bli henrettet. Det  løftet holdt tyskerne.   De falske meldinger ble sendt på en måte, som mottakerne oppfattet som falske. De fikk ingen følger

Tilfeldighetene gjorde at som hevn for en sabotasjehandling ble 30 fanger på Grini, inkludert Harry, stilt opp for og  skytes. Krangel mellom de tyske sjefene førte til at alle 30 ble sendt inn i brakka igjen. Så kom freden og reddet de dødsdømtes liv.

 

Tyskerne klarte aldri å finne IDA senderen til tross for at den i lang tid opererte fra den samme brakka som tyskerne hadde senderutstyret for flyplassen. Tyskerne var klar over at de detaljerte opplysningene som britene fikk om ”Tirpitz” måtte komme fra lokalkjente personer og en sender som måtte operere i nærheten av ”Tirpitz”.

 

Årsfesten.  

 Sigrid om tragedien :         

 

Sigrid og Kalle

 

”Vinteren 1944 var vi (Kalle og jeg) invitert til årsfesten på vegkontoret. Dommerfullmektig Års, som var tilstede, sa til meg at Kalle hadde det ikke godt. Års kjente ikke til hans illegale virksomhet.På turen hjem fortalte Kalle meg om alt han drev på med. Jeg hadde jo hatt mistanke om det fra før. Likevel ble jeg helt lamslått, og begynte å gråte. Jeg ba ham slutte med den virksomheten, men han sa at det var for sent nå.   Det var en tung vei tilbake. Både jeg og Kalle gråt.”

Kalle hadde ofte vonde drømmer. Han kunne våkne om natta og rope på meg. Revolveren hadde han alltid  under hodeputa. En natt tok han revolveren og sa: ”Med denne skal jeg ta livet mitt før tyskerne får ”æra” av å gjøre det.”

 

   

  Post mortem ble Karl Rasmussen tildelt en britisk utmerkelse med diplom for godt lederskap, underskrevet av statsminister Attlee

Kalle holdt seg skjult til han dro hjemmefra torsdag, den 11. juni 1944, uten å si hvilken vei han tok. Før han dro kastet han alt mistenkelig på elva.

Senere har Sigrid fått høre at Kalle fikk hjelp av en sjåfør, Knutsen fra Burfjord, som også var ansatt i vegvesenet og at de kjørte med lastebilen så langt opp i Signaldalen som mulig. Knutsen satte Kalle av og returnerte  Senere ble Knutsen arrestert, men sluppet fri av ukjent årsak.

 

Det sies at Kalle skulle ta inn hos noen i Signaldalen, som skulle lose ham over grensen, og at de etter avtale skulle vinke til Kalle med et kvitt plagg for å gjøre seg kjent. Denne historien er neppe riktig, siden det bodde tyskere i alle gårdene  Det fortelles at Kalle var nær grensen da han ble overrumplet av en patrulje. Han ble arrestert og ført til Tromsø den 16. juni 1944 Det er fortalt at på ferga over Tromsøysundet, var det noen som kjente Kalle igjen. Han satt da mellom tyske vakter.

 

 

Kontakt i Signaldalen i okt 2000.

Kalle gikk av lastebilen i Signaldalen og, Knutsen, kjørte tilbake. Hva som nå skjedde med Kalle, er meget usikkert. Siden han ble tatt av de tyske vaktene inne på fjellet, må han ha gått opp dalen.

Høsten 2000 tok jeg kontakt  med den da 93 år gamle tidligere friluftsmannen Alfred Nymo, i  Signaldalen, med hans svigerdatter Solveig , og en eldre kvinne, Mary, for om mulig å finne  opplysninger om Kalles flukt. .

 

Signaldalen er et forholdsvis lite område med få innbyggere så alle fulgte godt med hva som foregikk der under krigen, og det var ikke rent lite. De jeg snakket med fortalte at teorien om kvinnen som vinket med et kvitt tøyplagg  ikke kan være riktig. Både de svenske samene og de fastboende i dalen, var samtlige fullt ut til å stole på.

Dertil hadde tyske grensevaktstyrker,  rekvirert rom i alle husene., så det var ingen hus å ta inn i. Signaldalen var et meget interessant område under krigen grunnet nærheten (13 km) til grensen mot Sverige, og den trafikken det medførte av flyktninger og kurertjenester.  Innbyggerne holdt de tyske vaktrutinene under stadig observasjon, og ga melding til de som brukte dalen i hemmelige oppdrag. Det var et  farlig spill, for tyskerne kunne sende ut angivere som falske flyktninger.

Alfred Nymo var en av de som drev dette spillet inntil tvangsevakueringen høsten 1944. Da lurte han og kona seg med et 2 års barn i oktober, forbi de tyske vaktpostene og over til Sverige. Han kjente hele området som sin egen bukselomme.  I Sverige kom han med i den norske motstandsrørsla. Han var en tur inne i Norge ved Store Rosta og brente ned fangsthytta si, for at tyskerne ikke kunne nyttiggjøre seg av den. 

Etter krigen bygde han hytta opp igjen. Der drev han isfiske og jakt i  15 år om vinteren. Avstanden fra hjemmet til hytta var  50 km, en strekning han gikk på en dag. Nymo var før og under krigen reinoppsynsmann og i tillegg drev han jakt  i grenseområdene. Av den grunn hadde han under hele krigen grenseboerbevis.  Han ble som kamuflasje ”god venn” med de  tyske vaktene og de tyskerne som bodde hjemme hos ham. Denne friheten utnyttet han i kurertjenesten, som han drev tur - retur til Sverige. Etter krigen fikk han kjennskap til gruppa IDA, som  han hadde utført oppdrag for, men til hvem, kjente han ikke til før etter krigen.

Nymo og de andre jeg snakket med, fortalte at det var en norsk nazist fra Lyngseidet, som ofte var på besøk i dalen. Ingen hadde kontakt med denne karen. Det er ikke usannsynlig at han kunne være involvert i arrestasjonen av Kalle. En av tyskeren som bodde i huset til Nymo fortalte en dag sommeren 1944, at de hadde vært inne på fjellett og tatt en forræder, som ble sendt til Tromsø.    Denne ”forræderen”  kan ikke være andre enn Kalle. Nymo (og de andre jeg  kontaktet) fortalte at Lyngsværingen (angiveren) ble arrestert av norske politi etter krigen. 

Mary Rognli  (82) mente at ingen av flyktningene kom inn i husene. Det kunne bli den rene dødsfellen. Det forekom når hun var oppe i skogen og så til kyrne, at hun fikk kontakt med ukjente. Hun så engang to menn som kom ned fra Parras. De var så dum at de gikk inn i et av husene og der ble de tatt av tyskerne.            

 

Da Sigrid ble arrestert.

Hun forteller:

”Etter at Kalle var reist hjemmefra, lette tyskerne etter ham både dag og natt. Jeg ble flere ganger tatt inn til avhør, og de var hjemme og avhørte meg. Det var harde avhør. NS-lensmann Olsen var tolk for den tyske offiseren som foretok avhørene. Tyskerne trodde at jeg visste hvor Kalle befant seg. Jeg fastholdt at jeg visste ikke at Kalle var rømt, eller hvor han var.              

  Avhørene foregikk mange ganger også om natta. Tyskerne kunne komme  inn på mitt soverom, for å se om Kalle var der. Etter alle avhørene, måtte jeg skrive under et dokument der min forklaring var nedskrevet. Tyskerne minte meg om at dersom jeg hadde sagt noe usant, så betydde det dødsdom”.

 

Sigrid får beskjed om Kalles skjebne

”Det ble snart kjent i Alta at Kalle var arrestert, men det ble holdt hemmelig  for meg, inntil NS-lensmann Olsen kom med den forferdelige meldingen om at Kalle var forulykket og død iTromsø

Jeg og min datter bodde hos mine foreldre  i Alta. Vi (familien) fikk telegram fra fruen til vår kjente pastor Tveter i Tromsø om at begravelsen alt hadde funnet sted. NS-biskop Sivertsen hadde stått for bisettelsen. Kalle ble gravlagt i et hjørne av kirkegården der noen tyske soldater lå. Da Kalle kom til Tromsø ble han tatt inn til forhør i Tromsø Sparebanks bygg i Storgata.

Tyskerne var nok klar over at de hadde tatt en av hovedpersonene i spiongruppen IDA.

Kalle ble utsatt for en grusom tortur. Han var klar over at han ville få dødsdom. For å unngå å sprekke,  valgte han å ta sitt liv ved å hoppe ut gjennom et vindu fra 2. etg. og rett ned i gata.

Vi forberedte tur til Tromsø til Kalles begravelse. Før vi  reiste, var vi samlet til middag hos familien Sætrum. Der dukket det opp to sivile tyskere som skulle arrestere meg. Min svigerfar protesterte, men til ingen nytte. Jeg fikk vite at jeg var arrestert fordi jeg hadde ikke fortalt sannheten under de tidligere avhørene.

Jeg nektet å sette meg inn i bilen til tyskerne, for jeg måtte først hjem å se til min lille datter. Hjemme lå min mor på  benken i kjøkkenet og storgråt. Tyskerne tok meg ned til arresten i Alta. Kl. 5 neste morgen kjørte de meg, og de andre som var tatt, Jon Kummeneje og Asbjørn Hansen med bil til Bukta. Derfra ble vi sendt til Langfjorden med en lokalbåt. Vi måtte overnatte i en skitten brakke til kl 5 om morran, før vi ble sendt videre til Tromsø med  et tysk krigsskip. Etter å ha stått lenge under åpen himmel og  ventet i et øsende regnvær, fikk jeg egen dekkslugar. Det kom inn en soldat som stod og gliste på meg. En annen kom og jaget ham ut, og viste til et skilt på veggen hvor det stod på tysk – Adgang kun for kvinner. I Tromsø ble jeg satt i arrest”.

 

Mitt møte med gestapomannen Zelinsky

 Jeg hadde en avtale med Kalle om at dersom jeg ble arrestert, skulle jeg fortelle om et vanskelig ekteskap og mannens ”storte” alkoholforbruk.

Jeg kjente jo til det meste av Kalles virksomhet. Jeg visste om senderne og hvem som drev med disse.  I avhør måtte jeg holde fast på at  jeg ikke ante hva min mann fortok seg på sine fester, sammen med de andre ”fyllikene”.

I Alta gikk det så sterke rykter om  Kalle og hans fyllevenner, at folk sa :”Den stakkars jenta. Hvilken mann har hun fått…”. Ryktene hadde sikkert nådd tyskerne og det var jo hensikten.

I Tromsø kom jeg til forhør hos gestaposjefen Zelinsky i bankbygget til Tromsø Sparebank.

På tur dit gikk jeg forbi stedet der Kalle stupte i gate. Blodflekkene vistes fortsatt.

Jeg ble så ført inn til avhøret. Zelinsky spurte om jeg visste hvorfor jeg var kommet hit, men det hadde jeg ingen anelse om. Han ville vite om jeg visste hva min mann hadde gjort. Jeg sa det slik min mann og jeg hadde avtalt. Zelinsky fant nok ut at jeg fortalte det samme som han hadde hørt tidligere om meg, for han sa at han trodde det var riktig det jeg sa.

Etter en tid var han mest interessert i å få meg hjem igjen. Han sa jeg kunne ta båten samme kveld til Alta, men det gikk ingen båt.

Jeg ønsket å bo hos mine venner, pastor Tveter, men det nektet Zelinsky. Tveter var ikke tyskernes venn. Zelinsky  gikk da sammen med meg for å finne et hotellrom, men det lykkes ikke. Han ga meg derfor tillatelse til å bo hos Tveter, men jeg fikk strengt forbud om ikke å fortelle noe om avhøret til Tveter. Det lovte jeg selvsagt, men …………. Jeg fikk daglig meldeplikt for det tyske politiet”.


Hos pastor Tveter.

”Da jeg kom til Tveter, var klokken 01 om natta. De hadde  heldigvis ikke lagt seg enda, og de ble selvsagt overrasket da de fikk høre min historie. Min svigerfar og hans datter kom senere til Tromsø, og sammen besøkte vi Kalles grav.

Etter noen dager ble meldeplikten opphevet, men da ble det satt ut vakter rundt Tveters hus. Etter noen dager var vaktene borte, og jeg kunne reise hjem til min datter. Vi bodde i Alta til tvangsevakueringen i oktober 1944.


Kampen mot trygdevesenet

Etter min manns bortgang, var jeg og min datter uten midler til å leve av. Ingen myndigheter tok kontakt med meg Det var mine foreldre som berget oss. Kampen om retten til pensjon og et rettferdig oppgjør har forsuret min hverdag. Jeg tvilte på at jeg  fikk rett til pensjon.

Jeg har forstått  at den virksomhet min mann drev mot ”Tirpitz” hadde stor betydning for den alliert krigføringen.

Det var min far som etter en lang kamp med myndighetene, hjalp meg med å få krigspensjon. Da jeg ble alderspensjonist, ble pensjonene samordnet slik at krigspensjonen ble redusert til kr. 2500 pr måned.

Min datter og jeg skulle hver få  en erstatning fra Tyskland på kr. 25000.-. Vi fikk utbetalt kr. 12000.- hver  Resten tok staten og organisasjonene for å administrere utbetalingen. I 1958 flyttet jeg til Bergen hvor min datter tok utdannelse. Senere flyttet vi til Sandnes hvor vi nå (år 2000) bor”.

 

Gunnar Sonstebys besok i Alta. 

 Halvor Opgaard forteller:

 

Halvor Opegaard.

  ”Gunnar Sønsteby var på en fordragsturne i Alta i 1995 invitert av forsvarsforeningen. Jeg skulle være hans ledsager. Han ville se hvor ”Tirpitz" hadde ligget. På tur dit spurte han meg: ”Har du fått krigspensjon”.  Jeg har ikke engang søkt, for Eitinger har uttalt at vi var ikke berettiget til å få noe. ”Søk med en gang”, sa Sønsteby. ”Søknaden vil få den hurtigste behandling som noen sinne er gjort”. Jeg søkte dagen etter. Etter 14 dager kom avslaget på søknaden. Senere har det ikke vært mulig å få kontakt med Sønsteby. Han hadde både hemmelig adresse og hemmelig telefonnummer .”

Det stemte nok det Sønsteby sa: ”Søknaden fikk den hurtigste behandling som noen sinne er gjort”.  Sønsteby så vel for seg, at virksomheten mot ”Tirpitz” hadde betydelig større verdi enn hans egen  virksomhet, som nesten var uten betydning for  krigens gang,  men Sønsteby fikk sikkert både sin krigspensjon og ikke minst god inntekt på sine  skrytebøker som ga han en heltestatus. 

Når man leser om krigshendelser i vårt land fra den 2. Verdenskrig, så er en forbausende stor del av krigshistorien forfalsket i ren ”Pravda-stil” med beviselige usannheter.

Mange av de som med livet som innsats, som f.eks. agentene i Alta, som var med og satte store krigshendelser på kartet, og sparte tusenvis av liv, ble glemt av seierherren etter krigen. mens knickers gutta har opphøyd seg selv til helter.  ”Heltegjerningene” bestod for det meste av å leke gjemt med tyskerne, og etter krigen skryte om sine gjerninger i bøker og foredrag. Disse knickers gutta kunne vi med fordel ha vært foruten.

Skrytpavene tilhørte motstandsfronten (Milorg. eller Heimefronten),  som i følge internasjonale bestemmelser var å anse som en krigskriminell virksomhet mot okkupasjonsmakten. Forfatter Egil Ulateig skrev i sin bok at   disse organisasjon hadde minst over hundre mord av motstandere på sin samvittighet,  og uten at mordene etter krigen, ble etterforsket. Noen drev ren kriminell virksomhet mot uskyldige ofre. Som straff for mordene kvitterte tyskerne med å henrette gisler i et større antall enn motstandsbevegelsene hadde henrettet. De lidende i denne virksomheten, ble de berørte etterkommere, uskyldige foreldre, enker og barn. Det er vel liten tvil om at den såkalte motstandsbevegelsen med sine drap, ikke gjorde noe som var avgjørende for krigens utfall, men var utelukkende til skade for land og folk.

Agentene i Alta drev en virksomhet som var med og forkortet krigen, og sparte tusenvis av liv på frontene. De fortok ingen drap på motstandere i forbindelse med sin virksomhet, men samfunnets belønningen for en så viktig innsats, var skammelig.

 De offentliges behandling av Sigrid , medlemmene  i IDA og andre i liknende situasjoner, som f.eks partisanene i Finnmark, er et typisk eksempel på hvordan de som påvirket (forkortet) krigens gang, ble påført ekstra belastninger av de samme myndighetene, som roste seg selv over den friheten andre hadde kjempet for å gi dem med livet som innsats.

 


Avslutningen.

I forbindelse med evakueringen og nedbrenningen av Finnmark, måtte det snarest finnes en annen trygg ankerplass  for ”Tirpitz”. Tyskerne fant Håkøybotn ved Tromsø som det rette stedet m.h.t. dybde og strategisk plassering mot fiendtlige angrep. Det ble en stor aktivitet på land for å forberede ankomsten og oppholdet. Det fikk sivilbefolkningen i området merke, da tyskerne rekvirerte hus og hytter. Mange måtte i all hast flytte ut av husene å ta inn hos naboer som hadde ledige rom.

Den 15. oktober gikk ”Tirpitz” fra Kåfjord med kurs for Tromsø hvor skipet ankom dagen etter. De oppnådde en fart av bare syv knop.  Skipet kom nå  innafor rekkevidden av fly med base i Skottland.  .

De britiske SIS agentene i Tromsø sendte straks sendt melding til London om oppankringen., og allerede 18. oktober kom 19 britiske fly inn over ”Tirpitz”. For ikke å bli oppdaget av tysk radar, la flyene kursen opp gjennom Sverige. Havtåken i Tromsø skjulte ”Tirpitz” Sikten var så dårlig at nærmeste bombe falt 15 meter fra skipet. Skipet ble dog påført skader på babord side, men de var uten betydning. for skipet  var ikke sjødyktig. Ett fly ble så skadet av luftvernild at det tapte høyde, men flygeren rakk å få flyet inn over svensk område. De nødlandet på ei myr i nærheten av Porjus. Alle om bord  berget seg.

Det gikk ikke uten skader på land. Et gårdsbruk hus og fjøs ble truffet og brente ned. Flere husdyr ble drept, men ingen menneskeliv gikk tapt.

Den 12. oktober startet 32 Lancastere bombefly Skottland. Flyene hadde samlingspunkt over Torneträsk og fløy i formasjon over Balsfjorden inn  mot Tromsø i klart høstvær. Bombene traff målet med enorme resultat. I løpet av åtte minutter lå ”Tirpitz” med kjølen i været. De som hadde muligheter, hoppet i sjøen, men noen ble dessverre innesperret i vraket. Man hørte fortvilte bankelyder mot skipssiden. Ca.  970 gaster mistet livet.  Kommunikasjonssvikt mellom Tirpitz og Bardufoss førte til at det tyske flyvåpen  kom for sent på vingene.  

Tyskerne jaktet over hele byen for å finne sveisebrenner til å brenne hull i skipssiden og redde ut de som var innesperret, men nordmennene som hadde brennere gjemte disse unna, dessverre. Det viser enkelte nordmenns holdning overfor mennesker i nød. Folk på land hørte skrikene fra sjøen.  Småbåter fra Håkøya og Tromsø rodde ut og reddet mange tyskere. Tyskere ble tatt inn i husene, varmet og fikk tørre klær. Med hjelp av skjærebrennere, fikk de etter flere dager, hull i skipssiden og mange av de innesperrede ble reddet. To av disse har senere besøkt Tromsø.

Det synes unødvendig å ofre så mange unge manns liv nå når krigen nærmet seg slutten og ”Tirpitz” allerede var ukampdyktig

Kilder: Flyalarm av Ulf Larsstuvold.
           

Astrup Nilssen.