Oppdatert juli 2001.

Tilbake til startsiden.

Det sovjetrussiske ubåtangrepet mot fiskere utafor Senja.

En av de meste uforståelige angrep på kysten, skjedde den 12. april 1942 da den sovjetrussiske ubåten K-21 gikk til angrep på  norske fiskebåter som drev fiske på Svensgrunnen utafor Senja. Ingen om bord i båtene hadde ventet at en ubåt tilhørende en nasjon som kjempet mot en felles fiende, skulle angripe venner og drepe fullstendig uskyldige fiskere.

10 fiskere ble drept. Flere ble såret.  7 ble tatt som fanger og ført til Murmansk. Bare 4 av disse kom tilbake etter krigen.

Det blodige overfallet er beskrevet i Paul Einar Vatnes bok "Ukjent ubåt" fra 1968, og er omtalt flere ganger i Nord-Norske aviser, hvor det etterlyses svar på hvorfor norske myndigheter ikke har gjort mer for å kaste lys over historia, og hvorfor det ikke har kommet noen forklaring eller unnskyldning fra russerne på denne uforklarlige udåden, som førte til drap på ti fisker. Sju ble tatt tilfange og ført til Murmansk. De levde i Russland som fanger under hele krigen under umenneskelige forhold.

Historieforsker og orlogskaptein ved Sjøforsvarsstaben Marcus E. Osen har engasjert seg i denne tragedien. I avisartikler har han uttalt, at det synes som om norske myndigheter har holdt en lav profil i denne saka, og det stilles håp til at UD skal gjøre det som skal til for å få russiske myndigheter til å erkjenne sin brøde, å forsøke og komme til en forsoning.

Statsminister Bondevik tok opp denne saken under sitt besøk i Moskva i mai 1999 uten å få noen forklaring.

Norske myndigheter og media har av uvisse årsaker vist liten interesse for udåden. Litt av forklaringen er vel at dette skjedde ikke i Oslofjorden.

Angrepet av en russisk ubåt.

Lokalavisen Troms Folkeblad skrev den 30. mars 1996 detaljert om denne tragedien. Jeg refererer et kort sammendrag fra denne avisartikkelen og fra andre kilder.

Den 12. april 1943 var det ca. 20-30 fiskefartøy spredt over et større område på Svensgrunnen. Været var dårlig med minimal sikt og noe sjø. Skøytene fisket i norsk farvann.
 

"Havegga" av Gryllefjord.

På ca. 500 meters avstand dukket plutselig en ubåt opp og åpnet kanonild mot M/S "Havegga" av Gryllefjord.

Skipperen Alfred Alver oppfattet dette som varselskudd fra en tysk ubåt. Han stoppet skøyta og heiste det norske flagget. Ubåten skjøt ca. 11 skudd uten å få treff. Den slakket farten dreide, og fortsatte med skytingen på ca 50 meters avstand. "Havegga" fikk flere treff og store skader. Skipperen, maskinisten og flere om bord ble skadet av bombesplinter. Forut i lugaren  ble to mann drept, og en ble drept på dekk.

"Havegga" satte opp farten, men ubåten fulgte etter. Den skjøt nå mot skøyta med automatvåpen. Et skudd gikk gjennom kinnet på skipperen. Et annet streifet ham i venstre øye så synet sviktet.

Skipperen stoppet "Havegga" og gikk frem for å hjelpe de andre sårede. Ubåten var nå kommet helt opp på siden av skøyta, og rettet skytevåpen mot de om bord på "Havegga".  Skipperen skrek til ubåten at det må bli slutt på skytinga. Ubåten satte opp fart og fjernet seg idet den fyrte av to skudd med akterkanonen. Skuddene traff ikke. "Havegga" satte kursen mot land.

"Baren" av Mefjordvær.

Ubåten satte nå kurs mot "Baren" med skipper Bernt Kristoffersen og skjøt  uten å treffe. "Baren" satte kurs mot land, men ubåten signaliserte kurs mot vest til havs. "Baren" adlød ordre med ubåten etter. Da fikk ubåten øye på ei ny skøyte "Øistein" av Skrolsvik med skipper Halvdan Joakimsen. "Øistein" ble ubåtens neste offer.

"Havegga" satte kursen mot Gryllefjord og "Baren" mot Mefjordvær. De sårede måtte til lands fortest mulig.
 

Angrepet mot "Øistein"

Ubåten gikk nå kloss opp mot "Øistein" på styrbord side. Mannskapet på "Øistein" var på dekk for å se hva ubåten ville. To mann på "Øistein" holdt opp to torsker for å se om de ville ha fisk, men det kom ingen reaksjon. På ca 100 meters hold svingte ubåten en kanon mot "Øistein" og fyrte av. 5 mann ble drept momentant, blant dem skipperen.

M/k "Øystein" etter angrepet

Skytingen fortsatte. Dekksinnredningen og masten ble skutt i filler. Roret virket ikke. Oljetankene var truffet. Ved hjelp av provisorisk styring kom båten seg mot land. En annen båt hjalp "Øistein"  inn til Gryllefjord. Folk på land var mer enn sjokkert over synet av "Øistein" og hendelsen.

Fra "Skreien" tok ubåten hele mannskapet til fange. Dagen etter ble den tomme båten funnet. Mannskapet på 7 ble tatt med til Russland. 2 av disse kom ikke tilbake etter at krigen slutt.

Under umenneskelige forhold levde de øvrige fangene i en leir i Russland. Etter krigen, kom fangene hjem tydelig merket etter et grusomt fangenskap.
 

Ukjent ubåt.

Den sovjetrussiske ubåten K-21.

Under krigen, fortalte ryktebørsen at det var en tysk ubåt som hadde herjet på Svensgrunnen. De hadde med en russisk fange som ble lempet overbord for å legge skylden på russerne. De norske nyhetene fra London kom med mange løgnhistorier, som vi dessverre trodde var sanne. I ettertid har det vist seg, at de tyske nyhetene var mer korrekt, enn vi den gang trodde. Ingen kunne tenke seg at en nasjon som var på de alliertes side i krigen, skulle gå til angrep på vennligsinnede fiskere.

Paul Vatne skriver i sin bok "Ukjent ubåt" at bare noen få torde si at ubåten var russisk. Motstanden mot et slikt syn var sterk, og de som hevdet det, ble gjerne kalt nazisympatisører eller forrædere. De fleste fant det derfor klokest å bøye seg for majoriteten.

Granatdeler som ble funnet viste seg å være av russisk fabrikat og det avgjorde saken om ubåtens nasjonalitet. Likevel har saken fra norsk side nærmest vært omgitt med total taushet.

Tilbake

Minnesmerke.

Det merkverdige var at da kongeparet la ned en krans ved minnebautaen ble det ikke nevnt med et ord hvorfor bautaen var reist. Hva var årsaken til at hendelsen som førte til de brutale myrderiene, skal holdes skjult.  Forfatteren Bratbak kommer i sin bok om Svensgrunntragedien også inn på torpederingen av hurtigruteskipene "Richard With" og "Irma" utført av h.h.v. en britisk ubåt og MTB`er med norsk flagg og besetning. 

Forfatteren skriver, at den 14. september ble sydgående hurtigrute "Richard With" torpedert utenfor Rolfsøya av den britiske ubåten "HMS Tigris". 103 menneskeliv gikk tapt i tragedien. Her skriver forfatteren, at heller ikke ved denne senkingen ble det tid til å sette ut livbåtene.

Til det er å si at hadde den britiske ubåtsjefen Bone vist menneskelige hensyn,  midt på lyse dagen i godt vær, så ville alle om bord i "Richard With" ha blitt reddet. Bone fikk senere en irettesettelse for udåden. Det var det hele.

Hva skal man da si om hurtigruteskipet "Irma", som i tillegg til at skipet ble torpedert av nordmenn uten forhåndsvarsel, ble beskutt med automatvåpen, som også ble rettet mot og drepte noen av de som kjempet for livet i sjøen for å overleve.

Om "Irma" sier forfatteren: "De norske MTB-mannskapene var ikke klar over at et var en hurtigrute de angrep". Det er nok riktig, men de gjorde ikke noe for å identifisere skipet.

Fyrmesteren på Hestskjær gjenkjente hurtigruten på lengre distanse enn MTB`en. Han så at skipet hadde belysning, men han kunne ikke avgjøre hvilket skip det var. Det er derfor utilgivelig at offiserene på MTB`en ikke på kortere avstand enn til Hestskjær fyr, så at det var et passasjerskip de angrep. Jeg viser til linken om "Irma".

Hele angrepet mot "Irma", fra de første over 2000 skudd for å drepe mennesker, til MTB`ene stakk av, viser en rystende, amatørmessig udugelighet, som er en stor skam for Den norske marine.

En person om bord i MTB`en, Jakob Sandøy fra Møre, gjenkjente hurtigruten og ga beskjed om det, uten reaksjon. Han bekreftet senere skandalen.

Forfatteren skriver videre om "Irma"-tragedien: " Denne episoden har vært vanskelig å forholde seg til for norske etterkrigshistorikere."

Etterkrigshistorikerne har skrevet store deler av krigshistorien slik myndighetene har ønsket den skulle lyde. Episoden om "Irma", har vært meget vanskelig for norske etterkrigsmyndigheter og Forsvaret. De har holdt en lav profil og vist meget liten interesse for å rydde opp i tidligere tragiske feilgrep. De har stilltiende akseptert en historieforfalskning om "Irma" og andre tragedier til det ugjenkjennelige, for å skjule de faktiske forhold. og har enda ikke gjort forsøk på å korrigere usannhetene. 

Avisene er ikke nådig mot styremaktene i denne saken når bl. annet Dagbladet skriver "Skam for Norge". En annen avis skriver "En skamplett i Norsk historie". Myndighetene har etter et stort påtrykk med  beviser,  innrømmet skammen, men  utrolig nok vil heller ikke Sjøforsvarsstaben tilbakevise den bevist beskrevne løgnaktige historien om torpederingen. Det er en skam og en belastning for de over 100 pårørende og de få gjenlevende reddede.

Tilbake

Russisk marinegast overbord.

En russiske marinegasten falt overbord fra ubåten. Gasten ble senere i en meget forkommen tilstand, berget av fiskeskøyta "Baren" fra Mefjordvær. De hadde hørt hans skrik om hjelp. Kåre Kristoffersen, som tok gasten opp av sjøen, trodde han var død. Han var nesten stiv av kulde, men de fikk liv i ham. 

Bergingen ble observert av ubåten. Den stoppet da skytingen mot "Baren" og rettet angrepet mot "Øystein" isteden.

Gasten ble brakt i land og levert til tyskerne, som ville skyte fangen, men sognepresten fikk dette avverget. Han visste at batterisjefen hadde "svin på skogen" og truet med å rapportere dette for sjefens overordnede. Derved berget fangen livet. Han kom til fangeleiren i Tromsø, og klarte under krigen å rømme fra fangeleiren til Sverige og videre til Sovjet. Det er en helt utrolig historie, som er utførlig beskrevet  av forfatter Bjørn Bratbak i boka "Svensgrunnen 12. april 1943. Boka, 135 sider og rikt illustrert, har fått en meget god omtale.

Navnet på russeren, Aleksej Labytin, var kjent. På det grunnlag klarte forfatter Bjørn Bratbak, ved russisk hjelp, å oppspore den tidligere marinegasten Labytin i sitt hjem i Russland.

Hans store ønske var å komme til Mefjordvær og takke sine redningsmenn fra krigens dager, og det lykkes i mai 2000.

Labytin ble godt mottatt i Mefjordvær. Her fikk han hilse på flere av sine redningsmenn. Han ba om unnskyldning for det som hendte på Svensgrunnen på vegne av seg selv og på vegne av hele Sovjetunionen. Han fortalte at kaptein Lunin på ubåt K-21 var full da han ga ordre om å angripe fiskeflåten. Labytin mente at det norske flagget ble forvekslet med et tysk marineflagg.

 
Tilbake 


Støtte til penge innsamling til de etterlatte etter angrepet på Svensgrunnen, ble etter krigen regnet som bistand til fienden.

De mange etterlatte familier etter angrepet, kom i tillegg til sorgen i en fortvilt økonomisk situasjon da inntektene uteble. Det ble straks tatt forberedelser til en innsamlingsaksjon, men den nazistiske hjelpeorganisasjonen NSH grep inn og overtok innsamlingen. Det viktigste var dog at det kom inn penger fortest mulig.

Det samme mente også direktør Johs. Overaa i Norges Råfisklag. Råfisklaget var fiskernes organisasjon og var ikke nazifisert. Overaa var verken tyskvennlig eller medlem av NS. Han hadde stor tillit blant fiskerne, og mente at han ved sin støtte til oppropet ville bidra til å få større fart på innsamlingen for behovet var stort.

Etter krigen fant påtalemyndighetene ut at Råfisklagets direktør hadde ytet fienden bistand ved å undertegne oppropet om innsamling av penger til de etterlatte enker og barn. Der var en human hjelp, og ikke politisk hjelp. Han ble dømt etter landssvikparagraf 86 til en bot på kr. 2000.-. for støtten til de etterlatte. Denne dommen viser med all tydelighet hvordan seierherrens inhabile jurister gjennom et  rettssystem som var nesten ute av kontroll, og et lovverk med tilbakevirkende kraft i strid med grunnloven, også dømte uskyldige borgere.

Astrup Nilssen.

Kilder:
Konferanse med Elly og Kåre Kristoffersen, Mefjordvær
Troms Folkeblad
Bjørn Bratbak "Svensgrunnen 12. april 1943".
Marcus E Osen: "Krigsdrama utenforSenja --".